Hva er det de bråker for?

Departementet ser med betydelig velvilje på utviklingen av nye, og annerledes, institusjoner som f.eks. profesjons- og arbeidslivsuniversitet, viser regjeringens strukturmelding.

Publisert Oppdatert

Det er verdt å notere seg at det eneste skillet mellom institusjonskategoriene universitet og høgskole er navn og fullmakter. Departementet vil videreføre dette, men på sikt ønsker en at alle kategorier skal besitte dem alle.
 

Det skal bl.a. vurderes om de som har fire akkrediterte mastergrader skal gis fullmakt til selv å opprette nye slike. Å få denne fullmakten var et nøkkelpunkt i Høgskolen i Oslo og Høgskolen i Akershus’ argumentasjon for å bli universitet. Det andre var å erstatte «university college» med «university» i det engelske navnet. (Kap 4 i St.m. 18 side 48)

Departementet noterer seg så at et ønske om universitetsstatus gjør at høgskolene forbedrer kvalitet. «Kvalitet» er beskrevet som større andel på førstestillingsnivå (eksplisitt opplistet som 1.amanuensis, 1.lektor, dosent eller professor) og flere publiseringspoeng per faglige årsverk. Også studentgjennomstrømming og internasjonalisering blir viktig. Derfor stiller departementet seg positiv til ambisjonene, sies det. Samtidig tegnes en tydelig linje for et differensiert landskap av institusjonsprofiler. Departementet ser med betydelig velvilje på utviklingen av nye (og annerledes) institusjoner som f.eks. profesjons- og arbeidslivsuniversitet.
 

Det har her stått en strid ved HiOA siden 2005 om en bør bruke begge karriereveiene. Ved å gå på to bein gir det en profilering som profesjons- og arbeidslivsuniversitet på de kortere profesjonsutdanningenes grunn. Men man valgte ensidig å satse på 1.amanuensis/professor i tråd med det Humboldtske universitetsideal. Dette ble begrunnet med den historiske tendens. Det siste har gitt krav om Ph.D. ved ansettelser slik at dyktige undervisere og innovatører uten dette papiret blir avvist.

Tendensen det vises til holder ikke vann. Det mest vellykkede utdanningssystemet fram til nå har vært det amerikanske der en bygget sammen Oxbridge-tradisjonen med de tyske forskningsinstituttene med stort og økende innslag av private institusjoner. Systemet knaker nå i sammenføyningene,

Her har vi tapt mye tid og det forsprang vi faktisk hadde opparbeidet 1998-2005. Telemark-Buskerud-Vestfold kommer broderlig i tet. HiOA bør fornye sin konkurrentanalyse. Jeg tror en gjør dumt i å ville bli som UiO eller NTNU.

Det har også hele veien vært entydig klart at endret institusjonstype ikke ville føre til større bevilgninger. Det er dette som nå - ikke uventet - er det sentrale stridstema. Det knyttes særlig til at institusjoner av HiOAs type har noen problemer med publiseringsomfang. Dette handler om omskolering av staben.

Da må en enten få bedre eksterne betingelser eller gå til skarpere intern omfordeling av arbeidstid fra undervisning til publisering. Det siste kan skje ved at noen underviser mer slik at andre kan publisere mer, eller ved at det totalt sett undervises mindre slik at alle skal publisere mer. Det vil fort slå uheldig ut på studentgjennomstrømmingen. Hvis studiene blir før tørre og livsfjerne - for upraktiske og broilerpregede -, vil mange studenter falle fra,

En kunne også få til en gradvis økt publisering basert på utviklings- og innovasjonsarbeid, men da må en enten støtte 1.lektorkvalifisering og dens finansieringsmekanismer eller bygge om Ph.D.-en i retning av «professional degree» som jo finnes i mange land.

Telemark-Buskerud-Vestfold kommer broderlig i tet. HiOA bør fornye sin
konkurrentanalyse.

Helge Høivik

Velkommen til vårt kommentarfelt
Logg inn med en Google-konto, eller ved å opprette en Commento-konto gjennom å trykke på Login under. (Det kan være behov for å oppdatere siden når man logger inn første gang)

Vi modererer debatten i etterkant og alle innlegg må signeres med fullt navn. Se Khronos debattregler her. God debatt!
Powered by Labrador CMS