Universitet til studentenes beste

Min kollega Elisabeth Gording Stang uttrykte i Aftenposten 12. februar sin bekymring for at studentene vil lide under at Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA) blir akkreditert som universitet.

Les innlegget her: «Jeg frykter at studentene vil lide mest under fusjonsfeberen»

Jeg er takknemlig for at hun setter søkelyset på studentene som målgruppe for utviklingsarbeidet vi gjør, men er grunnleggende uenig i flere av hennes påstander.

Aller viktigst: HiOA skal bli universitet fordi det er til studentenes beste.

For at studentene skal oppleve undervisningen som god og relevant, og at de skal være ettertraktede når de går ut i arbeidslivet, må vi utvikle utdanningene våre kontinuerlig. Det skjer gjennom tett samarbeid med praksisfeltet og ved å forske på samfunnets behov. Forskning handler om å skaffe seg bedre kunnskap som gir grunnlag for å handle hensiktsmessig.

Enten du studerer for å bli lærer eller lege, vil du ønske at underviserne er oppdatert på den siste forskningen og praksisen på fagfeltet ditt.

Det er ikke nedfelt i lov at høyskoler skal være gode på utdanning, og universiteter på forskning. Vi må ikke velge om vi skal være gode på det ene eller andre. Utdanning og forskning henger uløselig sammen.

Forskning hos oss skjer ofte i praksisfeltet og det gjør utdanningen bedre!

HiOAs kjernevirksomhet er å levere kunnskap, både i form av kandidater til viktige yrkesgrupper i samfunnet, og stadig oppdatert viten om hvordan fagområdene våre og verden rundt oss utvikler seg. Dette gjør vi med glede og til glede for hele samfunnet, inkludert studentene våre.

Mangfoldet i sektoren forvitres ikke av universitetsambisjonen vår slik Gording Stang hevder i sin kronikk. Forskjellen mellom høgskoler og universiteter er visket ut som følge av felles lov og strukturendringene. Det eneste formelt som nå skiller samtlige universiteter fra samtlige høgskoler er myndigheten til å opprette studieprogrammer på master og ph.d.-nivå, altså å kunne bestemme over egen portefølje. Denne muligheten trenger HiOA, slik at vi raskere kan justere oss etter samfunnsbehovene vi skal møte. Når enhver institusjon i sektoren foretar de justeringene som de finner mest aktuelle, får vi et mangfold av forskjellige profiler og satsingsområder.

Kunnskapsdepartementet legger også press på at institusjonene skal levere god utdanningskvalitet.

Ved HiOA opplever vi at en bieffekt av arbeidet med kvalitetstiltak er at vi oppfyller kravene til å være universitet.

Universitetsakkreditering blir da et verktøy vi skal bruke til å utøve samfunnsoppdraget vårt på en bedre måte. Det gjør vi ved å satse på forskningsbasert utdanning, internasjonalt samarbeid, og rekruttering av sterke ansatte og studenter.

Gording Stang frykter at vi vil miste de gode formidlerne som tar med seg sin praksiserfaring inn i klasserommet. Ja, vi trenger undervisere med erfaring fra praksisfeltet, vi har mange og skal ta vare på dem. Men det skjer store endringer innenfor fagfeltene våre, profesjonene må utvikles raskt, og forventningene til institusjonene skjerpes derfor stadig.

Dette krever ny kunnskap og forskning, og at vi rekrutterer ansatte med sterk forskerkompetanse. Så må vi hjelpe våre ansatte med å integrere forsknings- og utdanningsaktivitetene sine bedre, slik at vi oppnår å utvikle profesjonsutdanningene våre.

Og vi må i større grad trekke studentene med oss i forskningsaktiviteten, slik at de lærer å forholde seg til forskningens rolle, og bruke kunnskap for å tilpasse seg endringer og holde seg oppdatert gjennom et yrkesaktivt liv.

Riktignok må ansatte få tilstrekkelig praksiserfaring for å bli gode lærere. Derfor satser vi på kombinasjonsstillinger der ansatte både driver forskning og utdanning ved HiOA, samtidig som de jobber i praksisfeltet ved f.eks. skole, barnehage eller klinikk.

HiOA skal bli universitet for å levere enda bedre kvalitet på kunnskapen vi overfører til studentene våre, arbeidslivet og samfunnet for øvrig. Det er alle våre dyktige medarbeidere som står for dette arbeidet. Jeg er stolt av dem, og ønsker at de også vil bli stolte av å tilhøre et universitet med en tydelig profesjonsprofil og en viktig rolle for Velferds-Norge.

(Innlegget er først publisert i Aftenposten).