Studentombudene ønsker å bli mer synlige

I dag har åtte av landets høgskoler og universiteter et eget studentombud. Ytterligere to institusjoner har vedtatt at de i løpet av 2017 skal innføre ordningen; Høgskolen i Sørøst Norge og NTNU.

De som allerede har ombud er Universitetene i Oslo, Bergen, Tromsø, Stavanger og Agder. I tillegg kommer Norges Handelshøyskole, Høgskolen i Oslo og Akershus og Høgskulen på Vestlandet.

Khrono har snakket med ombudene ved Universitetet i Stavanger, Høgskolen i Oslo og Akershus og Universitetet i Oslo.

Må bli mer synlig

De tre er enige om at det er viktig at studentombudet er synlig på institusjonene, og at det iverksettes tiltak for å gjøre det enklere og bedre kjent for studentene hvordan de kan si fra om problemer i studiehverdagen, det være seg trakassering, problemer i praksis eller andre forhold.

I tillegg trekker studentombudet på Universitetet i Oslo fram at hun mener at studentenes lovfestede rettigheter må styrkes.

Få melder fra

Alle tre forteller at de har hatt svært få saker som har handlet om trakassering eller uønsket seksuell oppmerksomhet.

Dette på tross av en undersøkelse som Sentio gjorde denne våren, publisert i Universitas, som viser at 12 prosent av studentene sier at de har vært utsatt for dette enten fra en lærer/ansatt eller medstudenter.

Universitetet i Stavanger har fått mye oppmerksomhet denne sommeren grunnet den omtalte Langeland-saken. Denne uken er studentombudet der, Dennis Aske, innkalt til møte med universitetets ledelse for å snakke om utfordringene.

Ønsker mer synlighet i Stavanger

Aske har vært ansatt ved Universitetet i Stavanger, først Høgskolen i Stavanger, siden 1998. Han gikk inn i stillingen som studentombud 1. januar 2015, mens han fram til 2015 var  juridisk seniorrådgiver. 

— Er ordningen med studentombud synlig og kjent nok for studentene?

— Her kan jeg bare svare for mitt eget universitet, og her er ordningen for lite synlig, noe jeg blant annet adresserer i min siste rapport som er styrebehandlet, forteller Aske, og han legger til:

— Jeg spør alle som kommer til meg hvordan de ble klar over at det fantes et studentombud, og det er alltid via medstudenter eller noen ganger lærere at de blir tipset om meg. Vi har et stykke vei å gå for at universitetet selv i større grad skal synliggjøre studentombudet og informere studentene godt om ordningen.

Aske forteller at han nå i forbindelse med den omtalte Langeland-saken er tilbudt et møte med Strategi og kommunasjonsavdelingen i neste uke, der dette med synliggjøring vil bli et viktig punkt på dagsorden.

Ofte saker i gråsonen

Dennis Aske forteller at veldig mange av sakene som studentene kommer til studentombudet med handler om at de har havnet i vanskelige situasjoner som studenter, og ofte i grenselandet av hva som tillates.

— Det kan være ønske om et fjerde forsøk på eksamen, eller studenter som sliter med studieprogresjonen, noe som igjen skaper problemer i forhold til Lånekassen. Jeg har også mange saker der studenter får utfordringer i praksis, sier Aske.

Han forteller at på mange institutter er de ansatte fleksible og prøver å løse saker til det beste for studentene, men han møter også ansatte som ikke nødvendigvis har fleksibilitet i forhold til studentene høyest på sin agenda.

— Det er en utfordring at vi ser enkelte ansatte som opptrer som regelryttere og viser null forståelse på enkelte institutter, mens vi andre steder ser at de ansatte forstår at det her er snakk om unge mennesker som kanskje må sette hele livet sitt på vent i et år hvis de ikke får nødvendig drahjelp, og mange ganger er det ikke så mye som skal til, understreker Aske.

Trøbbel i praksis skaper vanskeligheter

Han fortsetter med å legge vekt på at et vanskelig tema for studenter på et profesjonsstudium er praksis.

— Hvis du stryker i praksis kan du ikke klage som på andre eksamener, og det er ofte vanskelig for studenten å dokumentere hva som har skjedd, sier Aske og fortsetter:

— Mange av mine saker handler om studenter som har møtt utfordringer i praksis. Noen ganger er det faktisk praksisveileder som kanskje er problemet, eller i hvert fall at forholdet mellom veileder og student har vært en utfordring, og kan ha blitt konfliktfylt, uten at det betyr at studenten ikke takler praksis på en god måte.

Aske bemerker at studenter som havner i en slik situasjon stiller utrolig svakt med tanke på rettigheter og muligheter til å nå fram med en klage på formell feil. I flere tilfeller har ansatte på praksisstedet selv sett hva som har foregått, men vil ikke bekrefte dette formelt fordi de ikke tør å utfordre lederen og støtte studenten. 

De vanskeligste sakene

Aske er likevel ikke i tvil, de vanskeligste sakene handler om trakassering og grov/seksuell trakassering slik det er omtalt i Langeland-saken.

Aske vil gjerne poengtere at han mener at det er svært tvilsomt slik kvinnene har valgt å «oute» professoren, men han forteller at de har hatt andre saker på UiS som handler om lignende trakassering.

— Det vanskelige her er jo at det ofte skjer i en typisk én til én-situasjon, i eksempelvis en veiledningstime. Kanskje læreren legger en hånd på studentens hånd, flytter seg nærmere og skaper en veldig ubehagelig situasjon for en sårbar student, beskriver Aske og fortsetter:

— Utfordringen er jo at når studenten kommer til meg må jeg fortelle at den ansatte må få anledning til å forsvare seg, og derfor må konfronteres med påstandene og at studenten må navngis. Da trekker studentene seg som regel. Jeg forstår det, men det er leit, fordi selv om vi har hatt tilfeller med falske anklager også på UiS, er det flere troverdige historier også.

Samler opp historier

Aske understreker likevel at han håper at flere studenter våger å komme til ham og fortelle om sine utfordringer.

— Selv om de ikke tør å konfrontere eventuelle ansatte direkte med sin historie slik man må i dag, er det viktig at historiene og episodene når meg. Kanskje får jeg flere historier om samme ansatte, og til slutt har jeg nok til å gå videre med det på egenhånd. Derfor: Selv om du bare vil være anonym, kom og fortell, oppfordrer Aske.

Han er også opptatt av at man i starten er veldig opptatt av det man kaller rutinebeskrivelser.

— Bare man har de på plass er liksom alt i orden, men hva hvis rutinebeskrivelsen faktisk ikke fungerer, og dermed ikke bidrar til å løse problemet? Slik føler jeg at vi kan se det innenfor trakassering mellom ansatte på den ene siden og studenter på den andre siden. Rutinebeskrivelser blir fort verdiløse dersom rutinene i seg selv ikke fungerer. Da tjener de ikke som annet enn dokumentasjon på at man oppfyller krav som er stilt fra myndighetenes side. Jeg er langt mer opptatt av å gjøre noe med et problem, sier Aske.

Få saker på trakassering

Katrine Klyve startet opp som studentombud ved Høgskolen i Oslo og Akershus i midten av juni i år.

Hun forteller at hun så langt ikke har fått noen henvendelser om trakassering, og hun ser også av historikken til studentombudet at siden oppstarten i 2015, har det ikke vært mange slike saker på bordet til ombudet på HiOA.

— Det viktigste er at studenter som opplever trakassering i studiehverdagen melder fra om dette. Studentombudet er en naturlig kontaktperson, og studentene kan henvende seg til meg. Studentombudet er en uavhengig og nøytral ordning, og det kan kanskje være lettere å henvende seg til meg fremfor ansatte på fakultetet, sier Klyve og legger til:

— Jeg er enig med rektor på HiOA, Curt Rice, som uttalte i Khrono at det bør gjennomføres strukturelle endringer som gjør det lettere for studentene å vite hvor de skal henvende seg. Det finnes varslingsrutiner for ansatte ved HiOA. I varslingsrutinene står det at studenter også kan varsle om kritikkverdige forhold, men dette kommer ikke tydelig fram på studentenes intranett.  Studentene bør vite til hvem en melding om trakassering skal adresseres, hva som blir gjort med den og hvilket vern studenten har i etterkant.

Tror mange saker går gjennom «Si fra»-systemet

Marit E. Sand Solvik er fungerende studentombud på Universitetet i Oslo. Hun forteller at hun ikke har fått noen henvendelser på dette området siden hun begynte i stillingen i februar i år.

Hun legger til at hun antar at de fleste av disse sakene meldes gjennom «Si fra»-systemet på UiO.

Hun forteller også at når studentombudet fører statistikk er trakassering en del av kategorien «læringsmiljø», slik at de ikke har egen statistikk for slike forhold.

Solvik forklarer at forholdene i denne kategorien er:

• Ansattes eller medstudenters opptreden.
• Fysisk og/eller psykososialt læringsmiljø.
• Andre forhold relatert til helse, miljø og sikkerhet.

— Må få bedre lovfestede rettigheter

— I 2015 registrerte studentombudet 23 henvendelser i denne kategorien, mens for 2016 var tallet 25. Jeg har ikke tilgang til «Si fra»-systemet, sier Solvik til Khrono, og hun legger til:

— Utgangspunktet for studentombudet er at vi skal være med å sikre at dagens rettigheter studentene har blir overholdt, og ikke mene noe om hvordan det bør være, eller fronte politiske saker. Jeg mener likevel at studentene burde få bedre lovfestede rettigheter, spesielt med tanke på at deres situasjon i utgangspunktet er mer sårbar enn situasjonen til arbeidstakere, som har bedre rettigheter når det gjelder trakassering.