En bedre ordning for produksjon av lærebøker?

Som lærebokforfatter og faglitterær forfatter kjenner jeg meg ikke særlig godt igjen i det Helge Høivik skriver om lærebokproduksjon. Situasjonen kan sikkert variere fra fag til fag. Jeg skal la dette med kjendisfokuset i forlagsbransjen ligge. Det er helt irrelevant når det gjelder lærebøker. «Mitt» forlag, Universitetsforlaget, har dessuten ikke noe kjendisfokus – selv om det også er en bedrift som må tjene penger for at de skal kunne fortsette å gi ut kvalitetslitteratur.

​Jeg ser heller ikke det urimelige i at de som skal bruke litteratur, enten det er lærebøker eller forskningslitteratur, betaler for dette. Noen må betale regningen uansett, og det er i alle fall ikke holdbart at det skjer ved at det forventes mer gratisarbeid fra universitetsansatte. Studentene synes å være mer opptatt av læremidlenes kvalitet enn av pris.

Det kan virke som om Helge Høivik mener at en fagredaksjon er et fordyrende og unødvendig ledd. Jeg er helt uenig. Kvalitetssikring koster. En forlagsredaksjon kjenner markedet, utover pensumlistene ved egen institusjon. De kan bidra til manusutvikling, de bidrar med profesjonell korrektur og språkvask, som gjør at den ferdige boken blir bedre. Mener Helge Høivik at slik kvalitetssikring skal droppes, eller skal universitetene og høyskolene ansette egne folk som skal gjøre slike jobber? Da trengs det i alle fall egne redaktører for mange fag, og det kan fort bli ganske dyrt.

Jeg ønsker meg ikke et nytt NDLA for høyere utdanning. Hvem skal vurdere om det er behov for en ny lærebok i et fag? Hvis det finnes en lærebok som man selv mener ikke er særlig god, og man mener seg i stand til å skrive noe bedre, skal noen universitetsbyråkrater vurdere om det er behov for den? Skal de bestemme hvem som, om noen, skal få lov til å utfordre eksisterende lærebøker? Som forfatter vil jeg forholde meg til en profesjonell redaksjon, ikke til universitetsbyråkrater. Og jeg vil stå fritt til å velge hvilken redaksjon jeg ønsker å forholde meg til.

Det gamle Universitetsforlaget ble i sin tid opprettet fordi universitetene innså at de måtte overlate publiseringen til profesjonelle, og at dette ikke var noe universitetsansatte kunne gjøre på si. Det er ingen grunn til at denne virksomheten nå skal tas tilbake til amatører og byråkrater.

Selv om jeg gjerne skriver bøker med studenter som primærmålgruppe, er de ikke alltid den eneste målgruppen. Noen av de bøkene jeg har skrevet, er kun skrevet for studenter. Andre er skrevet også med tanke på at de også kan nå fram til andre: Til profesjonen, og noen ganger til «den interesserte allmennhet». Gode bøker er både gode læremidler og god kunnskapsformidling. Hvordan skal man nå disse i Helge Høiviks modell? I alle fall for jusstudenter finnes det også bøker som ikke er lærebøker i tradisjonell forstand, men som er skrevet med tanke på at de likevel kan være verdifulle for studenter. Slike bøker kan være populære. Får de plass i Helge Høiviks modell?

Det er dårlig betalt å skrive lærebøker. Stort sett er det dårlig betalt fritidsarbeid. Men noen av oss gjør det likevel, og vi gjør det i alle fall ikke for pengenes skyld. Hvis dette bare skulle bli en del av arbeidsplikten innenfor den stillingen vi har, mot et symbolsk tillegg i lønn, da blir det uinteressant for meg. Jeg skulle gjerne også likt å vite hvor mye Helge Høivik mener at undervisningsplikten bør reduseres for folk som skriver lærebøker.

Jeg liker følelsen av å sitte med en ordentlig bok i hånden, utgitt på et ordentlig forlag, og å se den i bokhandlerne. Kall det gjerne forfengelighet, men jeg liker det. Dessuten: Skulle en bok bli populær, og faktisk selge rimelig godt, da vil jeg ha noe av den gevinsten.

Jeg er ikke helt ung lenger. Jeg er der hvor jeg må vurdere hvilke prosjekter jeg skal satse på å fullføre før jeg går av. Hvis man skulle innføre Helge Høiviks modell, vil jeg neppe prioritere lærebøker.