Her har vi Årets forbilde 2016

Norsk-pakistanske Lubna Mehdi vokste selv opp uten noen å se opp til, eller noen som delte hennes bakgrunn som døv og innvandrer.

I år er hun selv kåret til Årets Forbilde, og hun opplever nå at andre ser opp til henne.

Begrunnelsen

I begrunnelsen fra Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet står det blant annet:

Lubna er et forbilde for barn og unge ved at hun deltar aktivt i samfunnet som døv og innvandrer og dermed er en rollemodell som barn og unge kan følge i fotsporene til. Hun har lagt ned en stor innsats gjennom frivillig arbeid for å gi barn og unge muligheten til å delta i samfunnet på lik linje med alle andre uavhengig av funksjonsevne og kulturell bakgrunn. Prisvinneren er et godt forbilde både for døve barn og unge med innvandrerbakgrunn, men også for alle andre barn og unge som av ulike årsaker har vanskelig for å bli inkludert i samfunnet.

— Det viktigste jeg kan fortelle barn som er i samme situasjon som meg, er at de må være seg selv, og at de er like mye verdt som alle andre, sier Mehdi.

I 2015 fullførte Mehdi sin bachelor i barnevernspedagogikk på Høgskolen i Oslo og Akerhsus (HiOA), og for tiden tar hun årsstudium i Tegnspråk og tolkning på samme høgskole.

Endelig anerkjent

Mehdi tenkte aldri at hun selv om til å være noe forbilde, så hun ble sjokkert da hun først fikk høre at hun hadde vunnet prisen.

— Det er så mange som hadde fortjent den prisen. Det første jeg tenkte var at det var rart at jeg hadde vunnet den, liksom, sier hun.

Prisutdelingen fant sted 14. november 2016, og det var Barne- og likestillingsminister Solveig Horne (Frp) som delte ut prisen.

— Det føltes fantastisk å endelig bli anerkjent for det jeg gjør, sier Mehdi, og legger til:

— Det er veldig inspirerende, og det gir meg mer lyst til å fortsette.

Hun sier hun håper hun kan gi andre håp og drømmer for fremtiden gjennom sin egen historie.

Få med hennes bakgrunn

Da Mehdi vokste opp tenkte hun aldri at hun kom til å bli et forbilde for noen.

På skolen fikk hun ikke like vanskelige skoleoppgaver som de andre elevene, og selv om hun ba lærerne om det, økte de ikke vanskelighetsgraden.

— Det var også veldig få andre med innvandrerbakgrunn i klassen min, og jeg følte meg splittet mellom den norske og den pakistanske bakgrunnen min, sier hun.

Først da hun ble eldre følte hun seg komfortabel med å si at hun var etnisk norsk.

— Jeg vokste opp tospråklig, både med norsk tegnspråk og det norske språk. Norsk tegnspråk er virkelig et eget språk, med egen grammatikk og dialekter. Jeg er veldig takknemlig for at jeg hadde denne tospråkligheten, og jeg hadde en veldig fin oppvekst.

Mehdi vokste opp i en søskenflokk på fem, hvorav fire av søsknene var døve. Dermed snakket hun mye tegnspråk hjemme.

— Jeg ser allikevel at det er flere som ikke snakker tegnspråk med barna sine. Noen synes kanskje det er flaut å snakke ute blant andre mennesker, siden tegnspråk er veldig visuelt, og man vil ikke tiltrekke seg oppmerksomhet. Andre velger å bruke stemme i kommunikasjon med hjelp av høreapparat, men det kan være veldig vanskelig for barnet. Høreapparat eller CI gir ikke optimal hørsel.

Hun sier det er viktig at barnet får mulighet til begge språk, både norsk tegnspråk og norsk talespråk.

Vil etablere innvandrerkonsulent

Mehdi mener at det endelig målet er at alle barn som vokser opp skal føle at de er like mye verdt.

— Etterhvert som jeg ble eldre ble jeg mer engasjert i døve, og jeg fikk lyst til å bli barnevernspedagog og spesialisere meg på døve, sier hun.

— Jeg ser at det er veldig lite litteratur, forskning og kompetanse om døve barn i barnevernet, og det ville jeg gjøre noe med, sier hun.

Det siste året har Mehdi vært prosjektmedarbeider hos Oslo Døveforening, under prosjektet «Bedre vilkår for døve innvandrere». Prosjektet arbeidet for å innføre stillingen innvandrerkonsulent.

Mehdi gjennomførte også et prosjekt fra 2013 til 2015 for å kartlegge behovet for en slik stilling.

— Resultatet av prosjektet viser at denne stillingen må opprettes, men det har fortsatt ikke skjedd, sier hun.

Døve og islam

Mehdi har også engasjert seg i å tilrettelegge for døve muslimer, gjennom organisasjonen Al-Islaah, som hun selv startet.

— Hensikten er å gjøre informasjonen bedre, slik at døve muslimer kan få mer informasjon om islam.

Hun forteller at hun vokste opp med religiøse foreldre som sendte henne til moské som liten, men at det ikke var tilrettelagt for døve.

— Jeg måtte ha to tolker, en på norsk og en på arabisk, og jeg ble derfor hengende veldig etter. Ofte hendte det at de to tolkene begynte å diskutere seg i mellom hva som var den beste oversettelsen.

Hun sier det er mange muslimer i Norge som er døve, og at det viktig at man får spredd kunnskap om islam også til disse.

— Med lite kunnskap kan det oppstå ekstremisme. Jeg håper at jeg også kan bidra til å redusere fremmedfrykt, forteller hun.

Tilrettelegge for barna

Mehdi har også hatt mye kontakt med foreldre som selv har døve barn, og hun bruker mye tid på snakke med dem og bryte ned tabuer.

— Mange spør meg hvordan jeg har klart å bli så vellykket når jeg selv er døv. Som regel spør jeg dem om de bruker tegnspråk hjemme, og da svarer de som regel nei.

Hun forklarer at dette er en av grunnene til at flere døve innvandrere sliter med å bli integrert.

— Det er viktig at foreldrene forstår at døve barn aldri kan bli like hørende som hørende. Og det viktigste er å tilrettelegge så barnet kan få en god oppvekst, sier Mehdi.

I sitt møte med døve innvandrere bruker hun tid på å dele sine egne erfaringer.

— Flere foreldre er skeptiske til det jeg har å fortelle, og mange mangler kunnskap. Innvandrermiljøet er lite, og mange er redde for å gjøre feil, mener hun.