Hellevang: Studentmakt før og nå

Høsten 1993 ble leder i Norsk Studentunion (NSU) Per Helge Måseide og lokalleder Arvid Ellingsen i NSU-Bergen raskt til lederskikkelser for et nasjonalt studentopprør der mellom 100.000 og 150.000 studenter og elever aksjonerte over hele landet og det hele ble avsluttet med 15.000 elever og studenter utenfor Stortinget.

Hvorfor klarte man å mobilisere så mange studenter?

For det første hadde man en statsråd med store ambisjoner i statsråd Gudmund Hernes, uten han hadde det ikke blitt noe studentopprør i 1993. Han var både en strateg og en stor reformator, han hadde store ambisjoner om å reformere studiefinansieringen, studentvelferden og høyere utdanning. Høsten 1993 la statsråd Gudmund Hernes frem et statsbudsjett som fikk det til koke over hos studentene.

For det andre hadde det bygget seg opp en stadig større frustrasjon over at studentene stadig sakket mer akterut i forhold til andre grupper i samfunnet. Dette rammet universitetsstudenter med lange utdanningsløp og store studielån spesielt hardt. Stipendandelen i 1993 var i følge avisen «Studentforum» 14 prosent.

For det tredje hadde både NSU-leder Per Helge Måseide og lokale studentledere som Arvid Ellingsen i lengre tid forberedt seg på å aksjonere.

For det fjerde hadde man studentaviser og studentradioer som både formidlet god informasjon til studentene og som var vakthunder som passet på at studentpolitikerne gjorde jobben sin på en god måte.

For det femte hadde man media som NRK, Aftenposten, NTB, Nationen, ANB, Arbeiderbladet og andre som løftet frem studentenes krav og satte fokus på konsekvensene av de forslagene som statsråd Gudmund Hernes hadde lagt frem.

Etter de store studentdemonstrasjonene fikk studentene svært stort gjennomslag for sine krav i Stortinget. I et oppslag i Dagens Næringsliv høsten 1993 kåret daværende stortingsrepresentant Lars Sponheim NSU og Norges Rederiforbund til de beste lobbyistene denne høsten.

Hvorfor fikk man så stort gjennomslag for studentenes krav i Stortinget?

For det første hadde vi en mindretallsregjering uten sterk støtte i Stortinget.

For det andre hadde KrF en stor strateg i stortingsrepresentant Jon Lilletun som var svært lydhør overfor studentenes krav.

For det tredje hadde Høyres studentforbund ved Lars Andreas Lunde og Sindre Finnes fått gjennomslag for en stor satsning på studiefinansiering på Høyres landsmøte i 1991, det gjorde at stortingsrepresentant Siri Frost Sterri fra Høyre hadde et politisk mandat til å støtte studentene i deres krav om forbedringer.

For det fjerde hadde NSU-leder Per Helge Måseide fra første dag som leder i NSU sørger for å bygge opp kompetanse på media, alliansebyggging og lobby. NSU hadde sterke allianser og media på vår side når vi gikk på Stortinget for å lobbe.

Hva skjedde i 1994/1995?

Studentopprøret medvirket til et stort engasjement, i Bergen hadde man aktive som Knut Arild Hareide, Kjetil Visnes, Guri Ofstad Varpe og Bård Vegar Solhjell. I Oslo Line Torvik, Tone Tellevik Dahl og Kathrine Myhre. NSU ansatte også Trine Skei Grande som informasjonsansvarlig våren 1994.

Høsten 1994 prøvde man på nytt å få til et studentopprør, men denne gangen klarte man bare å mobilisere et par tusen studenter i Trondheim, 3500 studenter i Bergen og 1500 studenter i Tromsø – sammenlignet med 1993 var jo dette ikke det helt store engasjementet – men NSU fikk likevel stort gjennomslag i Stortinget både fordi man hadde legitime krav, høy legitimitet og høy kompetanse på lobbyarbeid.

Både i 1993, 1994 og 1995 var det slik at de ulike elev- og studentorganisasjonene samarbeidet via De Utdanningssøkendes Kontaktutvalg (DUK) og DUK hadde også en sentral aksjonskomite i tillegg til NSUs sentrale aksjonskomiteer – alle student og elevorganisasjoner samarbeidet.

Hva kan dagens studentpolitikere lære?

Vi som var aktive høsten 1993 har nå blitt til feite 50-åringer og vi er nok ydmyke nok til å se at dagens ungdom må finne sine måter å engasjere seg på og det er ikke sikkert at store studentdemonstrasjoner er det som appellerer mest til dagens unge.

Det første budet er at man må være tidlig ute, man må sette agendaen.

Det andre budet er at man må ha kunnskap om når ting skjer på Stortinget, slik at man kan påvirke når det er mulig.

Det tredje budet er man må være godt forberedt og forstå det politiske spillet

Det fjerde budet at man må bygge allianser med andre organisasjoner, media, politikere, forskere, synsere, bloggere og andre.

Det femte budet er at man må definere klare mål for lobbyarbeidet og ha fakta som underbygger det man ønsker å oppnå.

Det sjette budet er at man må ha en lobbystrategi, en strategi for media og en strategi for alliansebygging.

Det syvende budet er å ha en klart nasjonal talsperson som er synlig.

(Norsk Studentunion fusjonerte i 2010 med Studentenes Landsforbund til Norsk studentorganisasjon, NSO)