Styggvakkert nærhetsbehov

Josh O`Connor er et navn å merke seg. Han gir denne filmen en helt spesiell lød av håpløshet – og håp.

Publisert   Sist oppdatert

Vi er inne i en tid der det å fortelle personlige historier som også er politiske er ganske vanlig i film og litteratur. Det er i grunnen ganske bra. Det ensidig personlige risikerer å bli privat og uinteressant skjebneonani, mens faren med det politisk orienterte narrativet er at det ikke engasjerer.

Person + politikk har altså en god sjanse for å ramme inn en fortelling vi både vil høre og kan lære av. Særlig hvis slike historier også handler om mennesker som strever med å finne sin plass blant oss andre.

I «God`s Own Country» har regissør Francis Lee egentlig gjort det vanskelig for seg selv. Han arrangerer sitt scenario i et goldt og lite inviterende miljø, et godt stykke ut på den forblåste britiske landsbygda – midtvinters. Aktørene er ikke spesielt vennlige mot hverandre i de innledende scenene. I et slikt anslag er vi som publikummere helt avhengige av å koble oss på og aller helst identifisere oss med minst en av aktørene. Hvis ikke blir tristessen total.

Første gang jeg skulle se denne filmen, var en forestilling rett før midnatt på Bergen internasjonale filmfestival (BIFF). Jeg hadde sett seks filmer i løpet av dagen - før denne. Etter 15-20 minutter brøt jeg av. Det ble for tungt. Jeg var allerede fylt opp. Derfor måtte jeg gjøre et nytt forsøk senere, uten å være spesielt sliten. Det ble en ganske annen opplevelse. God`s Own Country er en av høstens beste filmer.

O´Connor gjør en svært troverdig figur. Den hardt arbeidende, ensomme og forvirrede unge mannen som ikke aner noe om hva godt livet kan bringe

Jan Storø
Dosent HiOA og filmanmelder i Khrono

John, som altså spilles av Josh O`Connor, bor og arbeider på familiegården sammen med faren og farmoren. Moren forsvant for mange år siden. Siden John er ung og arbeidsfør, trekker han det meste av lasset.

Faren er bevegelseshemmet etter et slag. Han opptrer som formann. En formann som kaster ut beskjeder om hva som skal gjøres, men som aldri gir ros for godt arbeid.

En gang i blant treffer John en unggutt i bygda for rask seksuell kontakt i en varetilhenger. Men det veksles ikke ord, og det hele er selvsagt ytterst hemmelig.

Filmens egentlige tema introduseres med Georgie, en rumensk løsarbeider som kommer til gårds for å hjelpe til med lammingen en ukes tid. John og Georgie drar ut på heiene og bor i en steinhytte der de sover i høyet på gulvet. Disse scenene, ikke minst fra bålet på kveldene, gir assosiasjoner til cowboyfilmer. Til mennenes fellesskap etter at dyra har fått sitt.

Det er også her vi får de første antydningene av at de unge mennene har åpnet noe i sitt sinn overfor hverandre. Dette noe er det vanskelig å uttrykke. Og det er minst like vanskelig å finne ut om den andre vil respondere. Men Georgie er annerledes enn John. Han er mer åpen mot verden, mer omsorgsfull. Og han snakker.

Vi har kommet over i den vakre delen av denne fortellingen. Vel og merke: styggvakre. Her har kjærligheten tilsynelatende vanskelige kår. Det vinterlige gjørmelandskapet rammer ikke akkurat inn en inntagende estetikk.  Men ytterst små vårtegn er underveis.

O´Connor gjør en svært troverdig figur. Den hardtarbeidende, ensomme og forvirrede unge mannen som ikke aner noe om hva godt livet kan bringe. Han legger sitt spill i en tradisjon som kan kalles ugjennomtrengelig indrehet (for å sitere Noa Steimatsky i den ferske boka «The Face on Film», Oxford University Press 2017). Dette utgangspunktet bruker så O`Connor til å utvikle en svært finslepen mimikk som etter mitt skjønn bør kunne være pensum på enhver skuespillerutdanning.

Bemerkelsesverdige Ian Hart som faren gjør også en svært inntagende tolkning. Han viser den stolte bonden som ikke lenger kan framføre seg selv som den han vil være. Hans far-sønn-samspill med O`Connor understreker dette.

Jeg antydet innledningsvis at dette er en fortelling om å ikke finne seg til rette blant de andre. Det er det. Men den sterkeste siden ved denne fortellingen er likevel at den aller mest handler om èn blant oss alle.