Terje Bjørklund (1945-2024)

Jazzlinja i Trondheims grunnlegger er død, 79 år gammel. Tidligere og nåværende kollegaer har mistet en stillfaren gigant med enorm betydning langt utover Trondheims jazzmiljø. Vi minnes Terje med følgende ord:

Mange undrer seg over at jazzmusikk har så stor plass i høyere musikkutdanning når den har relativt liten plass i markedet. En av grunnene er at de klassiske musikk-bastionene, som utdanningene – konservatoriene – var, sakte, men sikkert ble befolket av lidenskapelige jazzmusikere med klassisk musikk-kompetanse. Innenfra vokste det fram miljøer som drev med jazzmusikk. Terje Bjørklund, som hadde en stilling ved Trøndelag musikkonservatorium, var en sann pioner da han på slutten av syttitallet som en av de aller første i Europa, tok initiativ til opprettelsen av det som seinere bare ble kalt Jazzlinja i Trondheim.

Det var nok den grundige komponisten Terje som forberedte saken for de bevilgende myndighetene, men den spontane jazzmusikeren som på sin stillferdige måte henvendte seg til statssekretær i Kirke- og undervisningsdepartementet, Halvdan Skard, ved et tilfeldig møte på en restaurant under Kongsbergfestivalen på slutten av syttitallet og presenterte prosjektet Jazzlinja. Skard løftet saken forbi et protesterende Finansdepartement, og Jazzlinja så dagens lys i 1979, flere tiår før for eksempel Norges musikkhøgskole fikk etablert et tilsvarende tilbud.

Innføringen av ikke-klassiske studier i konservatoriene skapte ofte interne konflikter mellom ulike verdisett og læringstradisjoner. Ved Trøndelag musikkonservatorium gikk dette ganske knirkefritt ikke minst grunnet at Terje var respektert både som en glimrende jazzmusiker og en glimrende klassisk komponist. Men mest bidro nok hans lune, milde vesen og humor til at klimaet mellom tradisjonene fortsatt er veldig godt ved NTNU Musikk.

Terje trakk seg som jazzpianist på åttitallet, og ut av Jazzlinja tidlig på nittitallet, for å vie seg enda mer til sitt komponistvirke. Han etterlot seg et miljø som skapte et godt utgangspunkt for det som senere ble utviklet til et tydelig gehørbasert læringsmiljø, en flaggsak for Jazzlinja. Han minnes av sine jazzstudenter og kolleger som en lun og mild lærer, som skapte lyst og ikke frykt, og som en som stilte konkrete krav til læring, som mange drar nytte av som musikere den dag i dag.

Trondheimsolistene hadde ikke vært det samme uten Terje Bjørklund. Han viste vei med sitt åpne, musiske sinn og fikk musikere med ulik bakgrunn til å løfte hverandre frem i stedet for å kjempe om oppmerksomheten. Hans genuine kjærlighet og entusiasme for musikk og musikere var forbilledlig.

Terje var med og satte sitt preg på Trondheimsolistene helt fra starten. Bjarne Fiskum bestilte allerede i Trøndersolistenes første år et stykke av Terje, og fra da av gjorde ensemblet knapt en turne uten hans fabelaktige stykke «Sarek» i programmet. Det ble tatt like godt imot enten orkesteret spilte i Harran eller i New York. «Sarek» var åpningsverket på Trondheimsolistenes turne med Anne-Sophie Mutter i USA i 2002, og et fullsatt Carnegie Hall ble dypt berørt av den vakre musikken. Terje reiste selv også ofte med orkesteret på tur. Den ydmyke, litt eksentriske og lett melankolske nordlendingen med tørkle i halsen og lun humor viste en varme overfor ungdommene som bygde bro mellom generasjonene.

Trondheimsolistene fikk gleden av å gjøre flere urfremføringer av Terjes musikk. I «Norwegian Sanctus», skrevet til Jazzfestivalen i Molde, klarte han å finne en felles plattform for Trondheimsolistene, Trondheim Voices og jazzmusikerne som var med, slik at alle følte seg «hjemme» musikalsk.

Det var nettopp hans ydmykhet og generøsitet som preget Terjes virke. Han viste stor respekt for alle og var opptatt av å gi hver enkelt rom ut ifra deres forutsetninger. Terje Bjørklund var en ekte brobygger.

På vegne av oss alle,

John Pål Inderberg og Erling Aksdal , Jazzlinja

Øyvind Gimse, Trondheimsolistene

Harry Rishaug, rektor ved tidligere Trøndelag Musikkonservatorium

Nora B. Kulset, Instituttleder NTNU Musikk