Sterk kritikk mot OsloMets ledelse fra flere forskere

Langtidssykemeldinger og oppsigelser, permisjoner og intern overflytting av ansatte. «Hevn» og gjengjeldelse, lite «universitetsaktig» og «ingen voksne hjemme» er uttrykk som blir brukt i kritikken fra tre av dem som har takket for seg etter fire år i prestisjeprosjektet.

Khrono har undersøkt hva som ikke gikk som planlagt da OsloMet satte i gang med prestisjeprosjekter rundt religiøsitet og kulturelt mangfold. Dette handler om Seksjon for mangfoldsstudier og en ny mangfoldsmaster og ikke minst senteret lagt til denne seksjonen, Diversity Studies Centre Oslo (DISCO) som man håpet skulle bli et nytt Senter for fremragende forskning (SFF) ved OsloMet.

Flere sentrale faglige ansatte i prosjektet mener både prosjekt og miljø er smuldret opp og sterkt svekket. Rektor Christen Krogh mener det meste lever i beste velgående.

— Dette kunne aldri har skjedd ved et av de gamle universitetene, sier professor Thorgeir Kolshus som leverte inn sin oppsigelse sist fredag. Han sier opp en fast stilling ved OsloMet og går til en midlertidig åremålsstilling ved Universitetet i Oslo. 

— På et tidspunkt føltes det som om det ikke var noen voksne hjemme på OsloMet, sier professor Åse Røthing som på eget initiativ har skiftet fakultet.

— Både mangfoldsmasteren og DISCO ble helt eksplisitt nedlagt og ødelagt som reaksjon på dette brevet, som ble sendt i mai 2022. Det var ikke mulig å forstå dette som noe annet enn hevn, sier lederen av satsingen, professor Torkel Brekke, som har sagt opp stillingen sin og slutter ved OsloMet.

Ukjent for rektor

— Jeg er ikke kjent med noen faktiske forhold som stemmer med de sterke karakteristikkene som kommer her, kommenterer dagens rektor Christen Krogh til påstandene fra professorene Torkel Brekke, Thorgeir Kolshus og Åse Røthing som alle var sentrale i arbeidet med prestisjeprosjektet ved OsloMet.

Seksjonen skulle samle forskere ved OsloMet for å utvikle det første fagmiljøet i Norge for å studere mangfold samt utvikle en helt ny master i mangfold. Totalt var 11 forskere knyttet til seksjonen og senteret. Nå er fire av de fem mest sentrale forskerne borte. 

«Hevn» og dårlig lederskap

Professor Torkel Brekke, som ble hentet inn fra Universitetet i Oslo for å lede prestisjeprosjektet ved OsloMet kommer med hard kritikk av en dårlig ledelse ved universitetet og mener at de ble utsatt for hevn fra mellomledere som gjorde at miljøet gikk i oppløsning. 

— Det er vanskelig å uttale seg offentlig, for hvis man skal si noe meningsfylt om dette, må man forklare hvordan et par ledere har fått lov til å ødelegge disse langsiktige initiativene for å straffe det de mener er «ulydighet», sier Brekke og forklarer:

— «Ulydigheten» besto i et saklig brev hvor vi i mangfoldsmiljøet ba ledere, lokalt og sentralt, om å tenke nytt om organisering av CRE-ene (Center of Research Excellence. red.anm.). 

Brekke forteller at de snakket med rektoratet om situasjonen i 2022, men at den daværende toppledelsen etter hans oppfatning dessverre har toet sine hender. 

— Dette burde vært en varslingssak, og vi hadde da også møter med advokat, som sa at det faktisk var en sak her, sier Brekke.

— Jeg vil ikke framstå som misfornøyd når jeg faktisk har hatt en attraktiv jobb i fire år på OsloMet, et sted med masse veldig flinke og hyggelige mennesker. Dette bør altså ikke handle om at jeg slutter, men om at dårlig lederskap ikke får konsekvenser, sier Brekke.

Dagens involverte ledere fra instituttleder, dekan og rektor kjenner seg ikke igjen i forskernes opplevelse av saken. Mer om det siden.

Brekke: Ga opp etter fire år

Torkel Brekke begynner i disse dager i sin nye jobb ved MF vitenskapelig høyskole. Han var tidligere ansatt ved Universitetet i Oslo, og har hatt fire år ved OsloMet. Da Brekke sluttet ved UiO og startet ved OsloMet sa han følgende om hvorfor han søkte seg til OsloMet:

— Primært fordi OsloMet framstår som veldig et dynamisk og ambisiøst universitet nå. Det virker som et sted med mye fleksibilitet og ambisjoner, og en ledelse som tør å tenke nytt. Det blir spennende å forsøke å ta i bruk nye metoder for forskning på mangfold, var blant tingene han svarte ved overgangen til OsloMet.

I dag sier han at det at han har sagt opp sin stilling sikkert ikke er så interessant for leserne, men at han forstår at Khrono er interessert i nedleggelsen av mangfoldsmasteren og det nye senteret Diversity Studies Centre Oslo (DISCO).

— Dette var en del av OsloMets strategi og det var lagt ned masse arbeid og ressurser i disse initiativene. Både masteren og senteret var på god vei til å bli svært sterke faglige initiativer, sier Brekke. 

Kolshus: — Kraftsenter forvitret

Thorgeir Kolshus er professor ved OsloMet, der han har vært ansatt i sju år. Han forlater nå den faste jobben sin og går til en midlertidig stilling som instituttleder på sosialantropologi ved Universitetet i Oslo.

Han var en av de sentrale i oppbyggingen av det som skulle bli en mangfoldsmaster og ble utslitt og utmattet over prosessen, på linje med sine kolleger Torkel Brekke og Åse Røthing. 

— I utgangspunktet var dette prosjektet initiert av tidligere rektor Curt Rice, det skulle være flerfaglig og tverrfakultært, og speile hele storbyuniversitetets identitet og fange opp den reelle storbypolitikken. Vi var i ferd med å bli et faglig kraftsenter på dette, men nå har alt forvitret, sier han.

— Det er vanskelig å ikke se det som har skjedd i denne prosessen som en direkte sanksjon på bekymringsmeldingen vi sendte i brevs form i fjor, sier Kolshus, og er kritisk til hvordan beslutninger fattes ved de «nye» universitetene. 

— Ved UiO for eksempel, tas faglige poenger til følge på en helt annen måte enn ved OsloMet. Det ligger kanskje fortsatt en høgskolearv her, hvor man er mer linjeorientert og ikke tenker så «universitetsaktig», sier han, som også etter hvert skulle fases inn i utdanningen for sosionomer og barnevernsarbeidere.

— Jeg har så stor respekt for barnevernsarbeidere og sosionomer og deres faglighet at jeg skjønner at jeg ikke skjønner meg så mye på det. Jeg har rett og slett ikke så mye å bidra med der faglig, sier han. Så han går fra fast ansatt ved OsloMet til midlertidig ansatt ved UiO.

Vil ikke bli bitter og surmaget

— «Alle» drømmer om fast jobb, og jeg har hatt det en stund. Men jeg går også rundt med følelsen av at det er ting jeg gjerne skulle gjort, som jeg ikke fikk gjort på OsloMet, sier han, og legger til: 

— Jeg kjente at jeg var redd for å ende opp i en enveiskjørt blindvei, sier han. Så i sommer la han ut en post på sin egen facebookprofil under overskriften «Noen som passer for meg?»:

«Jeg vet så inderlig vel at jeg er superprivilegert, at mange ville gitt, og gir, mye for å ha min stilling, og at det ikke er en menneskerett å ha en jobb som stort sett alltid er spennende, meningsfull og utfordrende. Og jeg ville helt sikkert blitt provosert om jeg hadde lest en tilsvarende fb-post i løpet av mine 25 år som midlertidig ansatt. Men så er det sånn, da, at jeg er bare ikke klar for å montere tøffelhylle på kontoret, og jeg vil virkelig ikke bli bitter og surmaget professor med høydepunktene i bakspeilet snarere enn som skimringer langt der fremme.»

— Satt ut av spill i flere måneder

Brekke og Kolshus er ikke alene i sine frustrasjoner.

Professor Åse Røthing har vært sentral i prosjektet med mangfoldsmaster ved OsloMet, men måtte gi opp sammen med de andre. Hun jobber nå, på eget initiativ, ved Fakultet for helsevitenskap ved OsloMet, og der trives hun veldig godt. 

Men hun er frustrert over hele prosessen, og opplevde å bli løsarbeider ved eget universitet, og satt til å undervise og veilede i fagområder som ikke var hennes.

— Jeg fikk beskjed om å sensurere bachelor i barnevern, for eksempel, og ble forespeilet at jeg skulle innrulleres som fagansatt på dette området. Det var aldri tanken da vi ble flyttet, og jeg opplevde det som både useriøst og veldig overraskende. Jeg kan jo ikke noe om barnevern, sier Røthing, som var langt nede da prosessen sto på som verst. 

— Jeg var satt ut av spill i flere måneder og jeg orket ikke å stå opp om morgenen, forteller hun.

— Hva er hovedproblemet sett fra din side? 

— Min hovedkritikk handler om det problematiske ved at beslutningsmyndighet er lagt i linjen på en måte som i verste fall kan føre til at det i praksis ikke er noen som tar det overordnede ansvaret for hva som er viktig for universitetet. Det vil si at lederne i linja har mulighet til å ta beslutninger som - mener jeg - åpenbart ikke gagner OsloMet, men som de likevel kan velge å ta ut fra hva de selv mener er best for sitt eget område, eller sin egen «filial», sier hun og legger til:

— Dermed kan lederskap og beslutninger bli både tilfeldig, i for stor grad personavhengig, og ikke overordnet med blikk for helheten og universitetets beste, sier hun.

— Et annet viktig poeng når vi som løsarbeidere ble puttet inn i stillinger vi ikke var kvalifisert til, så blokkerte vi jo for kvalifiserte ansatte der. Hvis det var så store behov for ansatte på for eksempel barnevern burde det jo lyses ut stillinger framfor å fylle inn med oss som var tenkt å jobbe med helt andre ting, sier hun. 

— Hvem skulle hatt det overordnede ansvaret for at dette ikke hadde skjedd, mener du? 

— Det er vel strengt tatt rektor, men mitt inntrykk er at beslutningene ble skjøvet nedover i linja, sier hun. 

Manglende forankring

Khrono har snakket med flere enn disse tre forskerne som her forteller om sine opplevelser. Felles for alle er at de forteller den sammen historien.

Historien forskerne forteller handler om et prestisjeprosjekt som var forankret helt i toppen hos rektor, først Curt Rice - deretter Christen Krogh, men som manglet tilsvarende støtte nede i systemet. Etter forskernes syn er dette en fortelling om et prestisjetungt prosjekt vedtatt på toppnivå, som ble til en kasteball underlagt enkeltpersoner lenger nede i systemet.

Brekke og de andre sentrale forskerne i prosjektet var først lokalisert på Institutt for internasjonale studier og tolkeutdanning (IST) ved Fakultet for lærerutdanning (LUI).

Miljøet jobbet ut en mangfoldsmaster, men fikk etter lang tids arbeid, ikke gehør hos dekanen på LUI. Hele miljøet søkte seg til Fakultet for samfunnsvitenskap, med seg i bagasjen hadde de altså fortsatt planen om å etablere en master i mangfold, samt det nyopprettede senteret, DISCO. En prestisjesatsing fra OsloMet; DISCO var et av fem prosjekter som fikk penger og status med tanke på å kunne bli et Senter for fremragende forskning (SFF) på sikt. 

Forskerne forteller om en situasjon der enkeltpersonene på institutt og fakultetsnivå ikke hadde de samme ambisjonene eller forståelse for prestisjesatsingen som universitetets ledelse hadde proklamert. Og ikke minst kritiserer de en universitetsledelse som de opplever fraskriver seg ansvar, både for enkeltansatte og pprosjekter de selv har initiert.

Flere mener at en slik behandling ville man aldri opplevd på et av de gamle breddeuniversitetene.

De aktuelle forskerne endte opp med å sende et notat til sine ledere og universitetets ledelse om saken i mai 2022. Tilsvaret de fikk fra instituttet viser med all tydelighet at virkelighetsoppfatningen til forskerne og ledelsen ved instituttet er totalt på kollisjonskurs. Det er dette forskerne opplever som et sentralt vendepunkt, etter dette har de opplevd at hele mangfoldsgruppen har smuldret opp.

Rektor: — De har blitt lyttet til

Christen Krogh er rektor ved OsloMet. 

— Det er alltid leit når flinke folk velger seg bort fra oss, men det skjer innimellom, starter Krogh.

— Når det gjelder det aktuelle fagmiljøet (mangfoldsmiljøet red.anm.) som det her er snakk om så har de både blitt prioritert og fått status som et senter, de har fått midler, og de har blitt lyttet til med tanke på først flytting. Og når de meldte tilbake at de ikke syntes det fungerte, har de fått muligheter for individuelle løsninger, sier Krogh.

Han forteller at han har hatt møte med Torkel Brekke, som løftet fram at de ønsket en direkte plassering under rektoratet.

— Jeg forklarte at etter mitt skjønn bør fagmiljøer ikke legges rett under rektoratet, men heller ha tilhold på fakulteter og etablerte sentre. Eksempelvis er det fire andre sentre av samme type som DISCO. Det ville bli feil å gi dette miljøet en slik særbehandling, sier Krogh.

Krogh mener at det ikke er riktig at masteren ble lagt ned slik forskerne beskriver.

— Det er ikke riktig at det er en master som er «lagt ned». Det er universitetsstyret som oppretter og nedlegger utdanninger ved et universitet - dette er ikke noe en faggruppe eller et institutt kan bestemme selv. Det er uheldig at arbeidet med masteren ikke har ført frem, men slikt skjer iblant. Det er heller ikke riktig at DISCO er «lagt ned» av noen på fakultetet eller noe annet sted, og ingen midler er trukket tilbake. Det skal være høyt under taket på et universitet med tanke på diskusjoner om både fag og organisering.

Christen Kroghs forgjenger som rektor, Curt Rice, skrev på sin side i vedtaket der forflytningen ble bestemt:

«En endring av organisatorisk tilknytning for deler av fagmiljøet innen mangfold fra LUI til SAM vil være et viktig grep for å kunne realisere OsloMet sitt mål om å ta nasjonalt lederskap i forskning på mangfoldsspørsmål, for å sikre og styrke et faglig fellesskap og for å bidra til at den kompetansen fagmiljøet innehar kommer hele OsloMet til gode. Å etablere et masterstudium i mangfold, knyttet opp til dette fagmiljøet, vil være sentralt i arbeidet.»

— Mangfold er fortsatt viktig

Krogh understreker at satsing på mangfold er viktig for OsloMet, og at dette fortsatt er høyt prioritert ved universitetet.

— Universitetet OsloMets aktiviteter innen mangfoldsfeltet er omfattende. Vi har mange aktiviteter knyttet til mangfold utover dette miljøet og denne senter-satsingen, sier rektor og nevner en rekke andre fagmiljøer og utdanningstilbud fordelt på både sentre og fakulteter.

— Denne gruppen fant seg først ikke så godt til rette på Institutt for internasjonale studier og tolkeutdanning (IST) ved Fakultet for lærerutdanning (LUI). Dessverre fant de seg heller ikke så godt til rette på sitt nye institutt og fakultet. Deretter har vi prøvd å komme dem i møte med individuelle løsninger. Jeg er lei for at dette ikke førte fram, sier Krogh.

Han oppfatter at noe av kritikken har handlet om at de faglige ansatte er bedt om å delta i undervisningsoppgaver på de instituttene de har vært plassert.

— Men sånn er det jo på et institutt, det er utdanningsoppgaver som skal utføres og de som tilhører et institutt bidrar i regelen til dette, sier Krogh.

— Avtalen mellom dekanene innebar at de ansatte skulle ha arbeidsplikt også på sitt gamle institutt i to år fram. I tillegg så var det vel ingen av dem som så for seg at de skulle veilede og undervise i fag de overhodet ikke var kompetente i. Undervurderer du de utfordringene dine faglige ansatte havnet oppe i?

— Det er problemstillinger jeg ikke er kjent med. Meg bekjent er det ingen som er pålagt å jobbe mer enn de skal, ei heller med faglige oppgaver de ikke er kompetente til, svarer Krogh.

— Det skjer innimellom ved et universitet at man ikke helt lykkes med å bygge opp et senter eller en satsing slik det først var tenkt. Men det betyr ikke at fagområdet ikke fortsatt satses på. Mangfold som tema i forskning og undervisningstilbud lever i beste velgående på OsloMet, sier Krogh.

Dekanen ikke fornøyd med overgangsavtalen

Den 5. mai 2021 beslutter daværende rektor Curt Rice at fem ansatte skal overføres fra IST og LUI til Fakultet for samfunnsvitenskap. Beslutningsnotatet omfatter økonomiske og arbeidsmessige forhold.

Saken blir orientert om i fakultetsstyret på Fakultet for samfunnsvitenskap i juni og dekan Oddgeir Osland har betenkeligheter med noen av punktene i den beslutningen rektor har tatt. Dekanen skriver blant annet: «Samtidig er viktige sider både ved prosessen bak og innholdet i beslutningen svært uheldig sett fra fakultetets side, og et uttrykk for at heller ikke LUI har tatt det ansvaret en burde forvente i denne situasjonen.»

Dekanen trekker fram at det ikke følger finansiering med masterprosjektet og de er ikke fornøyd med hvordan de nye ansatte måtte skal ha arbeidsplikt på sitt gamle og nye fakultet. 

Osland og hans fakultetsledelse reagerer spesielt sterkt på at de ansatte blir pålagt å skaffe finansiering til en av fem stillinger gjennom ekstern finansiering.

Dekanen skriver: «Det å kreve inntjening av eksterne forskningsmidler for å dekke egen og andres lønn, er en helt ny og - etter vårt syn - svært problematisk behandling av ansatte i kombinerte undervisning og forskerstillinger. Og det er svært langt fra hvordan vi tenker personalledelse på SAM.»

Overfor Khrono trekker Osland fram at planleggingen av masteren ikke er i tråd med måten hans fakultet jobber med utvikling av slike studietilbud. Denne masteren i mangfold ble utredet faglig, uten at økonomien først var på plass. For Osland blir dette feil rekkefølge.

— Arbeidet med masteren var kommet langt faglig da de ansatte kom til oss, men det manglet finansiering. Jeg mener man må klargjøre finansiering før ansatte bruker mye tid og krefter på å utvikle et studium eller en master som her, sier Osland.

Droppet master da de ansatte ville bort

Med mangfoldsmiljøet fulgte også senteret DISCO. En tilsvarende sentersatsing hadde Osland fra før gjennom det som er kalt CEDIC, og der man hadde innarbeidede rutiner for organisering av arbeidet. Rutiner han gjennomførte også overfor det nye senteret SAM ble tilført.

— Senteret er finansiert fra sentralt nivå og er i stor grad autonomt, men dekanen involveres når leder av senteret finner dette er nødvendig, forteller Osland.

Osland understreker at finansieringen av DISCO har blitt opprettholdt, at det fortsetter selv om senterleder Torkel Brekke slutter, siden det fortsatt er mange dyktige OsloMet-folk involvert i senteret.

Til påstandene som blir fremmet rundt ulydighet og hevn sier Osland:

— Jeg kjenner meg ikke igjen i disse karakteristikkene, og det er ikke slik vi jobber ved OsloMet. Jeg synes ikke brevet eller notatet som jeg oppfattet det som, verken var vrient eller kontroversielt. Dette var ikke en bekymringsmelding etter mitt syn, men et notat der de fremmet forslag om flytting av DISCO. Jeg fant ikke innholdet overbevisende, men opplevde det som helt uproblematisk at et slikt notat ble skrevet. I etterkant ble det enda klarere at flere av de sentrale i arbeidet med mastergraden ønsket seg bort, og for min del faller da grunnlaget bort for å jobbe videre med masteren. Hvis de faktisk vil bort må jeg forholde meg til det, sier Osland.

Brevet som stoppet alt

Brevet som ble sendt ledelsen ved OsloMet i mai 2022 er signert av fem medarbeidere i prosjektet, tre av dem er Brekke, Kolshus og Røthing. Her beskrives det helt konkret hva de ansatte føler er uholdbart. I ett punkt heter det:

«Institutt for sosialfag bruker arbeidskraften vår til å utføre oppgaver hvor vi mangler nødvendig kompetanse. Det har så langt ikke vært dialog med institutt eller faggrupper om utvikling av ny undervisning hvor kompetansen vår kan komme til nytte», skriver de fem.

Brevet gikk ikke upåaktet hen lokalt og de fikk tilsvar både fra personalleder og instituttleder. Anne Britt Djuve er instituttleder ved Institutt for sosialfag, instituttet der de aktuelle ansatte ble flyttet til.

«Min vurdering da dere søkte dere over til SAM og det var snakk om innplassering på et institutt, var at dere faglig sett hører best hjemme hos oss, og at dere er et sterkt fagmiljø som kan bidra til faglig utvikling og utveksling. Jeg var derfor positiv til ideen. Samtidig har jeg aldri sett for meg at dere skulle behandles på noen annen måte enn alle andre ansatte på instituttet. Det vil skape betydelig uro og misnøye hos de øvrige ansatte», starter Djuve sitt tilsvar.

Djuve mener de ansatte ikke er satt til oppgaver de ikke er kompetente til.

«Vi har vurdert det slik at dere har mer enn tilstrekkelig samfunnsfaglig kompetanse til å veilede på bachelornivå», skriver hun og legger til:

«Når det å inngå i faglige utvekslinger med andre kolleger på Institutt for sosialfag heller ikke er noe dere ønsker på prioritere, framstår det som en dårligere ide enn jeg trodde å organisere dere her», skriver Djuve.

Djuve: Deres syn er urimelig og urettferdig

Djuve trekker fram beskrivelsen om at «Prosjektet ble en kasteball underlagt enkeltpersoner nede i systemet», en beskrivelse Khrono har brukt om saken.

— Jeg vet ikke helt hva de sikter til med «kasteball» her. De har jo selv ønsket å bytte organisatorisk tilhørighet, det er ingen andre som har tatt initiativ til å flytte rundt på dem. Verken DISCO eller arbeidet med mangfoldsmasteren har på noe tidspunkt vært underlagt meg. DISCO er ett av fem fagmiljøer som har fått støtte til å utvikle seg til å bli SFF-er. Så vidt meg bekjent har DISCO vært ledet av Torkel Brekke i hele perioden, og han har så vidt jeg vet hatt samme faglige og økonomiske autonomi som lederne av de øvrige CRE-ene, beskriver Djuve i en e-post til Khrono.

Hun reagerer sterkt på formuleringen fra Brekke der det heter: «Et par ledere har fått ødelegge disse miljøene for å straffe ulydighet». 

— Først må jeg si at jeg reagerer på at det framsettes denne type påstander uten at det framgår hvem det siktes til. Dette er svært alvorlige påstander som nå kaster ubehagelige mistanker over flere. Jeg antar at det ikke er meg det siktes til, siden jeg aldri har vært i posisjon til å beslutte verken opprettelse eller nedleggelse av mastere eller CRE-er- dette er beslutninger som foregår i henholdsvis universitetsstyret og i rektoratet. Jeg er også 100 prosent sikker på at jeg aldri har sagt eller skrevet noe som kan tolkes som at dette er straff for ulydighet. Jeg driver ikke med sånt. Jeg mener heller ikke at brevet de sendte representerer noen form for ulydighet, skriver Djuve.

Hun fortsetter:

— De formidler sitt syn på saken. Jeg mener deres syn er urimelig, urettferdig overfor ledere på instituttet som har gjort en betydelig innsats for å integrere dem og ta i bruk deres kompetanse i våre utdanninger, og at de hadde urealistiske forventninger om å bli fristilt fra den ordinære aktiviteten ved instituttet. Men også sånne synspunkter er det legitimt å reise. Så vidt meg bekjent er heller ikke DISCO lagt ned – men lederen av DISCO har sagt opp, skriver Djuve.