Akademisk dugnad for flyktninger

Helgen ble så veldig annerledes enn vi alle trodde da den starta. Fredag ettermiddag så vi frem til å komme oss ut i et flott senhøstvær, møte venner, kanskje spise en god middag eller bare slappe av med en bok eller en tur på kino. Få timer senere, ble vårt fokus rettet mot Paris og alle andre tanker forsvant. Vi fikk inn litt informasjon, noen bilder, og en forståelse for at vi nok en gang måtte forholde oss til noe grusomt i verden.

Men hvordan gjør man det – forholder seg til noe sånt? Min første reaksjon er å finne ut om våre kollegaer og studenter som befinner seg i Paris er i god behold, og det er de. De neste tankene går til franske studenter som oppholder seg her i Oslo og Akershus. Hvordan har de det? Har noen mistet et familiemedlem, en venn eller en bekjent? Hva kan vi gjøre for de studentene?

Ved Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA) bestemte vi oss for å samles allerede på lørdag kveld, mindre enn ett døgn etter at hendelsene starta. Det kom cirka 100 studenter og ansatte. Vi snakket sammen og kjente på de følelsene som måtte komme.

En av de sterkeste følelsene er makteløshet. Hva kan jeg gjøre her som kan bidra i Paris? Antakeligvis ingenting. Hva kan jeg gjøre her for at det ikke skal skje et lignende angrep som det vi så i Paris, og som har skjedd mange andre plasser de senere åra? Antakeligvis ingenting. Sånn kjennes det når man er midt i det, i hvert fall for meg. Men så tenker jeg at det jeg kan gjøre er å snu meg mot de som bokstavelig talt står meg nærmest.

For oss i HiOA-samfunnet er dette studenter og kolleger, kanskje denne gangen spesielt de som er fra Frankrike eller andre som er langt hjemmefra. Men vi kan begynne å se litt lengre ut i vårt nærområde også. I Norge i dag tar vi imot tusenvis av mennesker som flykter fra akkurat den typen terror som vi så på fredag i Paris, eller andre grusomheter som vi ikke kan forestille oss.

Kanskje vår mulighet til å gjøre verden bedre, til å dempe konflikter, til å møte andre med medmenneskelighet, ligger i muligheten til å bistå både de flyktningene som har kommet til Norge og det norske samfunnet som skal ta imot dem.

Som rektor ved en institusjon for høyere utdanning og forskning, er jeg opptatt både av å finne gode måter for HiOA til å bidra, og også av å anerkjenne og legge til rette for at HiOAs studenter får oppleve på kroppen og i sin studiehverdag, hva en flyktningskrise betyr.

Når vi har tusenvis av flyktninger i Norge i dag, vil jeg at våre studenter treffer en som har tatt den reisen, eller at våre studenter får høre deres fortellinger. Vi kan bli bedre verdensborgere gjennom å møte en familie som har valgt ut noen få ting å ha med seg, for så å legge ut på en reise med et høyst uklart endepunkt. Jeg vil at vi trekker flyktninger til oss.

For å jobbe med dette, har HiOA sammen med Universitetet i Oslo (UiO) og andre institusjoner tatt initiativ til noe vi kaller for en akademisk dugnad for flyktninger. Dugnad er et fint ord, og noe av det som er så fint er at når vi skal forklare begrepet på engelsk må vi bruke ord som fellesskap, felles innsats og felles mål.

Den akademiske dugnaden ved HiOA vil bestå av en rekke aktiviteter og tiltak, og all informasjon legges ut på www.hioa.no/akademiskdugnad.

(Innlegget er første gang publisert på rektor Curt Rice’ blogg)