Stort tematisk mangfold i romjulsfilmene

Den norske filmen Kjærlighet er allerede anmeldt i Khrono. Her følger kortanmeldelser av de andre filmene.

Conclave 

Denne filmen starter med at en pave dør, og dermed må en ny velges. Filmens tittel viser til den prosessen. Kardinalene samles over noen dager for å gjøre valget. En av dem kommer til å bli valgt.

Der hvor vi ellers i valg-sammenhenger forventer maktkamp og rivalisering, er pavevalget for de fleste av oss en prosess som vi vet lite eller ingenting om. Regissør Edward Berger har valgt å begynne filmen med det som oppleves som en realistisk fortelling, men ender den i et ganske annet modus. Filmen bygger for øvrig på boka med samme navn (2016), skrevet av Robert Harris.

I en av de mest sentrale rollene spiller Ralph Fiennes kardinalen Lawrence. Han og hans medspillere viser oss hva vi kanskje kunne kalle et spill mellom alvorlige, eldre menn.

Filmen utvikler seg i et sakte og rolig univers, men det likevel finnes en underliggende uro. Det hele er skildret sobert i bilder som viser interiører og klesdrakter som bygger det mange vil oppfatte som en verdig tone. Vi befinner oss i lokaler der enhver dør som lukkes gir et langvarig ekko. Det er lagt mye arbeid og penger i denne presentasjonen. Her er for eksempel Det sixtinske kapell gjenskapt i full størrelse.

Samlet sett gir Conclave et solid inntrykk. Noen scener er kanskje vel langsomme, men dette blir i grunnen godt plassert når vi erfarer utgangen av filmen – en utgang som vil provosere noen og more andre. Filmen er tydelig beregnende, men gir oss samtidig en mulighet for å la oss forføre. Jeg ble forført.

Munken og geværet

Noen ganger er fortellingen om en films tilblivelse like interessant som selve filmen. Slik er det kanskje med Munken og geværet. Den skriver seg iallfall inn i et interessant prosjekt for demokratibygging. Allerede i fortekstene får vi konteksten: Folket i det lille kongeriket Bhutan fikk i 2006 en gave av kongen, de fikk lov til å velge sin egen leder. Han ville abdisere og innføre demokrati.

Dette skjedde samtidig med at landet fikk Internett og TV-sendinger. Og allerede i den første scenen er vi med på en prøveavstemning, der folk for første gang skal legge stemmesedler i urner. Noen mener det er et framskritt, andre at det er unødvendig.

Regissør Pawo Choyning Dorvi, som debuterte med Skolen ved verdens ende (2019, norsk premiere 2023) er nå her med sin andre film. Hans kunstneriske prosjekt er også politisk, han gjør seg til en kulturell ambassadør for sitt hjemland med disse filmene.

Denne gangen er flere historier flettet sammen. Én om en munk som skal skaffe et våpen til lamaen i regionen, én om en amerikaner som er ute etter det samme våpenet, én om dem som organiserer prøvevalget og én om en familie der de to voksne har ulike meninger om valget.

Det er en slags rørende naivitet over Dorvis film. Det gjør at filmen blir en hyggelig fortelling, men også at den ikke oppleves som dyptpløyende. Som i den første filmen er det tydelig at Dorvi ønsker å fortelle om sitt land og den historiske vendingen det har vært gjennom. Denne gangen gjør han det blant annet ved å vise fram den folkelige tradisjonskulturen. På florlett måte diskuterer han dermed hva framskrittet gjør med Bhutan.

Det som sitter igjen etter å ha sett Munken og geværet er kanskje alle mest filmens naive positivitet.

Kvitebjørn

I denne nye norske animerte filmen har, som tittelen tydelig sier, en bjørn en sentral rolle. Men det er likevel ikke den som er den viktigste i fortellingen. Det er det derimot Liv som er. Hun bor sammen med bestefaren og to mindre søstre på et lite gårdsbruk. Hun er en fri sjel som liker å være sammen med alle dyr hun treffer på sin vei. De er hennes beste venner. En dag treffer en hvit bjørn som hun også blir venn med. Hun kaller ham Kvitebjørn.

Sammen drar de på en reise opp i fjellene. Vi får etter hvert vite at Kvitebjørn egentlig er et menneske. Han heter Valemon. For lenge siden ble han forhekset av dronning Eira, slik at han er bjørn på dagtid og menneske om natten. Hun ville ha ham til ektefelle og konge, men han ville ikke. Forhekselsen var straffen.

Liv får en rolle i å rydde opp i det hele.

Kvitebjørn er en klassisk historie om det gode mot det onde. Den bringer ikke noe nytt til sjangeren. De fleste ingrediensene er velkjente; en truende karakter, en helt (til og med et barn) som skal ordne opp i det som synes umulig, dyr, natur som både er farlig og kan spille på lag med det gode, og litt magi. Animasjonen likner dessuten hva vi har sett før.

Totalt sett er Kvitebjørn er familiefilm som passer for de litt eldre barna (ikke dem under seks). Den gir kanskje først og fremst en spenningsfylt fortelling om vennskap og mot.

Vi har ennå i morgen

Fra Italia kommer en sjarmbombe av en film. Rett nok er den også svært alvorlig i tonen. Og nettopp denne dobbeltheten mestrer regissør Paola Cortellesi til fulle.

Vi er i Roma sommeren 1946. Delia bor sammen med en tyrann av en ektemann og tre barn – en nesten voksen datter og to yngre sønner. Dessuten en eldre og syk svigerfar. Ektemannens tyranni har både å gjøre med at han bygger sitt liv på et selvforherligende selvbilde («jeg har kjempet i to kriger») og at datidens mannsrolle i større grad tillot menn å herse med kvinner.

Når jeg kaller filmen sjarmerende, er det tidskoloritten og det jeg oppfatter som det italienske folkelynnet som slår gjennom. Vi har ennå i morgen leder tankene til den italienske neorealismen, som var på høyden nettopp i den perioden filmen skildrer. Mange nordmenn, for eksempel de som har lest Elena Ferrantes Mi briljante venninne - og oppfølgerne (2011-14) - vil nok glede seg over denne siden av filmen. Dessuten varmes vi av en solidaritet mellom kvinnene i historien, en sterk kraft som de delvis holder for seg selv.

Det mer alvorsorienterte handler om den tilværelsen Delia lever i. Hun arbeider hardt, både som husmor, og ved betalte oppdrag som syerske, lokal vaksinesykepleier og som arbeider på et paraplyverksted. Fra mannen er det aldri annet enn kjeft og få. Han klinker dessuten til med stadige nedverdigende karakteristikker av henne og utilslørt vold.

To relativt korte dansenumre er passet inn i den ellers realistisk orienterte filmen. De tjener sin hensikt på en flott måte.

Det sentrale elementet i filmen er at den viser oss spor av menneskelighet i det broket sammensatte lokalsamfunnet familien lever i. Dessuten er det feministiske innslaget i fortellingen et viktig element. Og det er særlig mot slutten dette utløses fullt ut.

Team Havnaa

Fortellingen om de to brødrene Havnaa har vært kjent lenge. Den ene verdensmester i boksing. Den andre trener for den første og lar seg etter hvert verve til å bli raner (Nokas-ranet). At det nå kommer en film om dem er velkomment. Dette er en moderne norsk fortelling som filmmediet er godt egnet til å fortelle.

Brødrene vokste opp i Arendal, der begge drev med boksing. Det ble etter hvert klart at Magne var den mest talentfulle. Erling var en viktig støtteperson og trener. Men samtidig en mann som ble oppfattet som en amatør i den profesjonelle verdenen. Han drev også et eget boksestudio i hjembyen.

Filmen gir oss en historie og et miljø (boksemiljøet) som vi har sett i mange filmer fra andre land, særlig fra USA. I Team Havnaa har regissør Bård Breien skapt en troverdig norsk variant. Vi får mye av det vi er vant med i filmer fra boksemiljø. Men vi får også noe annet.

I denne filmen er det småbyen som utgjør det meste av rammen. Dessuten er hovedpersonenes ektefeller, barn og foreldre med på å plassere fortellingen i en norsk kontekst. Det fungerer stort sett godt, selv om klippene mellom de ulike tidsperiodene ikke alltid oppleves like dramaturgisk velplasserte.

Odin Waage og Tobias Santelmann gjør gode tolkninger av Magne og Erling. Det er særlig Santelmanns innsats som skaper filmen. Det er da også hans karakter som bærer den tyngste skjebnen gjennom store deler av denne familiefortellingen – hvis vi et øyeblikk tillater oss å se bort fra at Magne døde i en båtulykke i relativt ung alder. Erlings stjerne er dalende, og han vet det.

Noe av det befriende med filmen er at vi har å gjøre med en norsk film som utforsker maskuline spørsmål. Her i en testosteron-tung variant. Det er det ikke ofte vi ser. Dette materialet kunne den gjerne ha dykket enda dypere i, men det hadde antakelig blitt en annen film. Vi står uansett igjen med at begge brødrene går dypt inn i det tradisjonelt maskuline. Det har sine omkostninger.