Rektor ved Universitetet i Oslo, Svein Stølen, skriver om regjeringens mulighetsstudie om blamt annet foretaksmodellen. Foto: Ketil Blom Haugstulen
Rektor ved Universitetet i Oslo, Svein Stølen, skriver om regjeringens mulighetsstudie om blamt annet foretaksmodellen. Foto: Ketil Blom Haugstulen

Jeopardy: Dersom foretaksmodellen er løsningen for universitetene - hva er problemet?

Foretaksmodell. Vår faglige autonomi må være stor. Vårt akademiske ansvar likeså, skriver rektor Svein Stølen ved Universitetet i Oslo-

Publisert   Sist oppdatert

Regjeringen varsler i sin plattform at de skal «ta initiativ til en mulighetsstudie for å se på ulike tilknytningsformer for universitets- og høyskolesektoren, som for eksempel foretaksmodellen, for å sikre mer uavhengige institusjoner.»

Når man skal finne en løsning er det lurt å tydeliggjøre utfordringene først. I diskusjonen som nå pågår om foretaksmodellen er riktig medisin for norske universiteter, starter man uten at diagnosen er stilt. Det mener jeg er uheldig.

La det være helt klart: Jeg mener økt autonomi er ønskelig, ja likefrem nødvendig for at Universitetet i Oslo skal videreutvikle seg som et ledende europeisk forskningsuniversitet. Men det handler mer om mulighetene for å utvikle forskningen og utdanningen enn de økonomiske utfordringene knyttet til investering, vedlikehold og ombygning av en stor eiendomsmasse.

Vi må få ansvaret og myndigheten av staten. Og vi må ikke minst være vårt ansvar bevist, og levere på det store samfunnsoppdraget vi har. Vår faglige autonomi må være stor. Vårt akademiske ansvar likeså.
Svein Stølen
Rektor, Universitetet i Oslo

Det betyr ikke at vi ikke trenger å investere i lærings- og forskningsarealer som støtter opp under kjernevirksomheten på en god måte, og som hjelper oss å ta kunnskapen vi genererer i bruk. Campus og byutvikling er viktige utfordringer. Men eiendomsproblematikken er likevel bare en av tre betydelige utfordringer.

En gjennomregulert og detaljstyrt utdannings-virksomhet og en gjennomregulert og detaljstyrt stillingsstruktur er de to andre. La meg ta et eksempel: Vi trenger klare regler for beskyttede stillinger som professorstillingen. Imidlertid har vi den senere tid klødd oss godt i hodet når staten har funnet det nødvendig å regulere hvordan vi organiserer faglig ledelse av prioriterte forskningsstrategiske fagområder og tverrfaglige satsinger - stillingskategori Professor 1404.

Her ville delegering av ansvar og myndighet vært å foretrekke. Staten bør gi oss tillit til å organisere faglige satsinger på en måte som både ivaretar ansatte og de faglige behovene. Stillingsstrukturen er for regulert, og jeg mener en større fleksibilitet ikke minst vil kunne benyttes til å redusere midlertidigheten i sektoren.

Et annet eksempel kommer fra utdanningsområdet. Hvordan skal vi sikre faglig fornyelse innen våre utdanninger? Vi er overbevist om at dette må skje på faglig grunnlag og at vår faglige autonomi må økes for at vi skal lykkes.

Sannheten er at vi er utsatt for insentiver, kontrollorganer og stadig nye forskrifter som detaljstyrer vår virksomhet. Nylig fikk vi et forslag til forskrift som i detalj definerte hvor mange timer pedagogisk skolering våre ansatte skal ha. Det er klart at ansatte skal ha pedagogisk skolering, men detaljene bør institusjonene selv utforme.

Dette er to eksempler som tydeliggjør at universitetenes autonomi må gjennomgås på nytt og etter min mening styrkes. Målstyring er blitt introdusert i sektoren. Likevel har styring via regler og forskrifter ekspandert. Dette er ikke effektivt og kvalitetsfremmende. Institusjonene må gis større ansvar og myndighet. Det viktig at vi samtidig ikke reduserer de ansattes faglige og akademiske frihet og ansvar.

Skyldes en del av våre utfordringer og manglende autonomi at vi ikke har forvaltet vårt ansvar godt nok? Kvalitetsforskjellene innen sektoren har vært betydelige, og i noen grad knyttet til en mangfoldig sektor med institusjoner av ulike størrelse og kraft. Resultatet har vært at sektoren, i fellesskapets ånd, har utviklet felles politikk på mange områder. Universitets- og høgskolerådet (UHR), for eksempel, har blitt en kilde til formalisering og standardisering, med gode hensikter. Når de store institusjonene selv vil ta ansvar, vil mindre kunne ønske retningslinjer. Det kan argumenteres for at vi dermed har vært delaktige i å redusere vår egen reelle autonomi. Derfor må vi også gå i oss selv og se i hvilken grad vi selv legger formelle rammer som begrenser mer enn utvikler oss.

Strukturreformen har gitt oss nye muligheter. Gjennom denne prosessen kan institusjoner bli store nok til at de selv kan få ansvaret en større autonomi forutsetter. Slik sett setter jeg min lit til innføringen av utviklingsavtalene. Disse må utformes klokt. Vi må stimulere mangfold i sektoren. Ulike institusjoner gis ulike profiler og oppgaver. Alle de ulike institusjonene må ha muligheter for å utvikle seg.

For UiO betyr det at vi må vurderes på grunnlag av våre ambisjoner - vanskelighetsgraden i det vi ønsker å oppnå - og på grunnlag av hva vi presterer. Ikke som i dag, hvor vi mister ressurser fordi vi ikke i like stor grad som forskningssvake institusjoner kan øke publiseringsvolumet. Et insentiv for kvantitet som svekker en kvalitativt god institusjon økonomisk er intet godt insentiv.

UiO ønsker å videreutvikle seg som et ledende europeisk forskningsuniversitet. Vi har hevet våre utdanningsambisjoner, og vi ønsker å være i tettere samspill med samfunnet rundt oss; som en samfunnskritisk røst, som en bidragsyter til kunnskapsbasert politikk og samfunnsutvikling og for å bidra til verdiskapning og arbeidsplasser.

Jeg er overbevist om at vi innenfor en slik forventningsramme bør få en økt autonomi. Vi må få ansvaret og myndigheten av staten. Og vi må ikke minst være vårt ansvar bevist, og levere på det store samfunnsoppdraget vi har. Vår faglige autonomi må være stor. Vårt akademiske ansvar likeså.