Kritisk dårlige til å bruke ny kunnskap og anbefalinger

I Aftenposten 29. september melder Norsk sykepleierforbund at det er en «Kritisk mangel på sykepleiere» i de kommunale helse- og omsorgstjenestene, spesielt på sykehjem og i hjemmesykepleien.

Det er betryggende at man ser at det er et omfattende behov for fagkompetanse, som blant annet sykepleiere. Det ville vært ekstra betryggende om man også inkluderte andre profesjoner som har faglige forutsetninger for å jobbe med de aktuelle målgruppene.

Akkurat nå jobber jeg med studenter på avgangskullet på bachelor i vernepleie ved Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA). De har nettopp avsluttet sin praksisperiode i sykehjem. De forteller om hvordan de, med sin helse- og sosialfaglige kompetanse, kan supplere sykepleiere med sin miljøterapeutiske tilnærming. De bidrar til å styrke brukernes egne ressurser og mestringsopplevelse gjennom tilrettelegging og oppfølging av hverdagsrutiner.

Det er snart 10 år siden Helse- og omsorgsdepartementet utfordret helsepersonell gjennom Samhandlingsreformen (2008- 2009) til økt samarbeid, samt betydningen av, og forpliktelsen til, å jobbe tverrfaglig til det beste for pasientene.

Anne Edwards er professor og forskningsdirektør ved Department of Education ved University of Oxford, og en person som fagmiljøer på HiOA har samarbeidet med. Hun sier at for å lykkes med tverrfaglig samarbeid må helsepersonell ha evne til å forstå hva slags kunnskap andre profesjonsutøvere kan bidra med inn i et tverrprofesjonelt samarbeid. De må også vite hvordan forskjellige profesjonsgrupper rammer inn og tilnærmer seg en arbeidssituasjon basert på sine faglige prioriteringer.

Da vi diskuterte tverrfaglighet med utgangspunkt i Aftenpostens artikkel om «Kritisk mangel på sykepleiere», sa mine studenter at høgskolen må legge til rette for at de kan jobbe i tverrfaglige team gjennom studiet. De sa også at de opplever at bachelorutdanningene innenfor helsefagene på HiOA i for liten grad kjenner til hverandre.

En konkret gjennomføringsplan for samarbeid i team på tvers av utdanninger kan være et godt sted å starte. Pasientenes behov og problemer kan diskuteres av farmasøyter, vernepleiere, sykepleiere, ergoterapeuter og fysioterapeuter, før man i fellesskap kommer frem til hva som kan være det beste for pasienten, hvem som er ansvarlig for å bidra med de ulike tjenestene og hvordan man best kan utnytte ressursene.

Fremtidens helsetjenester vil innebære økt bruk av velferdsteknologi, og peker dermed på andre profesjonsgrupper som aktuelle samarbeidspartnere, enten det er digital kompetanse, produktdesign, ingeniører eller andre.  

Det kritiske er ikke nødvendigvis mangel på sykepleiere, men at vi som utdanner fremtidens helseprofesjoner i større grad må løfte i flokk, og bidra mer offensivt i å ta i bruk ny kunnskap og anbefalinger som gjelder fremtidens helse.