Min første høgskoledag

Jeg våkner og ser på klokka. Den er fem om morgenen. Om seks timer skal jeg møte ved scenen på St. Hanshaugen for åpning og innskrivningsseremoni ved Høgskolen i Oslo og Akershus.

Det er tre år siden jeg ble medlem av Fontenehuset i Oslo. En nedbrutt ung mann som etter flere år med mislykkede forsøk i arbeidslivet hadde gitt opp fremtiden og var klar for å overgi seg til et liv på uføretrygd.

Jeg snur meg i senga og prøver å sove litt mer. Tydeligvis lykkes jeg, for når jeg åpner øya igjen har klokka blitt sju. Jeg står opp, finner ut hvilken t-skjorte jeg skal ha på meg i dag, jeg velger den nye med en Cylon Toaster på brystet. Viktig å signalisere overfor de andre nerdene på studiet at jeg et en av dem.

Jeg rusler inn på badet, slår på radioen og hopper i dusjen. Mens jeg vasker meg får jeg høre av folka i P3-morgen at Charter-Svein visstnok stemmer SV. En artig funfact jeg kan bruke i løpet av dagen.

Etter å ha dusja, kledd på meg og pussa tenna, pakker jeg veska og rusler bort på Fontenehuset i Oslo. Kjekt å spise frokost og hilse på folka som jeg ikke har sett i sommerferien. Det er også godt å snakke litt med de andre på huset og psyke seg opp litt før jeg kaster meg ut i studentlivet.

Etter frokost og morgenmøte får jeg litt hjelp av Grethe på Arbeidsenheten til å se på vedtaksbrevet fra NAV om studier som tiltak i AAP og sende inn søknadskjema om støtte til kjøp av pensumbøker og annet utstyr jeg trenger.

Klokka har blitt halv elleve og det er på tide å komme seg avgårde mot St.Hanshaugen, men først stikker jeg innom høgskolebygget og får meg adgangskort. Greit å få det gjort før resten av de tusen førsteårsstudentene får samme ide.

På vei opp til St. Hanshaugen får jeg følge av andre med samme ærend som meg. Jeg morer meg med å gjette hvilket studium de skal gå på basert på utseende. Førskolelærer, ingeniør eller sykepleier?

Når jeg kommer opp til scenen på St. Hanshaugen blir jeg møtt av hornmusikk og et myldrende folkehav pepret med faddere kledd i fargerike t-skjorter. Rødt for helsefag, gult for lærerutdanning, grønt for samfunnsfag og midt på de blå for Teknologi, kunst og design. Jeg finner ei løype så godt jeg kan gjennom folkehavet og stiller meg opp under banneret til fakultet mitt og venter på at åpningsseremonien skal begynne.

Mens jeg står der og kikker meg rundt etter et kjent fjes kjenner jeg en klump i magen. Følelsen av å ikke passe inn kryper oppover ryggen og jeg innbiller meg at alle ser på meg og lurer på hva i all verden den gubben gjør her?

Det foregår noe framme på scenen og en fyr som har vært på TV gir en inspirerende tale. Jeg får ikke med meg noen ting. Er alt for stressa og full av angst, men jeg står der. Dette har jeg jobba mot i årevis, jeg kan ikke gi meg nå.

Etter en time kommer beskjeden om at vi skal samles og gå videre til neste del av programmet som skal foregå i Samfunnssalen. Vi rusler nedover mot sentrum i et slags tog med ballonger og bannere, alt i kromblått.

Jeg finner meg en plass inne i Samfunnssalen og venter på at resten av bølingen skal komme inn og finne seg en plass. Jeg slår av en prat med sidemannen. Han har nettopp avsluttet en bachelorgrad i Mandarin, men fant ut at den var det ikke så mye han kunne gjøre med, tross alle lovord fra politisk hold om at Norge ønsker å satse i Kina. Nå skal han ta en ingeniørgrad i stedet.

Omsider er alle på plass og vi får vi en ny tale og blir presentert for lederne av de ulike avdelingene på ingeniørfagutdanningen, studentrådet og fadderstyret.

Etterpå rusler vi opp igjen til høyskolebygget i Pilestredet 35 for å få oss en liten matbit. Jeg har så vidt fått svelget maten før lokalet begynner å tømmes for folk. Jeg kikker på klokka og programmet og ser at jeg må være på plass i klasserom PI546 om tre minutter for obligatorisk oppmøte.

Hvor i all verden er PI546?!?

Jeg griper tak i en fadder i kromblå skjorte og spør om veien han sender meg opp i 5.etasje til høyre når jeg kommer ut av heisen. Jeg er heldig og får en heis ganske med en gang. Klasserommet er heldigvis enkelt å finne og jeg finner meg en stol bakerst.

En lærer fra informatikkstudiet som vi visstnok skal ha et fag med begynner å lese opp navn fra en liste og krysser av de som er tilstede. Etter at dette er ferdig får vi muligheten til å stille spørsmål hvis det er noe vi lurer på i forhold til faget og så tar fadderne over regien.

Vi blir raskt delt inn i grupper og hilser på fadderen vår for de neste to ukene. Han heter Sindre og virker som en hyggelig kar. Vi snakker litt om hva som skal skje framover og får en kjapp omvisning på høyskolen, resten av gruppa stiller seg i kø for å få adgangskort og kjøper adgangspass til fadderuken(e).

Så bærer det avsted til St. Hanshaugen for grilling og konsert med et band jeg aldri har hørt om, men som visstnok skal være på vei opp og fram. Jeg får tid til å snakke med de andre i faddergruppa og finner ut at de er like stressa og usikre som meg. Men de er hyggelige. Jeg kjenner at angsten og stresset gradvis gir slipp og at jeg faktisk gleder meg til i morgen og til å ta fatt på studiene.

Et nytt kapittel i livet mitt har så vidt begynt, og jeg ser fram mot fortsettelsen.

(3.årsstudent Einar Belck-Olsen har sett seg tilbake til dagen det hele begynte, på St.Hanshaugen den 13. august 2013, og funnet et innlegg han skrev for husavisen på Fontenehuset den gangen. Fontenehuset er et oppholds- og aktivitetssted for mennesker med psykiske vansker.)