Feil spørsmål gir feil svar

I dag, 6 februar, la Nasjonalt organ for kvalitet i utdanning (NOKUT) frem Studiebarometeret for fjerde gang. Overskriften til Khronos artikkel, «Internasjonale studenter beriker ikke vår utdanning», er trist lesning på en mandags morgen.

Artikkelen retter ikke oppmerksomhet mot de reelle problemene. Problemene ligger både i mangel på inkludering av internasjonale studenter ved høyere utdanningsinstitusjoner, samt måten spørsmålene om internasjonalisering blir stilt i studiebarometeret.

Det mest problematiske spørsmålet er: Internasjonale studenter beriker det faglige miljøet på studieprogrammet? Hadde jeg fått dette spørsmålet og ikke sett snurten av en internasjonal student ville jeg også svart kontant nei. Om spørsmålet utelukkende hadde vært stilt til de som er i kontakt med eller studerer med internasjonale studenter vet jeg at pipa ville hatt en helt annen lyd.

Det er en sterk korrelasjon mellom hvem som ser internasjonale studenter som en berikelse og i hvor stor grad de omgås internasjonale studenter. I matematisk og naturvitenskapelige utdanninger er det 26 prosent internasjonale studenter, og de mener internasjonalisering i større grad er en berikelse. Når vi også ser på hvilke utdanninger som er mest negative i undersøkelsen så ser vi de profesjonsrettede, rammeplanstyrte studiene hvor det i liten grad finnes internasjonale studenter. I 2016 var andelen internasjonale studenter som studerte lærerutdanning og utdanninger i pedagogikk 3 prosent.

Jeg er derfor ikke videre overrasket over resultatet, på grunn av feil måte å stille spørsmålet, men i større grad overrasket over fremstillingen Khrono har valgt. Det er en forenklet måte å tolke tallene på og resultatene maler et feilaktig bilde av internasjonale studenters rolle i norsk høyere utdanning.

Fokuset bør heller være på hvordan vi i større grad kan inkludere de internasjonale studentene, slik at de synliggjøres og oppleves som en ressurs i norsk høyere utdanning. Ved å se på resultatene fra både Studiebarometeret og omdømmerapporten til Senter for internasjonalisering i utdanning (SIU), avdekker vi den reelle utfordringen. Vi kan lese at kun en fjerdedel av internasjonale studenter har kontakt med norske studenter i løpet av sin studietid i Norge. Skal de internasjonale studentene utelukkende få skylden for dette? Nei! De er ikke syndebukkene i dette.

Å inkludere de internasjonale studentene må være et ansvar og ønske fra flere parter. Hovedsakelig av institusjonene, men også av internasjonale og norske studenter. God inkludering er helhetlige strategier som inkluderer samarbeid mellom institusjonene, internasjonale studenter og norske studenter. På den måten kan man finne gode løsninger med studentene i sentrum.

Rekrutteringen av internasjonale studenter til norske institusjoner er kun det første steget i internasjonaliseringsprosessen. De må også følges opp, underveis i studieløpet, på lik linje som norske studenter. Hvordan skal vi legge til rette for god inkludering når internasjonale studentene er i egne fadderuker, bor i samme studentboliger, tar egne fag og er aktive i egne foreninger?

Vi er avhengig av internasjonale studenter for å hevde oss som kunnskapsnasjon. Dette er en investering for det norske samfunn. Slik type retorikk gir grobunn for en negativ holdning mot internasjonale studenter, og er stikk i strid med utdanningssektorens mål om økt internasjonalisering.