Terje Tvedt: «Når fikk en professor på noe norsk universitet en tilsvarende drittpakke slengt mot seg?»

På Høyden publiserte den 9.oktober et intervju under overskriften: Hardt oppgjør med Terje Tvedt: Feilaktig skjødesløs, pompøs og konspiratorisk. I intervjuet ble jeg også beskyldt for det mest alvorlige en professor kan bli: Jeg har drevet med forskningsjuks og forskningstyveri. Oppslaget har kun én kilde. Medieviter og professor Jostein Gripsrud.

I de nærmeste dagene ble det samme intervjuet spredd til flere nettaviser om forskning i Norge, nå sist til Oslo-universitetets nettavis. Hva redaksjonene har tenkt, eller om de har tenkt, vet ikke jeg, og det er jeg heller ikke her interessert i: Foreløpig bare observerer jeg at disse nettavisene trykte et intervju, der jeg - basert på én kilde - ble fremstilt som en elendig forsker, men også som et umoralsk menneske.

Egenlansering og «drittpakke»

Når fikk en professor på noe norsk universitet en tilsvarende «drittpakke» slengt mot seg, og i alle disse kanalene, på grunn av en bok, i mitt tilfelle altså «Det internasjonale gjennombruddet»? Og hvor karakterdrapet ble publisert og re-publisert uten at noen ga den som ble uthengt tilbud om samtidig imøtegåelse?

Gripsrud ble intervjuet i forbindelse med lanseringen av sin pamflett, «Norsk hamskifte? En kritikk av Terje Tvedt, et betinget forsvar for godheten og en etterlysning av midtbanen i innvandringsdebatten». Målet har vært klart lenge, for Gripsrud erklærte offentlig at boken var elendig, full av feil og konspiratorisk, før han, ifølge seg selv, hadde lest ett ord i den. I tillegg påstår han i pamfletten, at boken representerer en form for ondskap, og fordi han er «opptatt av godheten», måtte han skrive pamfletten. Dette gode mennesket fra Møhlenpris må gjerne mene at boken er elendig, og han kan også for min del mene sterkt at jeg er et svært dårlig menneske, men i pamfletten gjør han akademisk sett en kardinalfeil: Han vil detronisere en fagbok, ved å avsløre forfatterens frynsete moral.

Diktning og sannhet

Jeg vil andre steder i detalj komme tilbake til hvordan Gripsrud systematisk gjengir boken skjevt og åpenbart ikke har forstått hva som står der, og at han helt grunnløst påstår at jeg fordreier sitater og jukser med kilder. Her vil jeg kun ta opp den aller mest alvorlige anklagen, og som jeg rett og slett ikke kan leve med. Han har laget en historie om at jeg stjal noen begreper for mer enn 15 år siden, og derfor kan han legge frem bevis på hvilken uærlig, nedrig og ond person jeg er.

Gripsrud forteller sine lesere at jeg da stjal begrep om godhet og makt fra to bergensforskere, og brukte dem i boken jeg skrev for makt- og demokratiutredningen: «Utenrikspolitikk, utviklingshjelp og makt. Den norske modellen» i 2003, uten å referere til opphavspersonene.

Men hva er realiteten? Gripsrud vet selvsagt at jeg har arbeidet med problemstillinger om forholdet mellom godhet, makt, politikkfelt og verdensbilder og selvbilder i hele mitt forskningsliv, det vil si fra midten av 1980-tallet. Det var et tema i min dr.philos.-avhandling som jeg disputerte på i 1993. Jeg skrev om det i Norsk medietidsskrift i 1993, noe medieprofessoren selvsagt kjenner til. Det var også tematikk i «Den norske samaritan» fra 1995, og i «Angels of Mercy or Development Diplomats» fra 1998 skrev jeg om det internasjonale systemet som ble grunnlaget for regimebetegnelsen, og jeg skrev på nytt om forholdet mellom godhet og makt i «Verdensbilder og selvbilder». En humanitær stormakts intellektuelle historie» fra 2001. Etter å ha arbeidet med former for godhetsmakt i omtrent 15 år, utviklet jeg så begrepet «Det nasjonale godhetsregimet» i boken for makt- og demokratiutredningen 2003, fordi min oppgave var å studere maktforhold på nasjonalt plan knyttet til bistands- og utenrikspolitikk.

Gripsrud velger å late som om denne lange forskningshistorien om ulike variasjoner over temaet godhet og makt ikke finnes.

Jeg begynte å jobbe med maktutredningen i 1998/1999, og deltok på noen seminarer, blant annet «Maktens tekster» i juni 2001, der jeg lørdag den 9.6., ifølge Gripsrud, skal ha sittet «på første benk» da Jill Loga, en av bergensforskerne, snakket, for deretter, så å si løpe hjem for å bruke dem, og uten å gi henne kreditt. Jeg holdt et innlegg dagen før, kalt «Norge som humanitær stormakt. Humanisme eller strategisk kommunikasjon?» som jo for øvrig nettopp handlet om forholdet mellom iscenesettelse av godhet og makt. Jeg kan imidlertid ikke huske å ha vært der på lørdagen, og jeg finner det også svært lite sannsynlig at jeg brukte en lørdag i juni på et seminar, småbarnspappa som jeg var, pendlende mellom Oslo og Bergen. Det som derimot er lett dokumenterbart, er at jeg skrev om godhet og makt i et bidrag til en bok Thorvald Sirnes, Logas kollega, redigerte i 1999, kalt «Normalitet og identitetsmakt».

Insinuasjoner forkledd som fagdebatt

Men, uansett om jeg hadde vært på dette møtet, og selv om jeg skulle ha kjent godt til hvordan Loga og andre brukte begreper om godhetsmakt, så er Gripsruds tilnærming til spørsmålet om intellektuell påvirkning og utvikling uhyre primitiv. Alle som leser hva Loga skrev og hvordan jeg brukte begrepet i Makt- og demokratiutredningen, vil se at vi snakker om fenomenet, og er opptatt av godhetsmakt, på svært ulike måter. Hvordan vil det vitenskapelige livet bli om man må takke alle som på en eller annen måte har brukt for eksempel begrepet «byråkrati» eller «det sivile samfunn», når ens egen definisjon nettopp er svært forskjellig fra alle andres, og sammensetningen, i dette tilfelle, av det nasjonale, regime, og det gode, var helt ny?

Forskere vil selvsagt bli påvirket av andre forskere; og svært mange samfunnsforskere i Bergen rundt årtusenskiftet leste Foucault og Bourdieu. Loga ble sikkert influert av dette og andre ting og utviklet det i sin retning, og jeg i min. Ingen brukte begrepene slik jeg brukte dem, og ingen definerte dem slik jeg definerte dem. Og dersom Gripsrud hadde søkt på «national do-gooder regime» så vil han se at det heller ikke er stjålet av utenlandske forskere. Gripsrud produserte altså sin egen fortelling om tyveri av forskning, for så å være eneste kilde til at denne påstanden ble spredt til hele Forsknings-Norge.

Gripsrud trekker også frem et annet eksempel på hvor sleip og uærlig jeg er: Siden hans pamflett har som tittel «en kritikk av Terje Tvedt» (sic!) viser han i intervjuet til et annet eksempel på forskningsjuks jeg står bak. Heller ikke dette eksemplet er fra «Det internasjonale gjennombruddet». Det dreier seg nå om min «Norske tenkemåter» (2016). Her er forbrytelsen at jeg ikke viser til den redigerte boken om Georg Johannesens skrifter fra 1975, som hadde tittelen «Om den norske tenkemåten». Hvis dette var et tyveri var det like smart som å stjele TVen, mens folk sitter og ser på den.

Da forlaget og jeg valgte denne tittelen visste jeg selvsagt om boken til Johannesen, og jeg visste selvsagt også at svært mange i Norge visste om den. Derfor hadde jeg opprinnelig et introduksjonskapittel som blant annet drøftet en kritikk av akkurat dens tittel, «Om den norske tenkemåten». Den reduserte jo helt eksplisitt åndslivet i Norge til kun én tenkemåte som han hadde identifisert, og den var den han personlig var mot; det vil si tittelen, som boken, var en ujevn, men fordomsfull harselas. Men i stedet for å starte min bok med en slik kjedelig kritikk av en 40 år gammel tittel, tok jeg sjansen på at folk som kjente til Johannesens bok selvsagt ville se og forstå den helt avgjørende forskjellen mellom titlene «Om den norske tenkemåten» og «Norske tenkemåter». Men da regnet jeg ikke med Gripsrud.

I følge Gripsruds logikk må jo også heretter en bok med tittel «Verdensrommet» kreditere alle tidligere bøker som hadde «Verdensrommet» i tittelen. Eller «Bergen – en by». Forfatteren av en slik bok må ifølge Gripsrud takke forfatter X og X og antakelig enda en X for inspirasjonen til tittelen «Bergen». For norske tenkemåter er jo som norske fjell et fenomen som eksisterer i virkeligheten, og like lite som «universitetet» og «idiot» kan noen alene ta hevd på å representere det.

Om å skape fruktbar offentlighet

Gripsrud har altså latt seg intervjue som et ledd i et salgsfremstøt for sin bok. Resultatet ble et intervju i På Høyden under overskriften: «Hardt oppgjør med Terje Tvedt: «Feilaktig, skjødesløs, pompøs og konspiratorisk», og hvor det som et faktum ble slått fast at jeg drev med forskningstyveri. Det må være et av de heller tydelige eksemplene på forskjell mellom liv og lære at det nettopp var medieforskeren Gripsrud som sto bak et innlegg så breddfullt av sjikane og insinuasjoner, en mann, som etter i flere år å ha brukt livet sitt på å studere såpeoperaen Dynastiet, har gjort seg til talsmann for den habermasianske idé om betydningen av den beherskede, opplyste, diskuterende offentlighet.

De ubegrunnede beskyldningene og måten de er blitt spredt på er formelt sett alvorlig. Jeg vil be Gripsrud om umiddelbart og offisielt trekke disse tilbake. For han vil dette være en anledning til å redde noe av sitt rykte som en diskuterende intellektuell.

Men selve hendelsen er av større og mer allmenn betydning: Er det slik vi vil ha det ved norske universiteter, at vi alle kan våkne opp morgen etter morgen å se tilsvarende artikler med slike overskrifter om seg selv spre seg som ild i tørt gress i landets forskningsmiljø? Skal forskningsmiljøet i det hele tatt akseptere en slik fremgangsmåte, og vil det tjene en allerede fragmentert fagdebatt: Skal nå professorer som av en eller annen grunn hater deg så sterkt at han eller hun er villig til å bryte med enhver anstendig omtaleform, kunne gå til en avis og la seg intervjue og si at du er et pompøst, skurkaktig menneske og få dette kringkastet i hele landet?

Prisen for kritikk av faglig konsensus?

Jeg må innrømme at jeg ble rystet da jeg leste alt dette. Etter at jeg hadde skrevet en bok om nyere norsk historie som i rolige, anstendige former er blitt diskutert av flere av landets ledende politikere, på en rekke folkemøter fra Kristiansand til Tromsø, og som har ført til mange og lange avisartikler om Norges moderne utvikling. Er denne formen for offentlig omtale virkelig prisen man i et forskningssamfunn må betale i 2018 dersom man bryter med herskende konsensus i noen sentrale fagmiljø?

Jeg overlever forhåpentligvis dette ytterst ubehagelige forsøket på å støte meg ut av «det gode selskap», men hadde jeg vært en yngre forsker, som støtter og tror på idealet om at universitetet er et sted der man driver fri, uavhengig forskning og at forskersamfunnet skal drøfte forskningens funn med prinsipielle, veloverveide faglige argumenter, hadde jeg virkelig blitt bekymret.

(På Høyden red.merkn.: Terje Tvedt ble kontaktet i forbindelse med På Høydens sak 9. oktober 2018: «Hardt oppgjør med Terje Tvedt: «Feilaktig, skjødesløs, pompøs og konspiratorisk», for intervju og kommentar. Tvedt ble imidlertid ikke presentert for den ferdige saken og påstandene slik de kom fram i den før etter at saken var publisert. På Høyden beklager dette.)

Innlegget er først publisert i På Høyden.