Hvilket universitetsdemokrati ble reddet på Universitetet i Agder?

Onsdag 12. september besluttet styret på Universitetet i Agder å fortsette med todelt ledelse og dermed valgt rektor. Både Studentorganisasjonen i Agder og rektor Frank Reichert uttalte at avgjørelsen var en seier for universitetsdemokratiet. Spørsmålet er om vi kan snakke om et ekte demokrati når rektor som er valgt har liten reell makt og alle bortsett fra faglig ansatte behandles som annenrangs medlemmer av demokratiet.

Spørsmålet om valgt eller ansatt rektor handler ikke utelukkende om hvilken prosess som leder frem til valget av en rektor. Det handler også om at faglige visjoner og ressurser skal gå hånd i hånd. UiA har i dag todelt ledelse. Denne ledelsesformen er problematisk av en rekke grunner, den viktigste er at de som setter faglige mål ikke har styring over ressursene som må brukes for å realisere målene. Som Stein Rokkan sa det: «Stemmer teller, men ressurser avgjør», eller kanskje mer riktig for vår sektor: «Mål og visjoner teller, men ressurser avgjør».

Et annet viktig demokratisk prinsipp er å kunne stille de som er valgt til ansvar for sine løfter. Rektor Frank Reichert gikk til valg på at UiA skulle bli best på utdanning, dette var en viktig grunn til at jeg stemte på han. Utfordringen er at det er universitetsstyret som vedtar strategier og prioriteringer. Dersom ønskene til universitetsstyret og rektor er ulike er det rektor som må bøye av. Dette er et paradoks når nærmest all oppmerksomhet knyttet til valg i universitetsdemokratiet er på valg av rektor når det er styret som avgjør uansett. Ville det egentlig gjort en forskjell med ansatt rektor?

Studentorganisasjonen i Agder var høyt på banen etter avgjørelsen om å bevare ordningen med valgt rektor og kalte det en seier for universitetsdemokratiet. Istedenfor å slenge med leppa mot studentene i universitetsstyret som kom til en annen konklusjon burde studentorganisasjonen kjempe for et reelt universitetsdemokrati.

I demokratier kan som regel de som stemmer stille til valg, men studenter har ikke anledning til å stille som kandidat til rektorvalg. I demokratier har som regel alle velgere sine stemmer like stor vekt. På universitetet teller faglige ansattes stemmer mer enn dobbelt så mye som studenter og øvrige ansatte sine stemmer. Denne formen for veiing av stemmer var kanskje anbefalt av John Stuart Mill på 1800-tallet for å sikre at de privilegerte og høyt utdannede sine meninger veide mer, men bør ikke aksepteres i Norge i 2018. At Studentorganisasjonen i Agder hyller dette demokratiet kan i beste fall karakteriseres som merkelig.

Et siste moment som må understrekes er mangel på ytringsfrihet i debatten om valgt eller ansatt rektor. Det er en kjent sak at medlemmene av universitetsstyret ble enige om å ikke ta stilling i saken offentlig. Kan det ha kneblet en god debatt? Et kanskje mer alvorlig moment er viserektorenes manglende anledning til å delta i debatten som foregikk på universitetsstyremøtet. Normalt har Stephen Seiler og Astrid Birgitte Eggen talerett i både små og store saker, men ikke i en debatt hvor man skulle tro at de med deres erfaringer kunne bidratt med nyttige perspektiver. Er det et universitetsdemokrati verdig?​