Uryddighet, lureri og tull ved akademiske ansettelser

I løpet av de siste årene har jeg søkt en rekke akademiske stillinger ved ulike institusjoner. Før jeg begynte å søke tenkte jeg at dette kom til å bli en fornøyelig prosess. Rykter om åpenhet, uavhengige vurderinger og rettferdig saksbehandling, gjorde at jeg så frem til å søke en stilling i akademia her i Norge. Særlig etter å ha sett hvordan ansettelser foregår bak lukkede dører andre steder i verden.

Dessverre tok det ikke lang tid før jeg forsto at alt pratet om åpenhet og rettferdighet i ansettelser til akademiske stillinger bare var et skalkeskjul. Med få unntak har jeg blitt møtt med uryddighet, lureri og tull.

Her legger jeg frem de tre verste opplevelsene jeg møtte før jeg fikk tilbud om, og takket ja til, en fast stilling. Målet mitt er ikke å henge ut noen, men å starte en debatt om hvordan akademiske institusjoner håndterer jobbsøkere.

Eksempel 1: Kvalifikasjoner til pynt

En institusjon lyste ut stilling som førsteamanuensis, og opplyste om at dersom de ikke fant kvalifiserte søkere, kunne de ansette høgskole/universitetslektor i en midlertidig stilling. De sakkyndige gjorde sin vurdering. Jeg og et par andre ble vurdert som kvalifisert, mens et par andre ikke ble det. Sjokket ble derfor stort når jeg åpnet innstillingen: samtlige søkere som ble innstilt, hadde blitt vurdert som ukvalifiserte. Personen som var innstilt som nr. 1 var en intern søker som ikke møtte de formelle kravene som var presisert i utlysningsteksten.

Jeg tok kontakt for å spørre om hvorfor jeg ikke hadde blitt invitert til intervju før de hadde konkludert med at ingen av søkerne var kvalifiserte, og dermed så det som nødvendig å innhente ukvalifiserte søkere. Da fikk jeg beskjed om at avdelingen hadde tilstrekkelig med kompetente personer allerede, så de hadde valgt å se bort fra dette med kvalifikasjoner. Da jeg pekte på at de i egen utlysningstekst hadde presisert at kompetanse var viktig og førsteamanuensis var et krav for fast stilling, fikk jeg beskjed dette bare var en standardtekst og at for deres del var saken nå avsluttet.

Eksempel 2: Til fordel for interne søkere

En annen utlysning nevnte at den som fikk jobben måtte delta på kurs for nye ansatte innen ett år etter tiltredelse. Den sakkyndige kommisjonen fikk derimot beskjed om å legge vekt på om dette kurset allerede var gjennomført, på lik linje med deres vurdering av pedagogisk kompetanse og gjennomført doktorgrad. Med slike føringer, var det selvsagt ikke mulig for eksterne søkere å reelt kunne konkurrere om stillingen. Vi endte automatisk bak alle interne søkere.

Eksempel 3: Spisskompetanse utenfor utlysning

Ved en tredje institusjon var det i utlysningen etterspurt bred kompetanse innen mitt fagfelt. Da innstilingen kom, var det veldig tydelig at nr. 1, var langt mindre kvalifisert enn både nr. 2 og nr. 3 (den sakkyndige kommisjonen var også enig i dette). Da jeg spurte om grunnlaget for innstillingen var svaret at nr. 1 hadde ekstra god kompetanse innen et veldig snevert fagområde som ikke var nevnt i utlysningen. Da jeg påpekte at dette ikke var nevnt i utlysningen, fikk jeg til svar at det likevel var kompetanse som institusjonen gjerne kunne tenke seg å ha.

Institusjonen vet ikke noe om verken nr. 2 eller nr. 3 hadde denne kompetansen, siden dette ikke var noe vi fikk anledning til å vise eller diskutere på intervju eller i søknad. Det som ble den viktigste kvalifikasjonen for den innstilte søkeren, hadde ikke vært opplyst for oss andre søkere. Man kan jo spørre seg om hvorfor institusjonen ikke utlyste stillingen med spesifikt ønske om denne kompetansen?

Akademia feiler

Hvorfor er det slik, og hva gjør det med rekruttering til akademia? Jobbsøkere er ofte i en svak situasjon preget av mye usikkerhet og frykt for fremtiden. Jeg har nå fått fast jobb, og vet selv at det hadde vært utenkelig å si noe offentlig underveis i prosessen. Å klage er også problematisk. Det er ikke akkurat gøy å kritisere noen, særlig ikke de du kan ende opp med å arbeide sammen med, for å drive med uryddige ansettelsespraksiser.

Jeg skulle gjerne sett at akademia regulerte seg selv, men etter det siste året er jeg i tvil. På sikt vil slik praksis få negative konsekvenser for rekrutteringen av talentfulle forskere. Vi trenger de aller beste medarbeiderne for å kunne drive undervisning og forskning på et internasjonalt høyt nivå. Institusjonene må være åpne og etterrettelige, samt behandle unge, lovende, internasjonale søkere profesjonelt. Akkurat nå, feiler akademia.

​