Jo, i noen tilfeller bør universitetene drive helsetjenester

Rektorene Gunnar Bovim og Anne Husebekk hevder i Khrono 02.02.18 at universitetene ikke bør drive med helsetjenester. Selv om det sentrale i artikkelen hovedsakelig gjelder psykologklinikker, er det helt nødvendig å nyansere de prinsipielle standpunktene for hvorfor universitetene i aller høyeste grad bør ha egne odontologiske klinikker.

De odontologiske universitetsklinikkene har et langt større omfang enn psykologklinikkene. Det gjenspeiler seg også utenfor Norge: Et overveldende flertall av universitetene globalt som underviser odontologi har sine egne klinikker.

Det er flere årsaker til det. For å sikre god kvalitet i odontologiundervisningen så man allerede fra tidenes morgen at klinisk operativ odontologi måtte integreres som en del av universitetenes egen virksomhet. Dette mønsteret ble lagt fra de første universitetene etablerte odontologi som fag. Dagens helselovgivning er en medvirkende årsak til at det har blitt videreført.

Den offentlige tannhelsetjenesten har i dag gjennom Lov om tannhelsetjenesten kun ansvar for tannbehandling av barn og unge fra 0-18 år. I tillegg har den ansvaret for enkelte tilfeller der pasienter er innlagt i institusjon eller har omfattende bistand fra hjemmesykepleien. Dette skjer i regi av fylkeskommunene. Med andre ord: Det er en svært avgrenset del av fagområdet odontologi de offentlige fylkeskommunale klinikkene har ansvaret for.

I dagens Norge er det i all hovedsak private tannklinikker som gir tannbehandling til flertallet av den voksne befolkningen. Det vil ikke være hensiktsmessig å overlate den kliniske undervisningen av tannlegestudenter til en rekke private tannklinikker spredt rundt i om landet. Det er viktig at undervisningen i klinisk odontologi er kvalitetssikret og er forskningsbasert. En tannlegestudent under utdanning gjør irreversible inngrep i pasientens munnhule – det krever særlig årvåkenhet og at læreren er dedikert til studenten. Opprettholdelse av et felles kvalitetssystem for hva studentene lærer vil være utfordrende dersom dette skulle være spredt på et utall private klinikker.

UiB forsøkte for noen år siden å fase ut tannlegeklinikkene sine til Hordaland fylkeskommune, som forvalter den offentlige tannhelsetjenesten der. Det gikk de fort tilbake på, nettopp fordi fylkeskommunen ikke så at de hadde behandlingsansvar for størsteparten av pasientgruppen som fikk sin behandling ved Odontologisk institutt, UiB.

Ved UiO har Det odontologiske fakultet nærmere 50 000 pasientbesøk i året. Det er en stor klinikk og en viktig aktør i helsevesenet på Østlandet. Klinikken anses å være blant de ledende innen tann- og munnhelse i Norge og det finnes ikke tilsvarende tilbud i spesialisthelsetjenesten. Utdanningen scorer også svært høyt på internasjonale rankinger.

Kun ett sted i artikkelen om at utdanningsinstitusjoner ikke bør drive med helsetjenester, nevnes det at UiB har en odontologiklinikk. NTNU har ikke odontologi i sin fagkrets. Og i artikkelen gis det inntrykk av at viserektor Per Morten Sandset ved UiO er av samme prinsipielle oppfatning som rektor ved NTNU. Det er feil. Han presiserte til Khrono 17. oktober i fjor at denne oppfatningen ikke gjelder tannlegeklinikkene.

Selv om universitetenes primæroppgave er å gi god undervisning, er dette i noen tilfeller uløselig knyttet sammen med klinisk trening gjennom utøvende helsetjenester. Det gir gode argumenter for et samspill mellom undervisning, forskning og helsetjenester. Det er ingen motsigelser mellom de tre når det gjelder odontologiutdanning.

En utfasing av de odontologiske klinikkene fra universitetene vil være i strid med de signaler som er gitt fra regjeringen. Det er allerede vedtatt og bevilget penger til planlegging av nytt odontologisk klinikkbygg ved UiO.​