Nyttige trivialiteter!

En av kronikkene som Aftenposten trykket den 17. februar, gjengitt i Khrono dagen etterpå, omhandlet jobben vi gjør i egenskap av lærere, forskere og ikke minst formidlere av forskning til sykepleiestudentene ved HiOA. Kronikkforfatteren, Cathrine Krøger, skriver om sin erfaring som sykepleierstudent ved vår institusjon. I kronikken hevder hun at det er et stort sprik mellom den utdanningen som gis og den virkeligheten sykepleieren møter i yrkeslivet.  

«..studiet fokus (har) ligget i å lære oss å søke etter forskningsartikler …eller rote rundt i et kaotisk informasjonssystem, lese oss gjennom klossete pensumbøker og enda mer krøkkete forskningsartikler», hevder hun. Den skriftlige delen av pensum er preget av «stive, tåkete og omstendelige formuleringer brutt opp av en manisk referansetrang», ifølge Krøger. Trivialiteter gjøres så kompliserte som mulig, i den tro at det da blir vitenskap, kan man lese i hennes kronikk.

Vi skal gi kronikkforfatteren rett i at det er utfordrende å formidle forskning, og vi arbeider kontinuerlig med å forbedre vår formidling. Nytt av året er at vi har fått bachelor-studenter til å formidle vår forskning til medstudenter, noe vi har fått positiv tilbakemelding på.

Men hva gjelder Cathrine Krøgers hovedanliggende, nemlig at sykepleiestudiet er for teoretisk og for lite praktisk rettet, må vi erklære oss uenige. Det er nemlig slik at det ikke er noen vei tilbake til et rent praktisk sykepleiestudium. Myndighetene har pålagt sykepleierutdanningene å utforme et studium som setter ferdigutdannede sykepleiere i stand til å arbeide kunnskapsbasert. Det krever at studentene er i stand til å lese forskningsartikler og forskningsbaserte lærebøker.

Mye av den forskningen finner sted ved HiOA. En del av de temaene vi driver egen forskning på, dreier seg om i hvilken grad håp er viktig for at pårørende til kreftpasienter kan mestre hverdagen. Vi har videre avdekket at norske ungdommer er storforbrukere av reseptfrie smertestillende legemidler, og vi har hatt et prosjekt om hvordan medelever kan beskytte og støtte barn som blir mobbet. Alt dette nedfeller seg etter hvert i artikler og lærebøker, og vi synes ikke at noe av dette er trivialiteter.

Vi synes ganske enkelt at det vi avdekker gjennom vår forskning, er viktig kunnskap for å fremme helse og bedre folks livskvalitet. Kunnskap om at ungdommer med ME tviler på seg selv siden sykdommen ikke synes, at de føler seg mistrodd og blir beskyldt for å være late, er heller ikke trivialiteter i et samfunn der psykiske plager øker blant ungdom.

Når vi dessuten vet at håndhygiene er det viktigste enkelttiltak for å hindre smitte og forebygge sykehusinfeksjoner, er det ikke trivialiteter at vi viser at mange helsearbeidere ikke vasker hendene sine. Vi spør dem om hvorfor de ikke vasker hendene, og lager rutiner for infeksjonsforebygging sammen med internasjonale forskningsmiljø. Manglende håndhygiene fører til mye unødvendig sykdom, mange ekstra liggedøgn i sykehus og ikke minst mange unødvendige dødsfall.

Kronikkforfatteren angriper forelesere for at de bruker materiale fra egne bachelor – og masteroppgaver i forelesningene og omtaler dette som deres egen forskning. Dette er oppsiktsvekkende. Vi er seriøse forskere som vet forskjell på bachelor- og doktorgrader. I den grad bachelor-grader under forelesninger blir presentert som forskning, vil vi gjerne bli orientert om dette.

At Cathrine Krøger på den andre siden skriver at «det eneste kriteriet er at forskningen er ferskvare» og retter kritikk mot oss på dette grunnlaget, er vanskeligere å forstå. Saken er jo den at vi forsker ikke for skrivebordsskuffen, vi jobber med å formidle forskningen til sykepleierstudenter og alle andre som kan ha nytte av forskningen som gjøres. Dessverre tar det altfor lang tid fra forskningen blir utviklet til helsepersonell tar den i bruk. Problemet er ikke at det det er for mye ferskvare-forskning, tvert i mot.

Det er vanskelig å forstå hva Cathrine Krøger mener når hun skriver følgende: «Den selvrefererende og hermetisk lukkede fagterminologien betyr at vi må bruke mye energi på å lese oss inn i denne selsomme begrepsautistiske puppen». Kanskje kan dette avklares over en kopp kaffe i kantina på HiOA en dag?

(Deler av innlegget er publisert først hos Aftenposten)

Skrevet av Borghild Løyland og Inger Utne som begge er førsteamanuensiser, samt Ellen Karine Grov som er professor på sykepleierutdanningen ved Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA). Alle medlemmer av forskergruppen «Livskvalitet og smerte».