Svært vellykket om krigsseilere

Krigsseileren gir oppmerksomhet til en periode i norsk historie som i mange år ble feid under teppet. De mange sjøfolkene som risikerte livet hver dag gjennom mange år i den norske flåten ble i stor grad glemt i etterkrigsårene.

FAKTA

Krigsseileren

• Premiere: 23.09.2022
• Skuespillere: Kristoffer Joner, Pål Sverre Hagen, Ine Marie Wilmann
• Sjanger: Drama / Krigsfilm
• Regi: Gunnar Vikene
• Nasjonalitet: Norge
• Aldersgrense: 12 år
• Språk: norsk

Deres sak ble tatt opp av og til. Erik Bye var en av dem som mange ganger bidro til å opplyse om den. Jon Michelets seksbindsverk En sjøens helt (2012-18) har også gitt oss kunnskap om denne gruppa og deres innsats.

Som en stor sjøfartsnasjon hadde Norge mange skip i handelstrafikk ved krigens utbrudd. Tankskipene hadde en særlig viktig rolle. I dag vet vi at den norske handelsflåten var avgjørende for de alliertes krigføring mot Hitler.

Konvoiene var nødvendige for å beskytte handelsskipene. Det var spesielt nødvendig å skjerme tankfarten. I 1941 fraktet norske tankskip omtrent halvparten av de oljeforsyningene som Storbritannia trengte.

Disse sjøfolkene gjorde altså en ganske betydelig krigsinnsats. Etter krigen opplevde mange å ikke bli hjulpet tilbake til samfunnet. For en rekke tidligere sjøfolk ble livet preget av krigstraumer og alkoholmisbruk.

Filmen kretser rundt en trebarnsfamilie. Mannen Alfred og hans kamerat Sigbjørn sliter med å få arbeid. Vi er i Bergen, og året er 1939. Ute fra den store verden tikker urovekkende meldinger inn om en krig som er under oppseiling. Alfred får hyre, og forlater familien i den tro at han skal være tilbake atten måneder senere. Det skal vise seg at de ikke blir mulig å holde det løftet overfor familien.

På sjøen opplever mannskapet farene ved å frakte gods på alliert kjøl. Selv om de seiler i konvoi, beskyttet av krigsskip, representerer tyske ubåter og fly en alltid tilstedeværende livsfare.

Regissør Gunnar Vikene bruker den første delen av filmen til å etablere fortellingen. Dels handler det om den farefulle ferden, dels om det tøffe maskuline miljøet og dels om de harde kravene fra kapteinen etter at norske myndigheter bestemte at alle norske handelsskip skulle være underlagt den allierte krigsmaskinen. Det ensomme «tankekjøret» preger mannskapet.

Men det handler også om det kameratskapet som omgir Alfred og Sigbjørn. Og det er kanskje nettopp dette som redder de fleste fra å miste forstanden i den farefulle hverdagen.

Denne første delen får et preg av å være episodisk, og er dermed ikke så helstøpt. Tidshoppene er noen ganger lange og uten en kommunisert indre struktur.

Men så, når vi kommer til 1944, skjer det noe med hele fortellingen. Den blir strammere og de faktiske temaene den behandler blir tydeligere.

Alfred har vist oss at han hele tiden tenker på familien, at hans viktigste oppgave er å komme hel og uskadd tilbake. I Bergen utsettes befolkningen samtidig for en av de verste feilene i norsk krigshistorie; den allierte bombingen av Laksevåg 4. oktober 1944.

På denne måten blir Krigsseileren også en film om krigen i Bergen.

Fra dette rundt punktet i filmen øker intensiteten. Resten av Krigsseileren – og det er mye igjen av den – utvikler seg til et sterkt drama som holder sitt publikum fast. Det er ingen tvil: hoveddelen av Krigsseileren er en svært god film. Den spinner rundt spørsmålene; hva skjer med Alfred og hva skjer med familien? De er fanget i krigens grusomme spill – på hver sin kant.

Vi blir kjent med karakterer som er troverdige. Rollene som Alfred (Kristoffer Joner) og hans kamerat Sigbjørn (Pål Sverre Hagen) er som skapt for disse to skuespillerne. Eller kan det rett og slett være motsatt; at skuespillerne er som skapt for disse rollene? Noe av det de klarer med stor inderlighet er å framstille arbeiderklassemannen som ikke har noen større drøm enn å bidra på sitt vis, med det han kan. Han ser kanskje ikke på seg selv som en aktør i samfunnet, men han er det.

Et av de mest markante elementene i denne filmen er Sturla Brandth Grøvlens foto. Han bidrar til et mørkt estetisk univers som kler fortellingen svært godt. Nok en gang viser han seg som en av våre aller beste.

Én scene mot slutten av filmen er nesten uten replikker, og bæres i stedet av blikk og følelser på en måte som uvegerlig griper fatt i enhver som ser den. Denne scenen er virkelig noe av det beste jeg sett i norsk film. Den bygger på et intuitivt, men antagelig også godt forberedt samarbeid mellom skuespillere, fotograf, regissør, klipper – og resten av staben. Mer skal ikke avsløres her. Men dette er filmkunst av beste merke.

Samlet sett er Krigsseileren en svært god film, selv om den bruker en del tid på å etablere seg selv. Den forteller om noen menneskeskjebner som berører oss sterkt. Dessuten løfter den disse skjebnene inn i fortellingen om krigen i Norge og hvordan vi glemte disse menneskene i etterkrigs-Norge.