Intet nytt under solen

NOKUTs nye analyse av studenters studieinnsats viser at lærerstudentene er blant de som legger minst innsats i studiearbeidet. Analysen ble presentert på et frokostmøte 19. mars 2014.

Lærerstudenter og innsats var også et tema i 2011. Da skrev  Anders Breidlid og Clas Jostein Claussen kronikken vi her presenterer, og Breidlid kommenterer at problemstillingene de to forskerne ved Høgskolen i Oslo reiste den gangen, åpenbart er minst like aktuelle i dag.

Her følger kronikken fra 2011:

Grunn til bekymring. Norske elevers lave score på den siste PISA-undersøkelsen gir grunn til bekymring selv om ikke alle sider ved elevenes læring fanges opp av en slik undersøkelse. Politikere, fagfolk og menigmann synes å være enige om at elevenes dårlige lese-, skrive- og regneferdigheter blant annet skyldes for dårlige lærere og for dårlig lærerutdanning. Noen mener også på at dagens lærere har for lav status og for liten autoritet.

Nødvendig kompetanse? Sentrale aktører vil derfor innføre femårig lærerutdanning. Vi tror det er viktig å fokusere på lærerstudentenes og dermed lærernes kompetanse i denne debatten, ikke minst i forhold til forslaget om en utvidelse av lærerutdanningen til fem år. Læreren som yrkesgruppe må ikke stigmatiseres, men det må likevel være lov til å stille spørsmål ved om alle lærere har den nødvendige kompetansen til å gi den undervisning elevene i norsk skole har krav på. Selv om vi har mange dyktige lærere, er det tvilsomt om alle har tilegnet seg nødvendig kompetanse under sin lærerutdanning. Resonnementet bygger blant annet på følgende: Uansett hvordan lærerutdanningen organiseres og hvilke mer eller mindre raffinerte pedagogiske metoder som brukes, er studenters læring og utbytte primært betinget av den enkeltes innsats, alene og sammen med andre. Kvaliteten på dagens og morgendagens lærere er, og vil i stor grad være knyttet til hvor mye tid som brukes til arbeid med studiet, og hvilke arbeidsvaner de har innarbeidet under studiet.

24 timer i uken. Undersøkelser gjort av Senter for profesjonsstudier ved Høgskolen i Oslo viser at studentene ved allmennlærerutdanningen bruker gjennomsnittlig 24 timer i uken til studieaktiviteter. Omkring halvparten av tiden, 12 timer, brukes til organiserte studieaktiviteter, dvs. undervisning. Resten brukes til selvstendige studieaktiviteter. Mer enn 20 prosent av lærerstudentene opplyser at de bruker mindre enn 20 timer pr. uke til studiene, mens 13 prosent opplyser at de arbeider mer enn 40 timer pr. uke. Sannsynligheten for overrapportering, dvs. at studentene studerer mer enn de oppgir, er liten. Det er en mager trøst at lærerstudenter på andre studiesteder bruker noe mer tid på studiene. Få bruker mer enn 28 timer pr. uke.

Laber studieinnsats. Og det er heller ingen trøst at landets sykepleiestudenter i snitt bruker mindre enn 30 timer pr. uke til studier. Ei heller at studieprogresjonen og studieinnsatsen også er svært variabel ved universitetene. Det er viktig å merke seg at laber studieinnsats ikke skyldes (nødvendig) deltidsarbeid. Man har nemlig ikke funnet nevneverdig sammenheng mellom studieinnsats og omfang av deltidsarbeid. 24 timers arbeidsuke gir et studieårsverk på 960 timer. I relasjon til en studieinnsats på 40 timer pr. uke, som ikke bør anses som urimelig for en student, gir dette en «stillingsbrøk» på 60 prosent. I tillegg kommer 12 uker som kan brukes til ferie og sommerjobbing.Dagens fireårige lærerutdanning er ut fra et slikt perspektiv treårig. Lav studieinnsats innebærer åpenbar sløsing med ressurser. Samfunnsøkonomisk er det derfor vanskelig å begrunne et femte år før den nåværende fireårige utdanningen i praksis blir en fulltidsutdanning.

Meningsløst masternivå. Forslaget om en femårig lærerutdanning innebærer også en fordypning på masternivå for alle. Selv om det er bred enighet om at lærerstudenter trenger faglig fordypning, blir det meningsløst å sluse alle inn på et så krevende studium (i dag kommer bare de presumptivt beste inn på masterstudiene) i en situasjon hvor mange studenter ikke har tilegnet seg de studievaner som trengs på et slikt nivå.Dataene over burde ikke være ukjente hverken for fagfolk eller politikere. Men det er påfallende at de ikke inngår som premiss i debatten.

Dårlige arbeidsvaner. Noe av forklaringen kan være at «kafeteriaholdningen» («Jeg forsyner meg av det jeg har lyst på») blant dagens studenter er ganske utbredt, og at vi har å gjøre med et omfattende holdnings- og adferdstrekk i utdanningssamfunnet, som nok også kan prege lærerutdannere: «Det er sånn det er. Og det er lite vi kan gjøre.» Lærerutdanningen kan selvsagt ikke slå seg til ro med dette. Halvtidsstudier over fire eller fem år gir ikke så gode lærere som vi trenger, hverken faglig, didaktisk eller metodisk. Dessuten gir moderat og lav arbeidsinnsats dårlige arbeidsvaner og tilsvarende lave forventninger til andres innsats. Og lav arbeidsinnsats over fem år gir sannsynligvis dårligere arbeidsvaner enn lav innsats over fire år.

Ruste opp kvalifikasjoner. Det er også tvilsomt om læreres status, ut fra egen og andres vurdering, styrkes ved ett ekstra års deltidsutdanning. Det er nærliggende å avvise vår kritikk ved å henvise til at problemene i norsk skole og i norsk lærerutdanning er sammensatte og komplekse.Vi er enige i at det ikke finnes enkle løsninger. Men et viktig sted å begynne er å ruste opp lærerstudentenes kvalifikasjoner.

Gjenreise heltidsstudenten. En god skole er utvilsomt avhengig av en kompetent lærerstab. Sammen med lærerstudentene har utdanningsinstitusjonene naturlig nok et stort ansvar her.I denne sammenhengen er det et tankekors at myndighetenes politikk har som konsekvens at frafall av lærerstudenter på grunn av skjerpede krav medfører inntektstap for utdanningsinstitusjonene. Å gjenreise heltidsstudenten og å stille høye faglige og profesjonelle krav er et nødvendig første skritt mot en bedre norsk skole.Men da må dette premieres fra myndighetenes side.