STUDENTLIV I KORONAENS TID

Brussel (Khrono): — Det har ikke kommet uten tunge dager.

Det er gått over ett år siden Per Anders Solli flyttet hverdagen fra Sandefjord til Brussel, for å bli student ved P.A.R.T.S., en internasjonal skole for samtidsdans i den belgiske hovedstaden.

Det skulle gå bare et halvår før han fikk studenlivet snudd på hodet.

Da koronapandemien for alvor slo inn over Europa var Belgia et av de landene som ble hardest rammet. Landet stengte ned. Solli beskriver hvordan undervisningen i fag som ballett og dansketeknikker utviklet av postmoderne dansere som Steve Paxton, ble flyttet fra campus til zoom.

Som om det ikke var nok ble barer, restauranter, museer og kinoer stengt.

Da han etter sommerferien kom tilbake til Brussel for det andre året av den treårige bacheloren, var situasjonen bedre. Smittetallene hadde falt. Samfunnet var åpnet igjen.

Så skylte en ny smittebølge Belgia inn på den europeiske smittetoppen.

Færre utenlandsstudenter

Per Anders Solli var ikke alene som norsk student ute i verden da campusene ble stengt av den første smittebølgen. Tall fra Statens Lånekasse viser at det var over 15.000 norske utenlandsstudenter studieåret 2019-2020.

Foreløpige tall viser at det nå er over 13.000 utenlandsstudenter med støtte fra Lånekassen. Det er et fall fra året før, men det er ikke første gang det faller. Tallene fra de siste fem studieårene viser at det har falt i flere år.

Dette er utelukkende snakk om gradsstudenter, ikke utvekslingsstudenter.

De studerer i 69 ulike land. Det er flest av dem i Storbritannia, hele 3514, så følger Danmark, Polen, USA og Ungarn.

Hvor mange av dem som faktisk er fysisk til stede på studiestedet i utlandet vet ingen. Før sommeren vedtok regjeringen at utenlandsstudenter som må starte høstsemesteret hjemme i Norge på grunn av pandemien, vil regnes som borteboere og få stipend og lån som om de reiste ut. Nå er det foreslått at det også skal gjelde for neste semester.

Kastet rundt som i en tørketrommel

Solli er en av 36 norske som studerer i Belgia. Når han kommer over Place Charles Rogier i sentrum av Brussel en formiddag i november er landet blitt stengt på nytt. Flere restauranter har åpent for takeaway, ellers er både spisesteder og puber stengt. Det er portforbud fra klokka 22 til tidlig morgen. I helsevesenet frykter de sammenbrudd, helseministeren har advart mot en tsunami av smitte. Det meste av butikker er stengt.

I handelsgata Rue Neuve er det sedvanlige mylderet av shoppingkåte folk borte.

Studentlivet er blitt kastet rundt som i en tørketrommel. Solli beskriver hvordan det har vært å gå fra campus en dag til zoom den neste, for så å komme tilbake på campus, først hver dag, så annenhver dag, før alt ender tilbake på zoom.

Selv om lærerne har gjort sitt beste for å tilpasse det har det vært vanskelig å få flyttet den fysiske danseundervisningen til nettet, noe har fungert, andre ting ikke like godt, forteller han.

Undervisningen er en ting. Med stengte barer og knallharde krav om hvor mange du kan ha sosial omgang med har også andre deler av studentlivet fått seg en alvorlig knekk.

— Vondt at mye ikke endte som man trodde

Men hvordan er det å reise ut i verden med et mål og en drøm, for å se alt snuble i en pandemi?

Solli viser til at flere på skolen kommer fra områder lenger unna enn Norge, som Latinamerika og Midtøsten.

— For mange er dette den store muligheten, mange har reist langt og gjort mye for å være her og få akkurat denne utdanningen. Jeg tror det er spesielt tøft for dem, det er langt hjem, det er kulturkrasj å være i Europa, men for meg ...

Han drar litt på det.

— På et vis er den store muligheten og det er vondt at mye ikke endte som man trodde, det var ingen som forventet da vi startet førsteåret at det kom til å se sånn ut. Men man lærer på en måte å ta hånd om sin egen utdanning og sin egen utvikling, selv om det er en vond prosess.

Reiste til en rolig flekk

En merker hvor viktig det er å ha et sikkerhetsnett rundt seg, med mennesker som er glad i deg, sier Solli.

— Det tror jeg man føler ekstra sterkt på i sånne situasjoner, sier han og forteller at han bor sammen med fire andre studenter fra samme skole.

— Jeg har hatt mye tid med de jeg bor med, noe av det jeg har lært og fortsetter å lære er på en måte å skape en familie, lære seg å stole på folk og bli kjent med andre mennesker, skape noe varig.

Når vi snakker sammen på telefon noen dager etter at vi møtes i Brussel, har den norske dansestudenten og en gjeng medstudenter forflyttet seg fra Brussel til Las Palmas, der smittetallene er lavere og spisestedene fortsatt er åpne. Han forteller at de har fått bruke familiehuset til en kjenning for en liten stund, for å følge undervisningen fra et sted der de har litt mer plass, ting er roligere og ikke endrer seg hele tiden.

Det er dessuten et sted der det meste fortsatt er åpent.

— Det er godt å komme til, en veldig deilig forandring, sier han.

Med ett år på å prøve et par tusen øl

Et annet sted i Brussel, på Grand-Place, sitter Carin Marie Svensen på en forlatt og nedstengt uteservering.

— Hva var det læreren min sa, det er to tusen typer øl i Belgia, jeg har ett år på å prøve alle. Det blir noen det.

Hun ler.

Planen var egentlig ikke å komme til Belgia. Da campusene ble stengt første gang i mars var Svensen i ferd med å gjøre seg ferdig med en bachelor i idrettsvitenskap ved et britisk universitet. Nå ville hun ta en pause fra studiene,

— Jeg hadde egentlig ikke tenkt å ta master nå på grunn av koronaen, tenkte at det var bedre å vente et år og heller finne meg en jobb. Men det var ingen jobb, verken i England eller Norge. Jeg søkte ikke ved universitetet her før i juli, jeg fikk svar i august og hoppet på et fly.

— Det må være ganske heftig å begynne på nye studier et nytt sted i denne situasjonen?

— Ja, det er det, men jeg kan ikke sitte hjemme uten å gjøre noe.

Forlot en spøkelsesby

Svensen studerer nå i Leuven, en halvtimes kjøring ut av Brussel, provinshovedstad for Flamsk Brabant, hjem for verdens største ølbrygger og det mest prestisjetunge universitetet i Belgia.

Det er ved dette universitet, KU Leuven, med røtter tilbake til 1425, Svensen tar master i tilrettelegging av aktivitet for psykisk utviklingshemmede, både fysisk og intellektuelt.

Da hun kom til byen var mye av undervisningen fortsatt på campus, det er det nå slutt på. Svensen har forlatt studenthjemmet i Leuven for å bo hos en venn i Brussel. Det er hyggeligere å bo sammen med noen, som hun sier.

Stengingen av campusene har dessuten lagt en demper på livet i Leuven, byen er landets fremste studentby, når campusene stenger og studentene vender hjem til familiene sine, tømmes byen.

— Da jeg reiste til Brussel var Leuven som en spøkelsesby. Når de belgiske studentene ikke er der og mange av de internasjonale har reist er det ikke mye folk igjen i byen, det er en merkelig stemning.

Fra England til Belgia

Hun var som sagt i England da universitetene stengte ned i mars, hun kom seg hjem til Norge i juli før hun reiste ut igjen i september.

— Da jeg kom hit var det ganske strengt her, men vi kunne fortsatt gå på puben og ha litt studentaktivitet.

— Så du kom hit like før det stengte ned igjen?

— Ja. Det har vært spesielt, men det har gått greit. Belgia er jo hardt rammet men jeg har ikke lagt særlig merke til det selv, jeg kjenner ingen som har korona her og da får du det ikke helt innpå deg.

— Hvordan har det vært å skulle bli kjent med folk med alle disse begrensningene?

— Jeg har vært heldig med klassekameratene, vi er elleve stykker som er ganske sammensveisa og har klart å bli kjent med hverandre. Vi er jo få og har kunnet gjøre ting sammen selv om det har vært restriksjoner. Men det har jo vært vanskelig å bli kjent med andre utenom klassen, det er jo ikke sånn at man tar kontakt med folk på byen, en blir sittende på hvert sitt bord.

Det var som sagt før pubene stengte.

— En må se positivt på det

Det er slitsomt å sitte foran pc-en og følge undervisningen digitalt i time etter time.

— Du kjenner det i kroppen, både fysisk og mentalt, som hun sier.

— Dette kan vare en stund, hvordan ser du på det?

— En må se positivt på det, jeg håper det kommer vaksine snart, forhåpentligvis løsner det litt. Så lenge vi får lov til å møtes kanskje ti personer om gangen og gå ut på restaurant, så er jeg happy.

Svensen har bestemt seg for å bli i Belgia, selv om internett og en datamaskin er det eneste du trenger for å følge undervisningen fra et stengt universitet.

— Jeg vurderte å reise til Norge, men samtidig er det så usikkert når vi kan komme tilbake på campus, vi har en veldig god professor som prøver å få oss tilbake. Så vi får se. Det er litt kjipt om jeg har reist hjem og det plutselig er lov å komme tilbake igjen.

Ansa: — En viss stabilitet

For mange har det vært en brutal opplevelse å studere et annet sted enn hjemlandet under pandemien. Internasjonalt ble det tidlig rapportert om store utfordringer for mange internasjonale studenter under pandemien. I Norge ble det rapportert om mer psykiske plager og større ensomhet blant de utenlandske studentene enn blant de norske.

President Morgan Alangeh i Ansa, organisasjonen for norske studenter i utlandet, sier til Khrono at mange av de norske som er ute nå vet hvordan situasjonen er, de har informasjon om hva de skal gjøre og ikke, sier han.

— Sånn sett er det en viss stabilitet, samtidig følger de jo med på utviklingen i smittetallene.

— Opplever dere en større pågang når det stenges ned?

— Egentlig ikke. Mange av dem som er ute nå var også ute i vår, de har en litt stoisk holdning når de vet hvordan ting funker.

Da kronekursen kollapset rammet det mange utenlandsstudenter hardt, og selv om det er hentet seg litt igjen merker mange av dem det fortsatt på kroppen, sier han.

Alangeh viser til at de har tilbud til medlemmer som sliter psykisk, som de jobber for å spre informasjon om når ting stenges ned under pandemien. De gir tilbud om fire gratis psykologitimer.

— Det er folk som benytter seg av det. Vi vet også at mange lokallag er flinke til å sette opp nettarrangementer for at folk ikke skal falle utenfor, det er en økt bevissthet for å sørge for at folk ikke er ensomme, sier han.

Alangeh legger til at han er glad for unntaket om fysisk tilstedeværelse, som gjør at folk likevel beholder retten til lån og stipend.

Les også

Regjeringen snur — ingen karantenehotell for norske studenter i Norden

Hjem til jul?

Ansa ba nylig utenlandsstudentene planlegge for en alternativ jul. De peker på lang karantenetid både i Norge og i studielandet, eksamener tett opp mot eller rett etter jul. Og muligheten for at reisen kan bli kansellert.

Både Per Anders Solli og Carin Marie Svensen håper på å komme seg hjem.

— Jeg vil helst komme meg hjem til jul, det er målet, sier Svensen.

Solli sier han har lyst til det, men at han må vente å se hva som skjer og hva skolen bestemmer.

— Det kan være at vi skal tilbake til skolen to uker før juleferien, hvis det blir sånn blir jeg mest sannsynlig i Brussel, hvis ikke så drar jeg hjem, sier han.