Trist, men sant: Kina truer våre verdier

Som forfatter og akademiker har jeg fulgt de siste ukers Kina-debatt med stor interesse. Jeg besøkte landet første gang i 1974, like før jeg tok mitt hovedfag i moderne kinesisk historie. Siden har jeg besøkt det rundt sytti ganger. Jeg har også skrevet flere bøker om Kina. Jeg har flust med kinesiske venner, jeg elsker kinesisk mat, jeg drikker kinesisk te flere ganger daglig og leser vakre kinesiske dikt i stille stunder. Derfor burde jeg kanskje rope høyt hurra hver gang en norsk delegasjon reiser til Kina?

Men nei, jeg vil ikke. Jeg er ikke motstander av akademisk samarbeid med Kina. I visse tilfeller kan det være riktig og nødvendig. Men jeg kan ikke se at Kina skal få den oppvartning regjeringen og akademia legger opp til. Kina er en alvorlig trussel mot våre vestlige liberale verdier. I årene som kommer, vil den vokse. Mange tilkjennegir sin uro over den illiberale utviklingen i land som Polen og Ungarn, for ikke å snakke om de autoritære regimene i Tyrkia og Russland. Jeg deler denne uroen. Men Kina er en langt farligere kraft.

Kina går, for å si det enkelt, i gal retning. Hver dag bringer oss dårlige nyheter. Jeg har en ekkel følelse av at mange ikke forstår alvoret ved det som skjer. I så fall kan de bare skylde på seg selv, for det skorter ikke på dagsaktuelle kilder og opplysende litteratur. Flommen av Kina-bøker er nesten til å miste pusten av. Av de få nyere bøker som er utgitt på norsk, bør nevnes Stein Ringens «Det perfekte diktatur» (Scandinavian Academic Press, Oslo 2017). Nordmannen er professor emiritus ved Oxford-universitetet. Boken høstet stor internasjonal anerkjennelse da den utkom på engelsk. Her hjemme ble den knapt nok omtalt. Det er beklagelig, for Ringen gir en prisverdig klar beskrivelse av den sosiale og politiske tilstanden i dagens Kina.

Norske akademiske autoriteter har i det siste forsøkt å begrunne hvorfor det er så viktig å satse på et bredt akademisk samarbeid med Kina. Vi har fått høre at landet er så viktig at vi ikke kan overse det, at kommunistpartiet har «løftet» flere hundre millioner mennesker ut av fattigdom, og at kinesisk forskning er i verdensklasse.

Ja, Kina produserer flere vitenskapelige artikler enn noe annet land i verden. At landet også er verdens største akademiske juksemarked, nevner de ikke. Men professor Rui Yang ved University of Hong Kong gjør det. Han er universitetets ansvarlige for «cross-border-relations», det vil si det akademiske samarbeidet med det øvrige Kina. I en artikkel i International Higher Education («Toxic Academic Culture in East Asia», nr. 84, vinteren 2016) går han rett på sak. «Den akademiske vanstyret er spesielt alvorlig i Kina,» skriver han. Juks og fanteri og utstrakt bruk av forbindelser (guanxi) gjennomsyrer systemet. Plagiat og forfalskning av forskningsresultater er vanlig, og både studenter og lærere er med på «leken». «Denne giftige kulturen virker ødeleggende på utviklingen innen høyere utdanning … og ruinerer den akademiske atmosfæren ...»

De forhold Rui Yang påpeker, er velkjente for kjennere av Kina. Et raskt Google-søk vil kunne bekrefte påstanden.

Hvorfor er vår Kina-frelste elite så lite villig til å fortelle oss om baksidene ved det kinesiske «mirakelet»? Sanne intellektuelle skal kunne betrakte ett og samme fenomen fra ulike synsvinkler, og de skal vise evne og vilje til å problematisere.

Uviljen mot å analysere det politiske systemet, og til å sette ord på de mest åpenbare forhold, er påfallende. Heldigvis finnes det mange kinesiske intellektuelle som makter det. Noen av dem ytrer seg med fare for liv og helse – og havner i fengsel. Andre føler seg tryggere fordi de lever i eksil, som Teng Biao, forsker ved U.S.-Asia Law Institute i New York. Teng hevder at kommunistpartiets «tekniske totalitære styreform» begynner å ta form. Stikkordene er massiv overvåkning med digital ansiktsgjenkjenning, DNA-prøver, styrking av det hemmelige politi, økt kontroll av media og internett og arrestasjoner av menneskerettighetsaktivister. Ved hjelp av det mye omtalte sosialkredittsystemet skal hver enkelt borger rangeres på en poengskala. Politiske avvik vil bli straffet. Tilstramningen ledsages av økt statlig kontroll av markedet, hysterisk nasjonalisme og enda mer persondyrkelse av Den store leder. «Sagt på en annen måte, en fascisme med kinesiske særtrekk … Ett parti, en fører, en Xi Jinping-ideologi.»

​Xiao Qiang, redaktør av China Digital Times, har i en fersk artikkel konkretisert det som skjer. Han skriver at kineserne, snart 1,4 millioner innbyggere, nå overvåkes av 176 millioner videokameraer – i år 2020 skal 626 millioner kameraer være installert. De nye kameraene er fullastet med avansert teknologi som kan oppdage og lagre informasjon om alle landets innbyggere, om sosial og politisk atferd, ja nesten alt. Informasjonen videresendes til landets sikkerhetsmyndigheter. Regimet skaffer seg dermed historiens mest effektive redskap for politisk kontroll og undertrykkelse.

En viktig komponent i den nye teknologien er AI – Artificial Intelligence. Et Shanghai-selskap, Yitu Technologies, skryter av at det har utviklet algoritmer for ansiktsgjenkjenning som «overgår alt». «Våre maskiner kan lett gjenkjenne deg blant to milliarder mennesker i løpet av sekunder,» sier selskapets leder og tilføyer: «Dette ville ha vært utenkelig for bare tre år siden.»

Kunstig intelligens kan brukes til både gode og dårlige formål. I Kina er det en åpenbar fare for at AI vil bli brukt til det siste. Norske forskere vil gjerne samarbeide med kinesiske kolleger om AI. Heller ikke dette blir problematisert. Hvorfor ikke?

Kinas fremste hjerner deltar aktivt i arbeidet med å utvikle den nye teknologien. Paradoksalt nok vil de bli hardt rammet av sine egne oppfinnelser. For også de vil bli fotfulgt av Store Bror, ja i større grad enn mange andre. Overvåkningen ved kinesiske høyere læreanstalter er allerede massiv. I tillegg til de teknologiske installasjonene skal alle, studenter som forskere, overvåke hverandre og rapportere mistenkelig atferd. Målet er, som partisjef Xi Jinping uttrykker det, å gjøre universitetene til «bastioner for kommunistpartiet».

«China’s Surveillance State Should Scare Everyone» er tittelen på Anna Mitchell og Larry Diamonds artikkel i februarnummeret til The Atlantic. Begge er forskere ved Stanford University. Men skremmes våre rektorer? Mitchell og Diamonds hevder at utviklingen i Kina kan få alvorlige følger for resten av verden, selv for våre vestlige demokratier. Kina er mer enn villig til å eksportere sin teknologi til autoritære regimer som trenger en håndsrekning. Til alt overmål blir vi fortalt at landets «sosialistiske utviklingsvei» kan tjene som modell for andre. Visjonen backes opp med bevilgninger i milliardklassen, med investeringer i både synlig og usynlig infrastruktur. Aviser og mediabedrifter kjøpes opp av kinesiske investorer, og «Konfusius-institutter» popper opp som paddehatter over hele verden. Universitetet i Bergen har allerede fått sitt. Pengene og personalet kommer fra Kina.

Et tankeeksperiment: Hvordan skal vi forholde oss til et totalitært Kina som bare vokser seg sterkere, og som viser seg stadig mer villig til å eksportere sine «løsninger» til andre land?

Før kunnskapsminister Iselin Nybø reiste til Kina i april, møtte jeg henne og rektor Gunnar Bovim ved NTNU til debatt i Dagsnytt Atten. Bovim hevdet at akademisk samarbeid med Kina vil virke «demokratiserende» på landet. Ingenting tyder på det. Utviklingen går jo i motsatt retning, til tross for at et stort antall vestlige universiteter har samarbeidet med Kina siden 1990-tallet. Den første fasen var riktignok preget av en viss optimisme, men de siste årene har regimet i Beijing strammet hardt til. Vi må erkjenne at det ikke er akademikeres gode vilje som avgjør om Kina utvikler seg i den ene eller andre retningen. Det er det allmektige kommunistpartiet med sine 90 millioner medlemmer.

Hvis noen har latt seg påvirke av samarbeidet så langt, er det Norge. Norske forskere og akademikere som har prosjekter i Kina, er påfallende forsiktige når de uttaler seg om landet. Noen av dem snakker som om de har fått en deigklump i munnen. Selvsensuren har trådt i kraft. Blir de for frittalende, risikerer de å bli nektet visum. Dette vet de, for Kinas ambassadør i Oslo står klar med riset bak speilet. Da Nybø reiste til Kina, ble forskeren Koen Wellens og Aftenposten-journalisten Kristoffer Rønneberg sittende igjen. Mange nordmenn, både forskere, journalister og andre, er blitt nektet visum i de senere år. Slikt avler frykt og setter spor.

Den samme selvsensuren går igjen i rapportene til UD og andre instanser om det fremtidige samarbeidet med Kina. Landet beskrives i overveiende positive ordelag, mens den politiske undertrykkelsen, fengslingene, torturen og korrupsjonen knapt nok nevnes.

«Vi trenger absolutt ikke selge oss, vi blir tatt imot som grever,» jublet rektor Anne Husebekk ved Universitetet i Tromsø da hun besøkte Kina i fjor. Og det er kanskje problemet. Mottakelsen blir som oftest så forførende at det er lett å miste fotfestet. Hva Husebekk fikk med seg av landet bortsett fra seminarrommene og bankettsalene, gikk ikke fram av intervjuet.

Husebekks entusiasme ga meg assosiasjoner til pilegrimsreisene til fortidens norske ml-ere. Også de ble mottatt med smiger og røde løpere, med storslåtte banketter og fine taler. Hvor de enn kom, smilte vertene fra øre til øre, og regien var nøye planlagt. Mange lot seg rive med og vendte nyfrelste hjem. Men hvorfor skal vi gjenta fortidens feil? At «vanlige» mennesker lar seg blende av Kina, kan til nød forstås. Men akademikere og intellektuelle?

Når det akademiske Norge satser så sterkt på Kina, skjer det på bekostning av noe, i praksis de muligheter som finnes i Europa og USA. I Asia ruver viktige demokratiske land som Japan og India. Japanske universiteter er i verdensklasse. Når hørte vi om en norsk kunnskapsminister som reiste til Japan med 250 forskere og rektorer på slep? «Får vi besøk av en statssekretær, anser vi det som et mirakel,» sa en norsk Japan-ambassadør til meg for noen år siden. Og hva med India? Om fem år vil landet passere Kina og bli det mest folkerike i verden. Indias økonomiske vekst er høyere enn Kinas, og universitetene er frie.

Et tett universitetssamarbeid mellom Norge og Kina har naturligvis politiske implikasjoner. Velmente politikere og rektorer som påstår noe annet, står ikke til troende.

​Les også: Alle Khronos innlegg og artikler om Kina