121 nye doktorer ved Universitetet i Oslo

(Torsdag 15. mars kreerer rektor Svein Stølen på Universitet i Oslo 121 nye doktorer. Dette er hans tale.)

Kjære kandidater – dere som i dag blir doktorer. Kjære veiledere, venner, kjærester og familie.

Velkommen til Universitetet i Oslo og til kreeringsseremoni i vår vakre aula.

Gratulerer med dagen! Det er fantastisk å stå her i dag, og få lov til å feire 121 nye doktorer. Dere har fullført den høyeste utdannelsen dere kan få, og det ved Norges beste universitet.

Å gjennomføre en doktorgrad krever hard arbeid. Det er litt som å løpe en maraton. Det veksler mellom optimisme og desperasjon. I perioder er motbakkene bratte og lange, men så går det heldigvis utfor, tempoet øker og optimismen stiger. Særlig er kanskje de siste 12 kilometerne utfordrende. Da er det fullt fokus! Man blir godt kjent med følelsene sine gjennom en slik lang reise. Og det hjelper å ha et godt team rundt seg. Noen som sekunderer. Noen som heier.

Også veiledere, kjærester og familie fortjener derfor en stor takk og gratulasjon i dag. Det er av og til en ensom jobb å bli doktor. Dere har støttet, vist tålmodighet og forståelse - og gjennom det bidratt til at ensomheten ikke har blitt for stor. Mange av dere har dratt lasset på hjemmebane i innspurten. Og noen har kanskje ikke sett så mye til dagens doktorer i det siste.

Men til syvende og sist er det doktoranden selv som har prestert.

På vegne av UiO og samfunnet for øvrig vil jeg forsikre dere om at den akademiske maratonen og de eventuelle forsakelser dere har gjort - ikke har vært forgjeves.

Vi trenger den kompetansen og innsikten som dere har tilegnet dere.

Vissheten om at universitetet ville ha en viktig rolle i samfunnet var bakgrunnen for at statsbyggende nordmenn på slutten av 1700- og begynnelsen av 1800-tallet, kjempet så intenst for opprettelsen av et eget universitet.

Behovet for økt kunnskap, bedre tilgjengelig utdanning og evne til å forsyne eget land med embetsmenn var sentrale årsaker til at man ønsket å etablere et universitet i Norge. I diskusjonene kom man frem til at Norge trengte et universitet med alle vitenskapsgrener, for disse hørte sammen i en større helhet. Det var jo ganske fremsynt. Om vi ser på våre store samfunnsutfordringer i dag - gjerne beskrevet ved FNs bærekrafsmål - er det vel knapt en som kan løses av en disiplin alene.

Bak dekanene her står det en byste av Presten og Eidsvoll-mannen Nicolai Wergeland. Han var sentral i utformingen av universitetet. Han mente at et universitet var helt nødvendig for alle nasjoner som ville utvikle seg til å bli kulturstater. Og det er jeg helt enig i. Akademi og kultur har alltid stått nært hverandre. Og det gjør det sannelig her i universitetets Aula.

Ikke bare kan vi - som i dag - nyte fantastisk musikk.

Rundt dere ser dere også 220 m2 med Edvard Munchs malerier. Solen bak meg her står opp over Kragerøs skjærgård og symboliserer opplysning. De to store bildene på hver side er Historien og Alma Mater. Resten representerer ikke minst de ulike akademiske disiplinene. Og Munch var ikke redd for å bryte med det etablerte. At historiefaget ble presentert gjennom en eldre arbeidskar i lappet tøy - i samtale med en moderne kledd gutt - var ganske radikalt i 1916. Symbolet på faget historie var nemlig ofte en klassisk skikkelse - så det manglet ikke på kritikk mot både form og farge da bildene kom opp.

Men slik møtes ofte nye ideer. Det har dere kanskje selv opplevd i deres arbeid - at det kan være krevende å bryte med det etablerte. Men det er nettopp dette som er så viktig i akademia, og det er nettopp dette som gjør universitetene så viktige. I over 200 år har Universitetet forandre samfunnet. Vi gjør det fortsatt, og vi skal gjøre det i fremtiden.

Aller tydeligst vises vårt bidrag til samfunnets utvikling gjennom utdanning. Ikke minst ved at vi utdanner doktorer som skal ta det lederskapet som trengs for å takle vår tids store samfunnsutfordringer. Nasjonale så vel som globale.

Kunnskap er ikke minst viktig for å skape gode samfunn; for å redusere skiller og makt-assymetri - mellom nasjoner, mellom sosiale klasser og mellom kjønn.

Da jeg disputerte i 1988 var kun et fåtall kvinner. I fjor uteksaminert vi i Norge 1316 doktorer, om lag halvparten var kvinner. Det har gått fra total mannsdominans til et flertall kvinnelige doktorer på mange fagfelt. Vi har gått fra hovedsakelig nasjonale kandidater til betydelig internasjonalisering. Denne positive utviklingen skaper mangfold i akademia. Det beriker oss gjennom både faglig og kulturell utvikling. Hva vi underviser, hva vi forsker rundt - bestemmes av hvem vi er!

Jeg håper at den utdannelsen og de erfaringene dere bringer med dere fra UiO, gjør dere til ambassadører for de idealene vi setter høyt i akademia. At vi er frie til å tenke og skrive, der vi både bygger på, men også utfordrer det etablerte. At dere bidrar til gode arbeidsmiljø og trygge ytringskulturer og sprer kunnskap og ikke minst toleranse i samfunnet. Med kunnskap og verdier bygger vi samfunnet.

Vi takker dere igjen for innsatsen og gratulerer dere alle med dagen og med bragden!​