Tobias og Ylva i aksjon med kniver.
Tobias og Ylva i aksjon med kniver.

En bra dannelsesreise nordover for søringer

I filmen Tungeskjærerne er Nord-Norge en av hovedrolleinnehaverne. Den fikk æren av å åpne årets utgave av Tromsø internasjonale filmfestival.

Publisert   Sist oppdatert

I denne filmen møter vi først og fremst to barn. Ylva fra Oslo, som er hovedperson, forteller, og opplevende videreformidler. Hun reiser til Myre i Øksnes for å skjære torsketunger. Der er Tobias som blir hennes venn og veileder i torsketungeskjæring.

Regissør Solveig Melkeraaen er Ylvas tante. Hun er utflyttet Myre-væring og vil gjerne at niesen skal oppleve hva hun selv opplevde som barn. Derfor arrangerer hun en reise, der kameraet er med, der niesen og hennes opplevelser er i fokus, og der Nord-Norge har den andre hovedrollen.

Vi blir med på fiskebruket. Der følger vi Ylva og Tobias og noen andre barn fra de må kles opp i skikkelige arbeidsklær, gjennom opplæring i tungeskjæring, og deretter lange økter med den skarpe kniven. Tobias er lærer og Ylva er elev. Vi får også biter av livet i denne typen industribedrift. Dette er morsomt. Det er ikke hver dag vi ser en norsk film med handling fra industrien, og der også barn er involvert.

Grepet med å la en jente fra byen besøke en gutt fra kystsamfunnet er godt. På ett vis kan det riktignok oppleves som en fortelling fra lesebøkene i barneskolen for en god del år siden. Altså ganske så pedagogisk. Men når det er gjort med oppdaterte grep, fungerer det.

På det beste er denne filmen et varmt barne-portrett.

Jan Storø
Dosent HIOA og filmanmelder i Khrono

Her snakker barna om å ha skilte foreldre, om forskjeller mellom kjønnene (hva gutter kan gjøre og hva jenter kan gjøre) og om forskjeller på nåtid og tidligere tider.

En innvending mot selve ideen bak denne filmen, er at den kan oppleves noe privat. Vi møter regissørens nære familie, og blir involvert i flere av deres livshendelser.

En dokumentar om private forhold er det for så vidt ikke noe i veien for å lage. Men her er Melkeraaen tydelig tilstede som begivenhetenes dirigent. Vi aner at hun har dirigert mer enn det som er vanlig for en dokumentarregissør. Dermed får filmen (også) et preg av å være delvis fiksjon. Det er iallfall slik jeg oppfatter den.

For meg handler Tungeskjærerne mindre om å skjære torsketunger enn den handler om barn i ulike samfunn i dagens Norge. Kanskje er tradisjoner som torsketungeskjæring blant de aller tydeligste eksemplene på ulikheten i barneerfaringer i Norge i dag.

På det beste er denne filmen et varmt barneportrett. Melkeraaen er god på å bistå barneaktørene i sine «roller» (for det er vel mest velplassert å bruke anførselstegn her?). Det betyr ikke at jeg ikke tror på ektheten i de viktigste monologene og dialogene mellom barna. De er verdifulle og gir oss bilder av hva barn er opptatt av.