Tilbakeviser kritikk mot NSO

Lederkandidat og medrepresentant i Sentralstyret i NSO, Marianne Andenæs, gjør seg selv til talsperson for Sentralstyret i sin kronikk «NSO skal inkludere, ikke isolere». Andenæs sine innvendinger mot hvordan Sentralstyret i NSO har fungert i knappe 10 måneder er noe som må stå for hennes egen regning, for jeg stiller meg ikke bak det. Nå som denne debatten er kommet inn i det offentlige ordskiftet kan jeg ikke la det stå uimotsagt.

For ordens skyld, jeg er enig i at Sentralstyret ikke har fungert optimalt i år, men det skulle nesten bare mangle, da det er nybrottsarbeid å endre styringsmodell. Hvis innføringen av en ny organisasjonsform hadde blitt opplevd som helt plettfri hadde det vært større grunn til bekymring. Det er bra at dette blir diskutert, og det blir det. Hele tiden. Jeg mener dog måten kritikken presenteres på er merkelig ved å ta dette til mediene. Andenæs har en egeninteresse her som lederkandidat, men jeg mener det er uklokt som representant i Sentralstyret siden jeg heller ikke har hørt Andenæs selv har løftet dette høyt opp på dagsordenen i møtene.

Jeg reagerer sterkt på Andenæs sine karakteristikker som at «sentralstyret har blitt isolert fra resten av NSO og kneblet som beslutningsorgan». Et av sentralstyremøtene har blitt arrangert på samme tid som en ledersamling for at alle medlemslagene skulle kunne gi innspill på prioriteringer til statsbudsjettet. I løpet av de fire møtene vi har hatt har det vært gode muligheter for å snakke med medlemslagene, komiteene og andre samarbeidsorganisasjoner. I tillegg har Sentralstyret nå i løpet av den foregående helgen hatt mulighet til å møte hele organisasjonen gjennom regionsmøtene før landsmøtet.

Sentralstyret har også hatt mulighet til å kunne ta en hvilken som helst sak på dagsordenen. Jeg forstår ikke hvordan Andenæs mener sentralstyret har blitt «kneblet» på noen som helst måte. Vi står fritt til å kunne bestemme hva vi vil, så lenge det er innenfor landsmøtet sitt mandat.

Jeg etterlyser også løsningene Andenæs har på problemene hun tar opp. Jeg har selv fulgt organisasjonen gjennom flere år som tillitsvalgt lokalt, i komiteer, i arbeidsutvalget og nå i sentralstyret. Hvert bidige år lover kandidatene i hytt og gevær om «bedre» medlemslagsoppfølging. Det skorter dog på faktiske tiltak og jeg kan ikke identifisere noen i denne kronikken heller. Dette symptomatiske frieriet er for meg etterhvert beveget seg over i en tom floskel i valgkamper. Derfor mener jeg kronikken er ren svartmaling og bringer på bordet en svært lite konstruktiv debatt.

Jeg er overrasket over at Andenæs kritiserer ikke bare arbeidsutvalget, men også styret hun selv sitter i for hvordan man skal behandle saker som var oppe til landsmøtet. For min del mener jeg diskusjonen om de politiske plattformene blir bedre med nye rutiner for behandling. Jeg mener dette demokratiserer plattformbehandlingene i NSO ved at delegatene må ta stilling til ny versus gjeldende politikk. Dette er noe vi har hatt mulighet til å diskutere på flere sentralstyremøter, og jeg har ikke registrert Andenæs som noen sterk kritiker av det hun nå mener er er svært kritikkverdig.

Ord blir store og tiltakene mindre. Vi vil alle søke etter å stadig bli bedre, men denne invitasjonen til debatt er ingenting annet enn destruerende. Jeg ønsker Andenæs lykke til med resten av valgkampen, og skulle hun vinne ser jeg frem til å se hva hun har tenkt å gjøre med Sentralstyret. Det vet jeg hvert fall ikke nå.