Stipendiater behandles som melkekyr

Vi underviser alle PhD-stipendiatene ved Det medisinske fakultet ved Universitetet i Oslo, i forskningsetikk og publiseringsetikk. Gjennom denne undervisningen og møtene med dem som befinner seg nederst i forsknings-hierarkiet har vi kommet i nærkontakt med sider av forskningsverdenen som ikke er av de lyseste.

Men la oss begynne med noe positivt: Den viktigste ressurs i medisinsk forskning er ikke hjernekraft eller penger, ei heller utstyr eller tilgang til pasienter og friske forsøkspersoner. Den viktigste ressursen er tillit.

Men denne tilliten vil langsomt eroderes dersom ikke alle forskere følger spillereglene når det gjelder medforfatterskap og rettigheter til forskningsfunn.

Behandler stipendiater som melkekyr

Dessverre eksisterer det en ukultur i enkelte miljøer – også ved vårt eget universitet – når det gjelder praktiseringen av disse spillereglene. Enkelte gruppeledere og seniorforskere behandler sine midlertidig ansatte stipendiater og forskere som melkekyr, i den forstand at de tvinger seg selv inn som medforfattere på artikler de knapt har bidratt til annet enn en for eksempel å skaffe finansiering.

Ikke bare det, ofte forlanger de å stå som sisteforfattere, fordi denne plasseringen gjør dem mere konkurransedyktig i forskningsverdenen, og gjør dem automatisk til andelseiere i eventuelle patentrettigheter av forskningsprosjekter. Medforfatterskap fordrer at man har oppfylt Vancouver-retningslinjenes 4 kriterier.

Kriteriene for vitenskapelig forfatterskap lyder slik:

Enhver forfatter skal ha deltatt i arbeidet i en slik utstrekning at han/hun kan ta offentlig ansvar for angjeldende deler av innholdet. En eller flere forfattere må ta ansvar for integriteten i helheten av arbeidet, fra planlegging til publisering.

Forfatterskap skal utelukkende baseres på:

• Vesentlige bidrag til idé og utforming, eller datainnsamling, eller analyse og tolking av data.
• Utarbeiding av selve manuskriptet eller kritisk revisjon av artikkelens intellektuelle innhold.
• Godkjenning av artikkelversjonen som skal publiseres.
• Enighet om å være ansvarlig for alle deler av arbeidet for å sikre at spørsmål knyttet til presisjon eller integritet til noen del av arbeidet er hensiktsmessig undersøkt og løst.

Noen forskere skaper seg mer enn det som godt er

Medforfatterskap må altså dokumenteres og skal gjenspeile den enkeltes intellektuelle og praktiske bidrag til en vitenskapelig artikkel. «Medforfatterskaperi», derimot, er en praksis som bryter med disse kriteriene. Jamfør det norske uttrykket: «å skape seg».

Dessverre er det en del forskere som skaper seg mer enn det som godt er, og det på bekostning av dedikerte og hardtarbeidende forskere lenger nede i forskningshierarkiet.

Noen gruppeledere har laget interne spilleregler som gjør at de selv kan skalte og valte med forfatter-rekkefølgen – og plassere seg selv på den høyt rangerte sisteplassen. Her fristes man til å ty til Donald Trumps ordbruk om at «systemet er rigget».

Denne maktformen har ingen ting i akademia å gjøre

De sitater som følger nedenfor er hentet fra regler som i dag benyttes i en forskningsgruppe ved Oslo universitetssykehus (OUS), og som forskerne og stipendiatene i gruppen må underskrive på.

Vi ber leseren spesielt merke seg det i kursiv, og det som på behendig vis er utelatt (henvisningen til Vancouver-retningslinjene, og henvisningen til forskningsombudets rolle i situasjoner hvor det oppstår uenighet om medforfatterskap og rettigheter til forskningsfunn):

• «Utforming av manuskripter skjer i samarbeid mellom medforfatterne. Ved uenighet tas avgjørelser ved gruppeleder».
• «Dersom det blir aktuelt å sende inn DOFI, patentsøknad eller lignende diskuterer de som har bidratt til det aktuelle arbeidet før innsending for å sikre en rettferdig fordeling. Ved uenighet bestemmer gruppeleder. DOFI, patentsøknad eller lignende kan kun sendes inn av gruppeleder».
• «Ved forberedelse til publikasjon diskuteres aktuelle tidsskrift mellom medforfattere. Dersom det er uenighet bestemmer gruppeleder hvilket tidsskrift manuskriptet skal sendes til».

Den autokratiske styringsform som her kommer til uttrykk, hvor altså all makt er samlet på én hånd, har intet i akademia å gjøre. Den hører hjemme i regimer de færreste ønsker å bli assosiert med.

Utnytter utenlandske stipendiater

Stadig flere stipendiater ved det medisinske fakultet/OUS kommer fra andre land; svært mange fra land med helt andre hierarkiske strukturer og hvor man er henvist til å lystre sine overordnedes ordrer.

Mange av disse er ekstremt flinke, jobber enormt mye, og produserer mere enn sine norske kolleger, blant annet fordi de ikke har familie eller andre sosiale nettverk her i Norge.

Dessverre er det en del gruppeledere og seniorforskere som ser seg tjent med å utnytte disse stipendiatene til egen intellektuell berikelse. Dette kalles på godt norsk «parasittering».

På tross av at det i løpet av de siste årene er avdekket flere «intellektuelle overgrepssaker» av alvorlig karakter, og hvor ofrene i det store og hele er stipendiater og yngre forskere, opplever man gang på gang at institusjonene vegrer seg for å granske disse sakene på adekvat vis.

Kvinner rammes oftest

Man ser også en tendens til at institusjonene lytter mest til den sterkeste part og holder sin beskyttende hånd over sine egne professorer, mens stipendiaten/den yngre forskeren lett blir redusert til et umulig tilfelle eller kranglefant.

Det er også påfallende mange saker hvor kvinnelige forskere er de som rammes. Felles for mange av disse er at de ikke bare er dyktige og dedikerte forskere, de er i tillegg brutalt ærlige.

Til sist: Det medisinske fakultet har nå bestemt at alle gruppeledere og andre forskere med veiledningsansvar skal gjennomgå regelmessig skolering i forskningsetikk og publiseringsetikk.

Det tror vi er et betimelig tiltak.

Innlegget er først publisert på NRK Ytring.