Museet som forsvant

Siden 1872 har Tromsø Museum vært landsdelens og etterhvert også universitetets museum. Det sier seg selv at man i løpet av 146 år har møtt mange utfordringer, men viljen til å opprettholde institusjonen som et vitenskapsmuseum har hele tiden vært tilstede. Ikke minst kom det til syne da Tromsø Museum i 1976 ble inkorporert i Universitetet i Tromsø og dermed ble et universitetsmuseum. Men den 1. januar 2019 opphører museet å eksistere som selvstendig enhet og navnet blir en saga blott. Museets endelikt er resultatet av en universitetspolitisk kabal som dessverre har fått liten eller ingen offentlig oppmerksomhet. Fra å være en prioritert satsing («Nordområdemuseum») fra universitet, fylke og kommune for ti år siden, og ikke minst med drahjelp fra Gahr Støre og regjeringens nordområdestrategi, er museet nå redusert til en problemløser i det universitetspolitiske regnskap.

På samme vis som Monika Mælands fylkesreform, handler universitets reformiver om å redusere antall enheter. Mæland ville ha 8-10 fylker, men endte opp med 11. Rektor Anne Husebekk ville ha fire fakulteter, resultatet ble seks. Taperen ble den kunstfaglige utdanningen som mistet sin fakultetsstatus. Dermed satt universitetsstyret med et problem – hvor skal vi plassere kunstfagene? I motsetning til Mæland nedsatte universitetsstyret et utvalg for å finne ut av floken, mandatet var å vurdere hvorvidt kunstfagene kunne legges inn under HSL- fakultetet (humanoria, samfunnsvitenskap og lærerutdanning) eller slåes sammen med Tromsø Museum. Utvalget leverte sin innstilling i oktober 2017 og slo fast at Tromsø Museum var det dårligste alternativet.

Men universitetsstyret slo seg ikke til ro med det. Oppsiktsvekkende nok nedsatte styret et nytt utvalg, her fikk Husebekk mandat til selv å sette sammen utvalget og definere dets oppgave. Denne gangen ble det et rent eksternt utvalg, ingen fra Tromsø Museum fikk delta. Nå var mandatet ganske så eksplisitt, utvalget skulle konsentrere seg om en «Mulighetstudie» når det gjaldt museet og kunstfagene. Utvalget kom med sin innstilling i juni 2018 og svaret var det samme som fra det forrige utvalg: Sammenslåing med Tromsø Museum er en dårlig løsning. Men til tross for at universitetsstyret nå satt med to utvalgsrapporter som begge var negative til en sammenslåing, vedtok styret (mot universitetsdirektørens innstilling) at kunstfagene og Tromsø Museum skulle slåes sammen og utgjøre en ny enhet fra 1. januar 2019. Dermed fikk styret løst problemet med kunstfagenes plassering, men etterlot seg mange ubesvarte spørsmål rundt universitetsdemokratiets kår. «Jeg vil være lydhør for alle innspill» uttalte Husebekk underveis.

Tromsø Museum bringer med seg en omfattende medgift inn den nye institusjonen. Rundt 20 faste vitenskapelige stillinger innen natur- og kulturfag samt et omfattende arkeologisk forvaltningsansvar. I tillegg kommer Botanisk hage og Polarmuseet. Disse skal så inngå i et institusjonelt fellesskap med musikkundervisning, landskapsarkitektur, forfatterstudie, samtidskunst og hørelære. Det er mildt sagt vanskelig å se hvordan premisset for sammenslåing, nemlig å «samle beslektede fag», har vært fulgt i dette tilfellet. Det er derfor ikke underlig at ansatte har reagert sterkt mot hele prosessen.

Men det er ikke bare organisatoriske endringer som står for tur, museets ansatte skal også inn i et nytt hus. Denne gangen er det ikke snakk om noe signalbygg, slik Nordområdekonseptet forutsatte i sin tid. Utformingen er overlatt til Statsbygg, til store protester fra Norske arkitekters landsforbund og Tromsøs ordfører Kristin Røymo. Tomten er ennå ikke kjøpt, den skal ligge i sentrum i samsvar med regjeringens instruks og eies av investor Christian Ringnes. Den har en størrelse tilnærmet museets fotavtrykk og et «handel- og opplevelsessenter» på 20.000 kvm samt et hotell, er påtenkt som nærmeste nabo. Museale uteaktiviteter på linje med dagens praksis blir følgelig en umulighet. Salget vil ventelig ta tid ettersom Ringnes etter sigende ser for seg en kjøpesum rundt 100 millioner som må trekkes fra byggesummen (på UiT campus i Breivika ventet en gratis og byggeklar tomt). Som en ekstra bonus vil han forbeholde seg et parkeringshus i kjelleren. I sentrum av Tromsø er dette en gullgruve for Ringnes, men for samlingsansvarlige ved museet er det dårlige nyheter.

Men denne forunderlige historien stopper ikke der. Det nye museet skal ifølge Statsbygg «bli verdensledende innen forskning og lokke til seg internasjonale forskere av høy kvalitet». For å nå dette målet skal man bygge et museum med «åpent kontorlandskap» for de ansatte, det vil si en åpen sal med en rekke kontorpulter. Dette er et konsept som Statsbygg nå praktiserer med hård hånd og som møter stor motstand fra alle institusjoner som driver med forskning og undervisning. All foreliggende kunnskap forteller at slike åpne løsninger kan være helseskadelig, gir dårlig produktivitet og er overhodet ikke forenlig med forskningsbaserte aktiviteter (Jfr. Brennpunkt NRK 25. april 2018). Alle som har vært involvert i forskning forstår at slike åpne kontorlandskap er destruktive i forhold til konsentrasjon og kildebruk. Det er på en slik lesesal at Statsbygg ifølge sine målsetninger ser for seg at de ansatte ved museet skal utvikle og «lede et EU prosjekt innen hvert fagområde (kultur/natur) innen fem år».

Universitetsstyret synes å finne seg vel til rette med denne panegyriske språkbruken og har heller ikke protestert mot selve ideen om felleskontorer for sine vitenskapelige ansatte. Det er heller tvilsomt at «internasjonale forskere av høy kvalitet» vil la seg lokke av tilbudet om en pult på en lesesal og forskningens kår er allerede under press ved museet. En stilling i samisk kulturvitenskap er inndratt og det er uklart hvordan man ser for seg utviklingen av dette fagfeltet i fremtiden. Samtidig som antall vitenskapelige stillinger reduseres, øker antallet administrative stillinger som en følge av sammenslåingen. Isteden for å ivareta og utvikle museets oppgaver som universitetsmuseum, er Tromsø Museum blitt en salderingspost i strevet med å løse en organisatorisk hodepine (Kunstfak) og samtidig et uttrykk for universitetets ambisjoner som byplanlegger. Eller som universitetsdirektør Jørgen Fossland formulerte det i Khrono: «I løpet av de neste 5-10 årene vil vi få et gigantisk kulturkvartal midt i sentrum, der UiT absolutt vil være tilstede».

Rektors vilje til selv å styre denne utviklingen kommer også til syne ved at universitetsdirektøren foreslår at hun skal ha frie hender til å håndplukke medlemmene av interimsstyret for denne nye konstruksjonen. Klemt mellom Ringnes sin kalkulator og Husebekks visjoner blir det lite rom for universitetsmuseets faglige utvikling. Det er et stort paradoks at denne nedbyggingen av landsdelens eneste vitenskapsmuseum finner sted samtidig som UiT feirer sitt 50-års jubileum.