Isaksens stille revolusjon

Spekulasjonene går i landets medier om hvem som skal ut av regjeringen og hvilke statsråder som skal/bør bytte departement.

Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen er en av flyttkandidatene det snakkes om. Noen, for eksempel VG, mener å vite at deler av Høyre skal være skuffet over hvor lite han har fått til som toppleder i Kunnskapsdepartementet og hvor usynlig han har vært. Kan hende er det VG som bør begynne å følge bedre med på utdanningsfeltet?

Mens andre, som for eksempel Dagbladet, mener Isaksen vil bli plassert i et annet departement fordi han, sammen med Ine Marie Eriksen Søreide, er «Høyres framtid». 

Allerede i sommer oppsummerte Aftenpostens kommentator at statsministerkandidaten Torbjørn Røe Isaksen var i ferd med å komme til syne, og antydet at han ville kunne bytte departement etter valget. Kandidater til statsministerskolen gjør gjerne det.   

Nå, etter at valgresultatet er klart og opptellingen viser at regjeringspartiene ligger an til å ha mistet opp mot hver fjerde velger siden 2013, kan det hende at det er mer maktpåliggende enn på lenge å bygge opp nye statsministerkandidater i Høyre. 

Ifølge flere kilder spekuleres det i at både Isaksen og Søreide kan få større departementer enn i dag: Søreide kan gå fra forsvarsministerjobben til utenriksminister, mens enkelte antyder at Isaksen kan komme til å overta som arbeids- og sosialminister etter Robert Eriksson. Både NRK.no. og På Høyden har oppsummert spekulasjonene. 

Man kan være enig eller uenig om strukturendringne, men man skal lete lenge etter en statsråd i Kunnskapsdepartementet som har fått til så mye, på relativt kort tid, og til så lite støy, som kunnskapsminister Røe Isaksen. Sammen med parhesten, statssekretær Bjørn Haugstad, er han uten nevneverdig sterk motstand, i ferd med å endre hele universitets- og høgskolenorge. Og ikke blitt møtt med en eneste demonstrasjon.

Nå er det vel en stund siden akademikere og studenter gikk i demonstrasjonstog, men det er fortsatt folk i systemet som vet hvordan man gjør det, og som har trasket sine årlige turer i høstløvet i protest mot statsbudsjettet, elendig studiefinansiering, for få studentboliger og for mange reformer. Og under forrige store reform i sektoren, i 1994, var det først etter at reformen var vedtatt - og pengene ikke kom - at daværende rektor ved Høgskolen i Oslo toget i front sammen med tusenvis av andre ned til Stortinget og krevde mer penger. Og der er man ikke ennå i 2015. 

De mange fusjonene og strukturendringene statsråden har satt i gang landet rundt med en snedig kombinasjon av gulrot og pisk har gitt omtrent de resultatene som var ønsket. Institusjonene blir større, de fleste blir universitet og stadig flere UH-ledere blir ansatt og ikke valgt, faktisk helt i tråd med gammelrektor Steinar Stjernøs ønske. 

Departementets strukturmelding gikk igjennom med stort flertall i Stortinget, selv om noen i siste liten prøvde seg på en underskriftsaksjon mot forslaget til ny ledermodell i akademia. 

At rektor Gunnar Bovim ved NTNU i Trondheim, riktignok med stor intern motstand, fikk knappest mulig flertall for en storfusjon mellom høgskolene i Ålesund, Sør-Trøndelag og Gjøvik fikk fart på fusjonstoget landet rundt.

Enkelte høgskoler på Vestlandet har strittet mer imot sammenslåinger enn andre. Men etter departementets oppnevning av nye styrer og styreledere i sommer og tilsetting eller valg av enkelte nye rektorer har også pipa fått en annen lyd i vest.

Etter en sommerferie og litt pappaperm, men allerede mellom studiestart og før valget, dro fusjonsgeneralene i departementet i vesterled. I løpet av et døgn ble man enige om å utrede et nytt profesjonsuniversitet bestående av Høgskolen i Bergen, Høgskolen Stord/Haugesund og den hittil sterkeste fusjonsmotstanderen, Høgskulen i Sogn og Fjordane blant annet.

Også rektoren i Volda, som i vår ble valgt inn på en selvstendighetslinje har satt seg i tenkeboksen etter at rektor Dag Rune Olsen ved Universitetet i Bergen har invitert til nærmere samarbeid. 

Studentene har tradisjonelt vært opptatt med å planlegge aksjon mot statsbudsjettet på denne tida av året. I fjor ble statsråd Isaksen møtt med noe som kunne ligne på protester fra en håndfull studenter etter at han foreslo å innføre studieavgift for utenlandske studenter. Men regjeringens støttepartier sørget for at det ikke fikk flertall og at det i tillegg kom noen flere studentboliger enn antatt, og dermed ble statsråden og de borgerlige regjeringskameratene invitert på kakefest hos Norsk studentorganisasjon til jul. Og freden senket seg igjen. 

Og slik går no dagan. 

Hvis Isaksen nå bare rekker å gjøre seg ferdig kan også de to store høgskolene på Østlandet, Høgskolen i Sørøst-Norge og Høgskolen i Oslo og Akershus komme til å rekke å bli godkjent som universiteter før de strengere reglene om godkjenning trer i kraft, så vil Isaksens prosjekt så godt som være fullbragt.

Det vil være en håndfull høgskoler igjen som kan komme til å klare seg alene, men desto flere universiteter som skal begynne å slåss om ressursene, fordeling av fag og profesjoner. Det har blitt en femårig lærerutdanning med høyere inntakskrav og det er påbegynt en stortingsmelding som skal konsentrere seg om kvaliteten i høyere utdanning. 

Etter dette kan jo Isaksen sette seg på statsministerskolebenken i Arbeids- og sosialdepartementet. Det må jo en kost til for å få alle disse universitetsutdannede folkene ut i arbeid, for ikke å snakke om alle dem som ikke kom inn eller klarte å gjennomføre studiene i tide. Og de uføretrygdede, funksjonshemmede og andre som allerede har falt utenfor arbeidslivet går heller ikke i demonstrasjonstog.

Utfordringene i dette departementet er en jobb som er en statsministerkandidat verdig. Og der trengs det ihvertfall, minst én stille revolusjon.

Så kan det jo være spennende å spekulere i hvem som kan bli ny kunnskapsminister. Men den tid, den sorg.