Traumer etter terror

FAKTA

Minner om Paris

• Premiere: 28.04.2023
• Originaltittel: Revoir Paris
• Skuespillere: Virginie Efira
• Manus og regi: Alice Winocour
• Nasjonalitet: Frankrike
• Aldersgrense: 15 år

Minner om Paris begynner 13. november 2015. Det var den dagen da terrorister slo til på seks steder i Paris med automatgevær og håndgranater. Konsertstedet Bataclan ble angrepet. Det samme ble Stade de France, hvor en landskamp mellom Tyskland og Frankrike ble spilt denne kvelden. Dessuten ble flere restauranter og kafeer angrepet. Til sammen ble 130 mennesker drept denne kvelden.

Manusforfatter og regissør Alice Winocour har skrevet og filmet en fortelling om de overlevende, og særlig om en av dem. Mia er på en av de restaurantene som blir angrepet. Hun sitter der alene med et glass vin etter at hun tilfeldig har stukket innom på veien hjem. Hun sitter og betrakter de andre gjestene mens hun skriver på noe i en notatbok.

Plutselig brytes den hyggelige stemmingen av skudd. Terroristene har valgt ut akkurat denne restauranten som angrepsmål. Flere dør, men Mia klarer seg, med en skuddskade i siden.

Det skal vise seg at gleden ved å overleve følges av noe annet, noe som nærmest blir altoverskyggende i Mias liv. Hun besettes nærmest av ideen om å finne ut av hva som skjedde på akkurat det åstedet hun selv befant seg.

Mia oppsøker stedet på en åpen dag for dem som ble rammet av terroren akkurat der. Hun finner noen av de andre, og begynner en dialog med dem. Men i begynnelsen svikter hukommelsen henne. Det er ikke mye hun husker av det som faktisk skjedde.

Kjæresten prøver å støtte henne, men Mia klarer ikke inkludere ham i sitt indre arbeid.

Filmen gjør et svært vakkert og på mange måter troverdig forsvar av den traumatisertes rett til å finne ut av eget traume. Det gjør den først og fremst gjennom Virginie Efiras spill i rollen som Mia. Hun bærer hele fortellingen på sine skuldre. Efiras ansikt er i bildet gjennom nesten hele filmen. Det uttrykker på en følsom og avdempet måte den prosessen Mia går gjennom. Efira er ytterst økonomisk med sin mimikk, men likevel overraskende tydelig. En slik balanse kan kun etableres av en skuespiller med stor faglig tyngde.

Winocour velger også å la ansiktene og kroppene til menneskene fra den restauranten som ble angrepet forfølge Mia, som en slags spøkelser. Ikke spøkelser av den typen som gjør oss skrekkslagne. Mer som selvfølgelige karakterer i det dramaet som traumebearbeidingen er. De dukker opp i situasjoner Mia befinner seg i, selv lenge etter terroren. Mennesker som egentlig burde vært i live.

Etter hvert introduseres en slags sidehistorie. Mia husker at hun gjemte seg i et bakrom, sammen med en ansatt. Det viser seg at restauranten hadde flere uregistrerte innvandrere blant de ansatte. De er anonyme ofre av terroren, idet de ikke er omfattet av støttegruppa eller andre tiltak.

Mia blir besatt av tanke på å finne den ukjente. Denne sidehistorien blir en viktig del av filmen. Den løfter fram hvordan de som ble rammet av terroren, ble rammet ulikt, gitt deres posisjon i samfunnet. De marginale ble ikke sett.

Samtidig som Minner om Paris gir oss troverdige bilder av traumebearbeiding, kan det diskuteres om den går for langt. Den ikke bare antyder at de eneste som kan forstå terrorhandlingen er de som ble rammet av den. At de eneste som kan hjelpe mennesker med arr, er de som selv har arr. Den nærmest insisterer på at det er slik. Det er vanskelig å sette seg til dommer over et traumearbeid. Og vi får anta at Winocour har gjort sitt forarbeid grundig. Samtidig kan det være grunn til å reflektere over den nærmest totale lukketheten som her fortelles fram.

Det dominerende bildet er likevel at vi har å gjøre med en film som lodder dypt, og som forteller godt. Minner om Paris kan sees som et motangrep mot terroren. Et eksistensielt motangrep. Der terroren tok liv, viser filmen veien tilbake til liv.