Strukturmeldinga: En stille revolusjon

Stortingets vedtak om strukturmeldingen slås rett inn i mellomgulvet på ekspansjonsivrige rektorer og ledere. Nå skal det mye til for at de bare kan fortsette som før, skriver Ola Magnussen Rydje.

Publisert   Sist oppdatert

Gjennomføring av reformen kan imidlertid bli en blodig og brutal ressurskamp mellom universitetene og høgskolene. Institusjoner skal slås sammen, fagmiljøer legges ned, og pengene konsentreres. Slik blir det bråk av.

Når det vedtas store endringer i viktige samfunnsstrukturer forventer vi som tilskuere at de skal vedtas med utestemmen. Videre forventer vi kanskje også at selve endringene skal synes godt i vedtakene politikerne fatter. Før helgen maskerte imidlertid politikkens tidvis innfløkte språk enorme endringer. I en relativt beskjeden språkdrakt finner vi, hvis vi leter, en stille revolusjon i vedtaket fra Stortinget.

Kirke- utdanning- og forskningskomiteens innstilling til Torbjørn Røe Isaksens strukturreform i høyere utdanning, er virkelig en reform i ordets rette betydning. Den er stille i den forstand at det har vært mye enighet blant partiene om de største stridsspørsmålene.

Men det er en revolusjon i den forstand at den rokker ved grunnvollene til hvordan utdanningssektoren i Norge skal dimensjoneres og styres. Selv om den reelle politikken er delvis maskert i kapittel på kapittel med merknader, kan vi ikke legge skjul på at Stortingets reformvedtak vil, og bør, føre til store endringer for universitetene og høgskolene.

Årsaken finner vi i opptakten til Stortingets vedtak om strukturmeldingen. Selve premisset for strukturmeldingen har vært at for mange små og fragmenterte fagmiljøer gir dårlig kvalitet og dårlig ressursutnyttelse. Det er også helt riktig. Flere titalls universiteter og høgskoler har i dag et kliss likt utdanningstilbud, noe som har ført til at de økonomiske og intellektuelle ressursene spres tynt utover landet.

Gjennomføring av reformen kan bli en blodig og brutal ressurskamp mellom universitetene og høgskolene

Ola Magnussen Rydje
Rådgiver og tidligere leder i Norsk studentorganisasjon (NSO) skriver om strukturmeldingen.

Kort sagt: Antallet like miljøer bør kuttes og ressurser konsentreres — ikke nødvendigvis i store byer eller sentrale områder, men på færre institusjoner og større miljøer.

I mange år har det vært stor enighet om at dette er et problem. Utfordringen har vært at alle institusjoner har ment at dette har vært et problem som angår alle andre, og ikke dem selv. Den blodferske strukturreformen rydder opp i denne handlingslammelsen og ansvarsfraskrivelsen. En av flertallets tydeligste merknader: «Sammenslåinger […] skal gjennomsyre organisasjonen og føre til samling av fagmiljøer, og reell arbeidsdeling og konsentrasjon internt i sektoren».

Etter årevis med debatt og meningsmørning av både institusjonene, studenter og folket, fremstår ikke vedtaket som særlig dramatisk. Det kan på en måte være lett å slå seg til ro med at den allmenne oppfatning kun har blitt formalisert. Det er imidlertid ikke tilfellet. Stortingets vedtak slås rett inn i mellomgulvet på ekspansjonsivrige rektorer og ledere. Nå skal det mye til for at de bare kan fortsette som før.    

Et eksempel: Institusjoner som i årevis har finansiert driften ved å opprette billige, populære, og høyst middelmådige studieprogram må nå gjøre to ting: 
1) De må tilpasse utdannings- og forskningsprofilen etter institusjonens og regionens naturlige fortrinn, og de må 
2) kutte dramatisk i de vanligste studieprogrammene.

Foreløpig har noen institusjoner valgt å møte dette med å fusjonere. NTNU tar for eksempel til seg Høgskolen i Gjøvik, Ålesund og Sør-Trøndelag. Men alle slipper nok ikke unna med å bruke giftekniven. Det er også først når Røe Isaksen henter frem slakterøksa at reformen virkelig vil få de effektene det er ønsket at den skal gi.

De tre eneste sikre resultatene av dagens vedtak er derfor følgende: For det første kommer det til å bli et rabalder uten like når fagmiljøene skal deles og fordeles mellom universitetene og høgskolene. For det andre må både studenter og professorer regne med å flytte på seg. Og sist men ikke minst; Institusjonene har ikke lenger muligheten til å prate og sno seg vekk fra endringer. På godt og vondt må både særinteresser og institusjoner vike for en nasjonal helhet.

(Kronikken er først publisert i Dagbladet.)