Ønsker velkommen til skammekroken i biblioteket

I teatersalen i andre etasje på Chateau Neuf ligger flere hundre bøker strødd utover gulvet, stappet i fulle bokhyller og stablet blant ulike typer barokke, mer eller mindre estetiske stoler og sofaer. 

— Dette er skammens bibliotek, sier manusforfatter for teateroppsetningen S.K.A.M., Lise Andrea Grimelund-Kjelsen.

Symboltungt

Hun er dramaturgistudent ved Høgskolen i Oslo og Akershus, og har sammen med klassevenninne Eva Burgerhoudt skrevet og satt opp stykket som har premiere på Chateau Neuf torsdag 20. november.

— Hvorfor alle bøkene?

— Bøkene er et symbol på all skammen vi bærer med oss. Hvis man har mange bøker å bære på, da kan det bli tungt, sier regissør Burgerhoudt. 

— Bøker er symboltunge fra før, for eksempel som tegn for visdom. Det har vi gått litt bort i fra, og viser heller at litteraturen bærer idealene for hvordan vi skal være, men som vi ikke klarer å leve opp til, fortsetter hun. 

— Mye på en gang

Tittelen S.K.A.M. står for Slik Klatrer Altså Mennesket, og handler om «skammen du vet du fortjener, men som du velger å overse i det daglige», står det på oppsetningens hjemmesider. Fire karakterer bor i biblioteket, og gjennom stykket får vi historiene til disse fire og skammen som følger dem, forteller Grimelund-Kjelsen.

— Samtidig er dette en kjærlighetshistorie som ikke egentlig er en kjærlighetshistorie. Uten å røpe for mye skjer en ulykke, hvor skammen i grunnen er det eneste som binder dem sammen etterpå, forteller Grimelund-Kjelsen.  

Regissøren påpeker at stykkets tema er så komplekst at det egentlig ikke kan dekkes i en forestilling.

— Det var veldig vanskelig å komme fram til én historie og ett budskap, for det er så mye her på en gang, sier regissøren.

— Verre enn skammekroken

— Men hvorfor skam?

— Alt som er i stykket er personlige ting jeg har tenkt over og virkelig står bak. Og jeg mener det er veldig relevant for unge i dag, selv om det kanskje ikke blir snakket så mye om, sier Grimelund-Kjelsen.

Hun trekker paralleller til Jane Eyre og hvordan skam ble behandlet i litteratur og teater før, men at vi nå trenger å behandle den «nye, vestlige skammen». 

— Før måtte man stå i skammekroken hvis man gikk inn med lue. Da var det altså knyttet til noe konkret, og så ble man også ferdig med det. I dag er det så mye vi bør skamme oss for overalt hele tiden, at det er umulig å takle det på noen annen måte enn å gjemme skammen bort. Det er på mange måter kanskje enda verre, sier Grimelund-Kjelsen. 

Klesskam og flyskam

De mener derfor at vi alle sliter med skam på ett eller annet nivå i dag, selv om vi kanskje ikke tenker over det.

— Vi vet det er så mye som er galt i verden i dag, ting vi ikke burde tillate og burde forandre, men som er nærmest umulig å angripe i hverdagen. Derfor blir det til at vi bare må leve med det og kanskje lar være å skamme oss. Men det er der hele tiden, Grimelund-Kjelsen. 

Hun nevner eksempler som samvittighet overfor miljøet, handling av billige klær produsert med barnearbeid, og abort.

— Samtidig er vi bare studenter, og har hverken tid eller råd til å lese om alt vi må gjøre for å redde miljøet eller unngå i butikken for å redde barnearbeidere. I det øyeblikket du setter deg på flyet hjem til jul, så har du syndet, sier Burgerhoudt.

– Har gitt mersmak

Oppsetningen har så langt kostet dem rundt fem tusen kroner. Bøkene har de hentet på døren hos folk som ville bli kvitt dem, og øvelser med de seks skuespillerne har pågått siden begynnelsen av september. De to har gjort alt arbeidet frivillig uten å tjene ett øre, ved siden av fulltidsstudier og eksamensforberedelser. 

— Denne høsten har på mange måter vært både det beste og verste jeg har vært med på. Det har vært utrolig gøy, men også forferdelig masse arbeid, fortsetter hun. 

— Hvordan fikk dere ideen at dere skulle sette opp et teaterstykke?

— Eva spurte meg tidligere i høst om ikke jeg ville skrive et stykke, sånn at hun kunne regissere det. Det hadde jeg lyst til, så da bare gjorde vi det, sier Grimelund-Kjelsen. 

Samarbeidet har på ingen måte skuffet.

— Jeg har allerede masse planer og ideer for nye stykker. Og i mitt hode er du regissøren for dem, sier hun til Burgerhoudt. 

— Flott, det passer meg bra, sier regissøren. 

Gir ingen fasit

— Sliter dere selv med skam?

— Jeg skammer meg over alt som tas opp i dette stykket, sier Grimelund-Kjelsen, og Burgerhoudt fortsetter:

— Samtidig blir jo spørsmålet om det egentlig hjelper å sitte å skamme seg? Og hvor mye skam er nok? Uansett kan det kanskje hjelpe litt å være bevisst.

— Hva er løsningen på skammen?

— Det får du komme å se da!, smiler Grimelund-Kjelsen, og Burgerhoudt legger til:

— Karakterene finner vel hver sine løsninger. Vi vil ikke gi noen fasit, det vi ønsker er at folk skal reflektere.