Kjønnsnormer og normkritikk ved HiOA?

Skal en høgskole lære studenter om barn og det å være kjønnskreativ, og hva bør en studieleder mene om slike spørsmål? Bjørn Smestad er utfordret og vil gjerne ha drahjelp.

Publisert   Sist oppdatert

«Hvordan kan barnehageansatte, skoleansatte, helsesøstre, ansatte i BUP, barnevern osv. legge til rette for at barn og unge kan være seg selv, være kjønnskreative? Hva vil vi lære barn og unge som vokser opp i dag om kjønn og kjønnsnormer? Hvilken rolle spiller barnehage og skole som sosialiseringsarenaer i dette arbeidet?»

Dette er spørsmål i en paneldebatt Landsforeningen for Lesbiske og Homofile (LLH) – Rosa kompetanse – arrangerer 21. juni, og jeg er invitert som deltaker i panelet i egenskap av å være studieleder ved Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA). Så jeg spør meg selv – og de som leser dette innlegget – hva mener en HiOA-studieleder om dette?

Først en liten avklaring: Det menes sannsynligvis ikke at alle barn nødvendigvis må være spesielt «kjønnskreative» for å være seg selv. Mange barn vokser helt uproblematisk inn i det sett av kjønnsroller/kjønnsnormer som de er tildelt, uten særlige bekymringer knyttet til dette. Men samtidig er det mange barn som ikke passer så godt inn i kjønnsnormene, og som utfordrer dem.

Dette kan være alt fra barn som er transpersoner til jenter som ikke er fornøyd med å synge fra en rosa «Sangbok for jenter». Det er vel først og fremst de barna som ikke glir uforstyrret inn i tildelte normer som er avhengige av at de profesjonelle voksne kan forholde seg til kjønnsnormer på en reflektert måte.

Djupedalutvalget (NOU 2015:2 Å høre til. Virkemidler for et trygt psykososialt skolemiljø) legger vekt på det normkritiske perspektivet. Personalet bør «sammen med elevene reflektere kritisk over de normene som finnes. På den måten kan vi utfordre normer som skaper en oss og dem-virkelighetsoppfatning. […] Slik utvalget ser det er fordelen med en normkritisk metode overførbarheten. Metoden fungerer i de fleste majoritets- og minoritetssituasjoner.» (s. 163-4) Utvalget legger vekt på at man kan jobbe med minoriteter uten å fokusere på annerledesheten, men derimot kan fokusere på hva det er i normene som gjør ting problematisk for de som er annerledes.

Dette kan være alt fra barn som er transpersoner til jenter som ikke er fornøyd med å synge fra en rosa «Sangbok for jenter».

Bjørn Smestad
Studieleder, Høgskolen i Oslo og Akershus

Mange av de yrkesgruppene HiOA utdanner har med barn å gjøre og kan spille en rolle for barna. Vi ønsker vel at barn og unge skal lære at det finnes kjønnsnormer og at disse i de fleste tilfeller er relativt tilfeldige konstruksjoner som det bør være helt greit å bryte hvis man føler for det. Men hvordan jobber vi med dette i de ulike utdanningene? Det kan vel være en fare for at det blir litt borte i alle de andre tingene som studentene må lære? Grunnskolelærerstudentene trenger jo å lære om brøk, sykepleierne må kunne å sette sprøyter og barnehagelærerne må lære om barns utvikling på mange andre områder enn kjønn – for å komme med noen banale og karikerte eksempler.

Og hvilke verktøy har vi for å jobbe med kjønn og kjønnsnormer – gjerne normkritisk? Og hvilke verktøy lærer vi våre studenter slik at de kan ta dem med seg ut i yrkene sine? Jeg tar gjerne imot gode eksempler – både fra studenter og tilsatte. Og hvis det finnes eksempler på at HiOA er det motsatte av normkritiske, kan jo det også være interessant – kommenter gjerne i kommentarfeltet eller på epost.

PS: I «Sangbok for jenter» finner man sanger som Tuppen og Lillemor, Vi har ei tulle med øyne blå og Bake kake søte, mens i «Sangbok for gutter» finnes Hjulene på bussen, Indianersangen og Kråkevisa. Bøkene kom i 2014, men forlaget har i ettertid sagt at de har «valgt å ikke ha flere så kjønnsdelte utgivelser».