U5 bør forene krefter
UHR. Skal UHR fungere som en politisk aktør for hele sektoren, må den også evne å ta høyde for de åpenbare forskjellene innad i UHR, skriver en tidligere og en nåværende studentleder, som ikke er enige med NSO-lederen.
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Mats Beldo sa til Khrono 15. november at «nå må de enkelte rektorene slutte å leke småkonger på hvert sitt nes» og viser, noe navlebeskuende, til at rektorene bør lære av NSO. Innlegget var et motsvar til rektor ved UiO, Svein Stølen, som mener at UHR ikke fungerer som sektorens høringsinstans når det er uenigheter mellom institusjonene. Historien gir Stølen rett i det.
At Beldo peker på NSO som en modell til etterfølgelse for universitetene er meningsløst, til det er universitetenes ønsker, krav og behov i for eksempel statsbudsjettsprosessen for ulike. Beldo mener også at «UHR må oppføre seg som en politisk aktør, og ikke en organisasjon som bare svarer på utspill fra Kunnskapsdepartementet». Man blir ikke en politisk aktør bare fordi man enes om et budskap. Skal UHR fungere som en politisk aktør som er hensiktsmessig for hele sektoren, må den også evne å ta høyde for de åpenbare forskjellene innad i UHR.
Til tross for at flere institusjoner har universitetstittel enn tidligere, gjør ikke det at de nødvendigvis blir likere i innhold. Det er åpenbare forskjeller på for eksempel fagsammensetning, om man eier sine egne bygg eller leier, og om man er museumsforvaltere eller ikke. Interessemotsetningene i både lobby, innspill til statsbudsjett, forhandlinger underveis og reaksjoner i etterkant viser med all tydelighet at det er behov for at U-5, de fem gamle breddeuniversitetene i Norge, samarbeider i blant annet statsbudsjettarbeidet.
Skal UHR fungere som en politisk aktør for hele sektoren, må den også evne å ta høyde for de åpenbare forskjellene innad i UHR.
Mikalsen og Paulsen
Det er ikke det samme som å oppføre seg som småkonger, men derimot en rasjonell reaksjon på at institusjonene har sammenfallende interesser.
Det er ikke alltid slik at det er bedre å mobilisere krefter enn å jobbe for hver sin sak. Sånn er det ikke i universitetssektoren. På samme måte som at universitetene i Glasgow eller Nottingham ikke har samme behov som de gamle tekniske høyskolene i England, har UiO og UiB andre behov enn en del av de gamle høyskolene i Norge. Å redusere reelle strategiske behov til en latterliggjøring, vil ikke bidra til mye.
Det kan jo heller hende at det er mer formålstjenlig om breddeuniversitetene finner sammen i et mer formalisert U5-samarbeid lignende Russell-group i Storbritannia. Det betyr på ingen måte slutten for UHR, men det betyr at de gamle universitetene formaliserer et samarbeid som allerede eksisterer. Det kan være positivt for alle parter. Hvis vi skal ha en felles visjon for forskning og høyere utdanning som Beldo etterlyser, så burde ikke visjonen skjære alle over én kam. Det vil være hemmende for den akademiske bredden vi har i Norge, hvilket er noe vi burde dyrke - ikke undergrave.