Steinar Nebb til minne

Steinar hadde en voldsom arbeidskapasitet, og han levde og glødet for jobben sin. Vi merket godt at han var pedagog og glad i mennesker, derfor godtok vi at han som tidligere bankmann snakket «bankspråk».

Å lede slike som oss er en særdeles krevende jobb: Akademikere er vant til å kreve, kan å formulere seg og forventer å bli hørt. Å være rektor krever tålmod, men også besluttsomhet. Det kreves stødighet, men også fleksibilitet og menneskelig varme. Steinar hadde alt dette. Da det brygget opp til storm om Høgskolen i Nord-Trøndelags (HiNT) framtid, viste han hva han var god for. I spørsmålet om høgskolens videre utvikling var ansatte delt. Steinar var også i tvil om hvor veien burde gå, men da valget var tatt, gjorde han alt for å lose oss trygt nordover gjennom et vanskelig farvann. Vi hadde tillit til ham.

Steinar taklet uenighet og greide godt å stå i storm. Han ønsket å involvere ansatte i fusjonsprosessen, og selv om noen kunne ønsket seg enda mer, gjorde han en stor jobb for å orientere og involvere, - trolig betydelig mer enn rektorer ved andre institusjoner. Han var glødende engasjert i HiNT og Nord universitet helt til det siste.

Steinar var oppmuntrende og støttende, både som sjef og kollega. Han ga ros og støtte som gjorde at vi følte oss sett og anerkjent. Trengte vi en prat, hadde han en åpen dørs politikk. Steinar ledet både Levanger-miljøet og hele HiNT på en god måte. Vi følte og visste at vi som medarbeidere var i gode hender. Smertefulle nedskjæringer og omstillinger ble gjort samtidig som vi ble tatt så god hånd om som mulig. Steinar praktiserte «relasjonell ledelse», og han var opptatt av å forstå hver enkelt medarbeider. Han ville se oss som enkeltmennesker, ikke som en navn- og ansiktsløs gruppe. Det lyktes han med. For noen av oss ble han en sterk støtte i viktige deler av livet.

Steinar var ikke bare vår leder, han var også venn og kollega. Han deltok ofte på tilstelninger for ansatte. På HiNT Røstads sommerfester og julebord var han som regel til stede, alltid med en uformell lekenhet, og med humor og glimt i øyet. Han sang og spiste, danset og diskuterte, lekte og lo.

Steinar var ikke ukjent med livstruende sykdom. Han hadde tidligere opplevd å få livet i gave. Han tok imot den gaven og gav livsmotet gavmildt videre. Vi ansatte kjente godt til sykdommen hans, og vi så hvordan han de siste månedene ble gradvis svekket. Det er vondt å se et energisk og levende engasjert menneske leve med alvorlig sykdom og til slutt dø. Våre tanker går til hans ektefelle Laila og hans aller nærmeste. Vi føler med dem i denne tunge tida.

Vi lyser fred over rektor Steinar Nebbs minne.