Hva er Islamsk Stat (IS)?

IS følger en ekstremt bokstavtro retning av sunniislam som kalles salafisme, og mener at alle muslimer som ikke følger salafisme er frafalne. Det betyr at de ikke lenger er muslimer, og at de derfor kan og bør drepes.

I motsetning til hva som tidligere har vært tradisjonen i islam, godtar IS heller ingen ikke-muslimske religiøse minoriteter. Kristne og yezidier (tilhengere av en gammel kurdisk religion som finnes i noen av områdene som IS nå kontrollerer) får valget mellom å konvertere til IS’ versjon av islam, eller dø.

IS er særlig kjent for ekstremt brutale henrettelser av fanger, og for at kvinner som tilhører andre religiøse grupper blir voldtatt og solgt som slaver. De fleste muslimer i verden ser derfor på det IS står for og gjør, som avskyelig og i strid med islam. Historisk har ikke salafisme hatt særlig stor utbredelse i Syria eller Irak. Så hvorfor har IS klart å bli så sterke i Syria, Irak og Libya at organisasjonen nå kontrollerer store landområder?

1980-tallet: Kamp mot Sovjetunionen

For å finne bakgrunnen til Islamsk Stat, må vi tilbake til den kalde krigen. To supermakter, det kommuniststyrte Sovjetunionen og det kapitalistiske USA, kjempet om innflytelse i hele verden. Et av landene som USA og Sovjetunionen kjempet om innflytelse i, var Afghanistan. Afghanistan var og er et fattig jordbruksland, hvor 99 prosent av innbyggerne er muslimer.

I 1978 tok kommunistiske offiserer som hadde fått utdanning i Sovjetunionen makta i Afghanistan i et kupp. Den nye militærregjeringen startet med å ta jord fra store jordeiere og dele den ut til fattige bønder. Dette skapte naturlig nok sterk motstand blant de store jordeierne, som begynte å organisere opprør.

For også å kunne få med seg fattige bønder i kampen, fremstilte de store jordeierne regjeringen som islam-fiendtlig. En viktig del av kritikken var at regjeringen hadde innført obligatorisk fellesskole. Dette at gutter og jenter skulle sitte i samme klasserom, var i strid med de tradisjonelle normene på den afghanske landsbygda, og ble framstilt som også å være i strid med islam. Kampen mot den nye kommunistiske regjeringen ble derfor framstilt som en hellig krig for islam, jihad, og opprørsgruppene kalte seg hellige krigere, mujahedin.

Mujahedin fikk raskt våpenhjelp, både fra muslimske land som Saudi-Arabia, og fra USA. For å hjelpe den nye sovjetvennlige regjeringen med å slå ned opprøret, gikk Sovjetunionen inn med egne styrker i Afghanistan i 1979.

Mange tusen unge muslimer fra mange ulike land i den muslimske verden reiste frivillig til Afghanistan for å slutte seg til mujahedin. De utenlandske frivillige ble kalt jihadister. Blant disse var saudiaraberen Osama bin Laden. Han lagde en organisasjon for å hjelpe flere unge arabere med å komme til Afghanistan for å delta i krigen mot Sovjetunionen. Denne organisasjonen fikk senere navnet al-Qaida, som betyr basen på arabisk.

1990-tallet: Kamp mot USA

1989 trakk Sovjetunionen sine soldater ut av Afghanistan og de tidligere jihadistene reiste hjem, men mange ble skuffet. Osama bin Laden mente i utgangspunktet at styringssystemet i hjemlandet Saudi-Arabia, med en konge som styrer eneveldig i kraft av å håndheve en streng og bokstavtro tolkning av islamsk lov, var godt og riktig.

Problemet var at Saudi-Arabia i økende grad åpnet for kulturell påvirkning fra sin allierte i Vesten. Prinser fra kongehuset kunne for eksempel gjerne dra på casino i Monaco eller på shoppingturer til London. Det aller verste var likevel at kongen i Saudi-Arabia i 1991 lot USA plassere militære styrker i landet i forbindelse med den første krigen mot Irak.

Osama bin Laden hadde ingenting til overs for Iraks leder Saddam Hussein, som sto for en helt annen forståelse av islam, og som sommeren 1990 invaderte og tok over nabolandet Kuwait. Men bin Laden mente at Saddam Hussein måtte bekjempes på samme måte som Sovjetunionen var blitt bekjempet i Afghanistan, med en hær av jihadister fra hele den muslimske verden.

En krig ledet av en ikke-muslimsk stormakt som USA var ifølge bin Laden ingen befrielse. Tvert imot var det en ny form for utenlandsk okkupasjon når USA fikk lov til å utplassere sine militære styrker i landet hvor de to helligste byene i islam, Mekka og Medina, befinner seg.

På grunn av sin motstand mot Saudi-Arabias samarbeid med USA, ble Osama bin Laden tvunget til å forlate hjemlandet, og i 1995 var han tilbake i Afghanistan. Der hadde de ulike mujahedingruppene gått løs på hverandre og utkjempet en blodig borgerkrig etter at de i 1993 hadde nedkjempet den tidligere sovjetstøttede regjeringen. Men rett etter at bin Laden var kommet tilbake, fikk en ny og enda mer ekstrem islamistisk bevegelse, kalt Taliban, makta i størstedelen av landet.

Talibanlederen Mullah Omar kom godt overens med Osama bin Laden, som fikk lov til å etablere treningsleirer for jihadister fra arabiske og andre muslimske land i Afghanistan. Derfra organiserte al-Qaida flere aksjoner som hadde som mål å presse USA ut av den muslimske verden. Viktigst av disse var terrorangrepene i USA 11. september 2001.

2000-tallet: Borgerkrig i Irak

I etterkant av terrorangrepet 11. september, erklærte USAs daværende president, George W. Bush, «krig mot terror».  I løpet av høsten 2001 gikk USA til angrep og fjernet Talibanregimet fra makta i Afghanistan.

Norge og andre av USAs allierte sendte tidlig soldater og fly for å støtte USA i denne krigen. Bush gjorde det imidlertid klart at krigen mot terror ikke bare var mot al-Qaida og Taliban, men også mot alle andre som på noe vis truet USA eller USAs allierte.

USA hadde i 1991 drevet Irak ut av Kuwait. Iraks diktator, Saddam Hussein, satt imidlertid fortsatt ved makta i Irak, og utgjorde ifølge president George W. Bush en fortsatt fare. I 2003 gikk USA derfor til krig mot Irak, sammen med blant andre Storbritannia, Spania og Danmark, med den begrunnelsen at Irak ikke hadde fulgt opp løfter om å ødelegge alle sine kjemiske våpen. Etter store demonstrasjoner mot krigen sa regjeringen i Norge derimot nei til å delta i denne krigen.

I månedene etter invasjonen, vokste den væpnede motstanden mot de amerikanske styrkene i de sunnimuslimske og arabisktalende delene av Irak, nord og vest for hovedstaden. Det var dette området både Saddam Hussein og flertallet av de andre i den tidligere ledelsen i Irak kom fra. Mange der opplevde USAs okkupasjon som en nasjonal ydmykelse, og de fryktet at de sunnimuslimske araberne ville bli en undertrykt minoritet i det nye Irak som USA ville skape.

Motstand mot USA

Flertallet i Irak er sjiamuslimske arabere. De viktigste partiene blant Iraks sjiamuslimer fikk støtte av Iran under Saddam Husseins diktatur. Det sjiamuslimske prestestyret som har styrt Iran etter at den USA-støttede kongen ble styrtet i 1979, var og er fiendtlig innstilt til USA.

Blant sjiamuslimene var det derfor mange som fryktet at USA hadde planer om å holde styrker i Irak i en veldig lang «overgangsfase», og at USA ville bruke den militære makta til å påvirke både valgene og regjeringsdannelse etter valgene. Denne mistilliten til USA førte til at det ble etablert en væpnet opprørsgruppe også blant sjiamuslimene, kalt Mehdihæren. I 2004 samarbeidet Mehdihæren en periode med de sunnimuslimske irakiske motstandsgruppene.

Jihadistene kommer

I løpet av 2004 begynte også jihadister fra andre arabiske land som var inspirert av al-Qaida å strømme inn i Irak for å delta i kampen. De arabiske jihadistene var ledet av en jordaner som het Abu Musab al-Zarqawi.

I motsetning til de opprinnelig irakiske opprørsgruppene, var jihadistene til al-Zarqawi absolutt ikke interessert i noe samarbeid med sjiamuslimene i Mehdihæren. Tvert imot gjennomførte al-Zarqawis gruppe en rekke terroraksjoner som ikke var rettet mot amerikanske styrker, men tvert mot sivile områder befolket av sjiamuslimer. I følge et brev al-Zarqawi skrev, og som ble fanget opp og lagt ut offentlig av amerikanske myndigheter, var det sjiamuslimene og Iran som utgjorde den største trusselen mot Iraks sunnimuslimer, ikke amerikanerne.

Kilde: http://en.wikipedia.org/wiki/Demographics_of_Iraq

Etter terroraksjonene mot sjiamuslimer, ble det også gjennomført en rekke drap på irakiske sunnimuslimer. Ingen har tatt på seg skylda for disse mordene, men uansett hvem det var som forsøkte å skape borgerkrig på denne måten, så lyktes de. Fra 2006 til 2008 raste det en blodig borgerkrig i Baghdad og andre deler av Irak hvor sjia- og sunnimuslimer tidligere hadde levd sammen.

Islamsk Stat i Irak dannes

Selv om andre sunnidominerte opprørsgrupper til å begynne med hadde fordømt den terroren mot sjiamuslimer som gruppa til Abu Musab al-Zarqawi sto for, begynte de et samarbeid med gruppa hans under borgerkrigen i 2007, kort tid etter at al-Zarqawi selv var blitt drept i et amerikansk angrep. Den nye samlingen av utenlandske jihadister og sunnidominerte irakiske opprørsgrupper, fikk navnet Islamsk Stat i Irak (ISI).

Gruppa kontrollerte flere byer i de sunniarabiske områdene nord og vest for Baghdad, men i 2008 begynte en del av de tidligere motstandsgruppene å vende seg bort fra ISI. Dette skjedde delvis på grunn av den ekstreme salafistiske versjonen av islam som gruppa praktiserte, og delvis fordi USA ga løfter om at de sunnimuslimske araberne skulle få mer makt om de begynte å samarbeide med USA i stedet. Dermed mistet ISI det meste av støtten sin, og Irak ble en periode roligere.

Ved valget i 2010 var det igjen de Iranvennlige sjiapartiene som fikk flertall, og når de ikke lenger hadde behov for USAs hjelp til å kjempe mot ISI, bestemte de seg for å si nei til USAs forslag om å bygge permanente amerikanske militærbaser i Irak. Dermed måtte USA trekke alle sine styrker ut av Irak innen utgangen av 2011, noe som også betydde at USA heller ikke lenger hadde noe maktmiddel til å innfri løftet sitt til de irakiske sunnimuslimene om at de skulle få mer makt.

2011: Arabisk vår og krig i Libya

Vinteren 2011 startet den arabiske våren, med et opprør mot det diktatoriske styret i Tunisia. Dette spredte seg raskt til Egypt og deretter til Libya, Bahrain og Syria. Utfallet av den arabiske våren ble svært ulik i disse landene, og i dag er Tunisia det eneste demokratiske landet av dem.

I Libya forsøkte diktatoren Moammar al-Qadhaffi å slå ned opprøret med militærmakt, men der klarte opprørerne å ta kontroll over flere byer. De fikk raskt tak i våpen, og opprøret utviklet seg raskt til en borgerkrig.

USA, Storbritannia og Frankrike fremmet da en resolusjon i FNs Sikkerhetsråd som tillot å ta i bruk alle midler for å beskytte sivile i Libya. NATO mente at denne resolusjonen ga dem fullmakt til å bombe de libyske regjeringsstyrkene, og på den måten hjelpe opprørerne til å vinne.

Russland, Kina og flere land i Afrika mente derimot at dette var misbruk av FN-resolusjonen, og sa etter at NATO begynte å bombe at de ville ha stemt imot, og dermed stoppet resolusjonen, dersom NATO-landene på forhånd hadde gjort det klart hvordan de forsto teksten.

Etter et halvt år med støtte i form av bombing fra NATO, hvor blant annet norske fly deltok aktivt, klarte opprørsstyrkene å ta kontroll over hovedstaden i Libya, Tripoli. Få uker etter dette ble Moammar al-Qadhaffi fanget og drept. Dermed var borgerkrigen over. Problemet var at det hadde blitt dannet mange ulike opprørsgrupper med utgangspunkt i ulike byer, og disse har siden kjempet om makta.

Borgerkrig i Syria

Også i Syria kom det til demonstrasjoner og ønske om mer demokrati. På samme måte som i Libya, valgte diktatoren Bashar al-Assad i Syria å gi ordre om å skyte på demonstrantene, og på samme måte som i Libya, klarte noen av demonstrantene raskt å få tak i våpen. Dermed utviklet demokratiopprøret seg raskt til en borgerkrig.

Både USA, andre vestlige stormakter og andre arabiske og muslimske land, spesielt Saudi-Arabia og Tyrkia, hadde også her et sterkt ønske om å få vedtatt en resolusjon i FN som kunne gi fullmakt til NATO eller andre for å hjelpe opprørerne. På den måten kunne man få slutt på både borgerkrigen og diktaturet til al-Assad. Dette har ikke skjedd, fordi Russland og Kina har vært helt avvisende til det.

Russland og Kina mener at det er feil å gi noen land rett til å gå til krig for å endre styresettet i et annet land. Samtidig hevder de at de vestlige og arabiske landene som ønsker å fjerne Assad-diktaturet, bare ønsker å gjøre dette fordi Assad er alliert med Iran og Russland, ikke fordi de er for demokrati. Det gjelder særlig Saudi-Arabia, som selv er et diktatur som fengsler, pisker og dreper motstandere av regimet, og som invaderte Bahrain for å stanse demokratiopprøret der.

Når det ikke har lyktes å få til et vedtak om å gi fullmakt til å gripe inn militært mot Assadregimet, har NATO-landene og de arabiske landene som har støttet opprørernes krav om at Assad må gå av, i stedet begynt å levere våpen og annet utstyr til opprørerne. Men samtidig har regjeringsstyrkene fått nye våpen fra Russland. Dermed har krigen blitt stadig mer blodig, uten at noen av partene har klart å få overtaket.

ISIs inntreden i Syria

På samme måte som Irak, er Syrias befolkning delt i ulike etniske og religiøse grupper. President Assad og mange andre ledende personer i Syria tilhører en minoritet som kalles alawimuslimer, som ofte regnes som en variant av sjia-islam.

I motsetning til i Irak, er flertallet i Syria arabisktalende sunnimuslimer, og de aller fleste opprørerne kommer fra denne flertallsbefolkningen. I 2012 begynte ISI i Irak å sende noen av sine folk inn i Syria for å slutte seg til det de så som sunnimuslimenes kamp mot den vantro Assadregjeringen.

Der bygde de opp en ny opprørsgruppe, kalt Nusrafronten. Denne gruppa fikk raskt rykte på seg for å være veldig brutale, men dermed også mer effektive i kampen mot Assadregjeringens styrker enn de opprørsstyrkene som fikk støtte fra Vesten.

Mange av gruppene som hadde fått våpen og penger av Vesten og arabiske land, sluttet seg til al-Nusra, og det samme gjorde et stadig økende antall tilreisende jihadister. Dermed vokste gruppa og ble stadig sterkere.

I 2013 erklærte ledelsen i ISI i Irak at ISI og Nusrafronten skulle slås sammen, og at den nye organisasjonen skulle hete Islamsk Stat i Irak og Levanten (Levanten er et gammelt navn for Syria og Libanon) - ISIL.

Dette var ledelsen i al-Nusra i Syria uenig i, og det ble dermed et brudd mellom de to organisasjonene i stedet for en forening. Men flertallet av krigerne som var tilknyttet al-Nusra støttet ISIL, som dermed ble den sterkeste av opprørsgruppene i Syria. Størstedelen av det østlige Syria havnet under ISILs kontroll, mens resten av Nusra-fronten fortsatte å slåss sammen med andre opprørsgrupper lenger vest og sør i landet.

«Kalifatet» etableres i kaos

Etter at USA måtte trekke sine styrker ut av Irak i 2011, vokste misnøyen med at Iraks regjering var dominert av sjiamuslimer med nære bånd til Iran blant sunnimuslimske irakiske opposisjonspolitikere. I 2013 oppfordret flere av dem irakerne til å gjøre opprør mot en regjering som de hevdet var korrupt og bare prioriterte sjiamuslimene. De sunnimuslimske politikernes krav om endringer i regjeringen fikk også sterk støtte fra nabolandet Saudi-Arabia, og fra USA.

Sommeren 2014 benyttet ISIL anledningen til å sende en stor del av styrken sin fra Syria og inn over grensa til Irak. Mange steder rømte soldatene fra den irakiske hæren uten å ta med seg våpnene og utstyret sitt. Noen har ment at mange av soldatene som rømte uten å slåss, var sunnimuslimer som ikke hadde noe ønske om å slåss for en sjiadominert regjering.

ISIL fikk i løpet av noen få uker kontroll over størstedelen av den sunnidominerte og arabisktalende delen av Irak, inkludert millionbyen Mosul, i tillegg til moderne våpen som den irakiske hæren hadde fått fra USA.

Kort tid etter at ISIL hadde inntatt Mosul, erklærte ISIL-leder Abu Bakr al-Baghdadi seg som kalif, og sløyfet samtidig den geografiske avgrensningen i navnet. Fra da av har gruppa bare kalt seg Islamsk Stat, noe som forteller at den har mål om ikke bare å legge under seg Irak, Syria og Libanon, men hele den muslimske verden.

IS’ motstandere

Den voldsomme framrykkingen til ISIL/IS førte til at Iraks Iran-vennlige statsminister måtte gå av. En ny, som hadde bedre kontakt med USA, ble utnevnt, og etter dette lovte USA å hjelpe Irak med å stanse IS’ videre framrykking med å bombe dem fra lufta. Dette, sammen med sterk motstand fra befolkningen selv, har klart å hindre IS fra å erobre større områder med kurdisk eller sjiamuslimsk befolkning.

For ikke å skape et inntrykk av at krigen er en krig mellom arabiske sunnimuslimer på den ene siden, og kurdere, sjiamuslimer og USA på den andre, har USA fått med seg Saudi-Arabia, Jordan og noen flere sunnidominerte arabiske land i bombekrigen mot IS.

Samtidig har USA sagt at de vil bombe IS ikke bare i Irak, men også i Syria, men uten å samarbeide med regjeringen til Bashar al-Assad. Situasjonen i Syria er dermed ekstremt kaotisk. Der er det to ekstreme grupper, IS og Nusrafronten, som har rekruttert mange utenlandske jihadister, og som slåss mot regjeringshæren og kurdiske selvforsvarsgrupper, samtidig som de blir bombet av USA og allierte.

Dette skjer samtidig med at USA og deres arabiske allierte fortsetter å gi støtte og våpen til andre opprørsgrupper som mest slåss mot regjeringshæren, og som delvis samarbeider med al-Nusrafronten i den kampen.

Kilde: Haghal Jagul, lastet ned fra http://no.wikipedia.org/wiki/Den_islamske_staten_Irak_og_Levanten

Tyrkias og Russlands roller

I juli 2015 gjennomførte IS en terroraksjon rettet mot en kurdisk sosialistisk ungdomsorganisasjon inne i Tyrkia. Tyrkia svarte på denne terroren ved å slutte seg til USAs allianse mot IS, både ved å la USA bruke baser i Tyrkia for sine flyangrep, men også ved selv å gjennomføre flyangrep mot IS over grensa.

Tyrkia har først og fremst angrepet IS i områder hvor IS har vært i konflikt med andre syriske opprørsgrupper og ikke i områder hvor bombing av IS ville kunne hjulpet de syriske regjeringsstyrkene eller kurdisk milits. Tyrkia har sagt at deres krig er mot alle former for terror, ikke bare IS, og for Tyrkia er den kurdiske PKK-gerilja en enda viktigere motstander.

Tyrkia har ført krig mot PKK, som kjemper for selvstyre for den kurdisktalende sørøstlige delen av Tyrkia, helt siden 1980-tallet. PKK har imidlertid et nært samarbeid med den kurdiske militsen som kjemper mot IS i Syria. Fordi Tyrkia svarte på terrorangrepet rettet mot kurdere i Tyrkia ved også å øke bombeangrepene mot kurdiske PKK, mener mange kurdere at Tyrkia indirekte støtter IS, selv som Tyrkia offisielt er med i krigen mot IS

I slutten av september 2015 ble også Russland direkte del av krigen. Russland hevder at landet kjemper den samme kampen mot islamsk ekstremisme og terror som det USA med sine allierte gjør, og at det er viktig for Russland å bidra til at IS blir nedkjempet fordi det finnes store områder i Russland med muslimsk befolkning, og Russland ønsker ikke at ekstremistiske tolkninger av islam skal få økt grobunn. Russland har kritisert USAs koalisjon for å ikke være effektive i krigen mot IS fordi de ikke vil samarbeide med al-Assads regjeringshær.

Russlands president Vladimir Putin har sagt at Russland ønsker å nedkjempe IS, men også Nusrafronten, som samarbeider med opprørsgrupper som støttes av Vesten flere steder. De første bombeangrepene fra russiske jagerfly var ikke rettet mot områder som IS kontrollerer øst i Syria, men mot områder lenger vest som kontrolleres av alliansen av Nusrafronten og andre opprørsgrupper. Ifølge lederen i forsvarskomiteen i det amerikanske Senatet, John McCain, har Russland bombet syriske opprørere som har blitt trent og fått våpen av USA.

(Artikkelen er først publisert på lærerverket Delta, hos Cappelen Damm, og er gjengitt med forfatterens og forlagets tillatelse. Artikkelen er skrevet som en fordypningstekst for elever i videregående skole.

Forfatter Torgeir Salih Holgersen er lektor og lærebokforfatter. Han underviser i geografi, samfunnsfag og historie på Blindern videregående skole.)