Sprudlende kreativ fortelling om maktspill i Arbeiderpartiet

Makta er moderne historiefortelling. Den forteller om vår nære historie delvis representert ved mennesker som fremdeles er blant oss.

FAKTA

Makta

• Premiere: NRK 29. oktober 2023
• Serieskapere: Kristin Grue, Johan Fasting og Silje Storstein
• Skuespillere: Jan Gunnar Røise, Kathrine Thorborg Johansen, Anders Baasmo, Øyvind Brandtzæg, Trond Espen Seim, Manish Sharma, Nader Khademi, Marius Lien, Galvan Mehidi, Sjur Vatne Brean, Olav Waastad, Erik Hivju, Christian Skolmen.

Serien er på tolv episoder, hvor de første seks kommer utover høsten og de neste seks etter jul. Anmeldelsen bygger på de seks første episodene. Serien er produsert av Motlys og Novemberfilm for NRK.

Allerede i de første bildene ser vi at serieskaperne Kristin Grue, Johan Fasting og Silje Storstein har gått løs på oppgaven med å fortelle om landsmoder Gros vei inn i politikken og halvannet tiår i Arbeiderpartiets historie - med et svært åpent sinn. Serien vil nok overraske mange fordi den leker så skamløst med sitt materiale. 

Den som leter etter en historisk korrekt framstilling, risikerer å lete forgjeves. Det er nok heller det underholdende aspektet ved denne perioden i norsk politikk som er i fokus. På det punktet har serien «bingekvaliteter»; når vi begynner vil vi gjerne se resten med en gang. Den har høy underholdningsverdi.

Den første episoden tar oss tilbake til 1974, da Gro Harlem Brundtland (Kathrine Thorborg Johansen) for første gang trådte inn i politikken. Hun blir spurt av statsminister Trygve Bratteli (Lasse Kolsrud) om hun kunne tenke seg å bli minister for det relativt nyopprettede Miljøverndepartementet.

Deretter følger vi henne fram til hun ble statsminister i 1981. Vi blir kjent med et rikt persongalleri fra Arbeiderpartiets ledelse og fra pressen.

Serien viser med all mulig tydelighet den politiske praksisen som har fått betegnelsen «noen har snakket sammen», der viktige vedtak ble gjort ved delvis skjulte samtaler mellom innflytelsesrike personer slik at voteringer ikke ble nødvendig. Morsomme detaljer er med, som at fortrolige samtaler måtte foregå i heisen i Arbeidspartiets bygning på Youngstorget for å unngå nysgjerrige ører.

Makta legger delvis an til en humoristisk vinkling på stoffet. Det er selve tonen i de regimessige grepene som understreker dette. Det er i grunnen dristig, fordi temaene er så alvorstunge og fordi mange nok vil forvente at det er alvoret som undersøkes. I stedet har serieskaperne valgt å annonsere serien som basert på «sannhet, løgn og dårlig hukommelse». De bruker dessuten en kjent møbelhandler til å kommentere hendelsene på en ganske så utradisjonell måte. Arvid Engen (Trond Espen Seim) er en viktig karakter i serien, ikke minst fordi han førte samtaler med flere av de ledende politikerne og passet på å gjøre opptak av dem.

Det humoristiske grepet er godt. Det gjør serien underholdende. Vi skjønner at vi må til historiebøkene hvis vi skal få mer faktabaserte framstillinger av hendelsene. Her serveres det som hendte slik at vi er ment å engasjere oss, bli underholdt – og kanskje også opprørt.

Serien er fotografert i en urolig og rask stil, med tydelig håndholdt kamera. Det understreker at serieskaperne ser på sitt historiske materiale med ettertidens blikk.

Formmessig – ut fra serieskapernes utgangspunkt - er Makta vellykket. Den er morsom, og den er kreativt fortalt. Den tar en rekke snarveier som vi kan le av. Som at Reiulf går forbi Operaen (den var ikke engang påbegynt på det tidspunktet hendelsene utspiller seg) eller at den unge Gro på vei inn i regjeringens høyblokk må passere sperringene etter 22. juli. Slike scener skaper en slags crazy-komikk som stort sett er morsom. Men kun hvis vi som seere aksepterer den. Her vil nok folk være delte.

Den som forventer historisk etterrettelige portretter av tidens politikere, vil nok bli skuffet. Oddvar Nordli (Anders Baasmo) framstilles som ubestemt og vaklende, mens Trygve Bratteli her er en avdanket mann med lite visjoner og som nærmest har gått inn i seg selv på sine eldre dager.

Vi blir kjent med et knippe politikere som skuler på hverandre, som strever etter makt og som (iallfall noen av dem) gjerne vil bli kvitt kolleger de mener er brysomme. Dessuten flyter alkoholen i svært mange scener. Men, vi får lite politikk. Det er seriens svakhet, iallfall dersom vi skal bedømme den etter denne første sesongen. Vi må gjennom fire episoder med personlig renkespill, fyll og dragkamper før vi i de to siste får mer politikk. Dermed får den mindre satirisk kraft enn den kunne hatt.

Det tegnes et bilde av at de ledende politikerne i Arbeiderpartiet var noen dotter, som var mer opptatt av hva VG og Arbeiderbladet skrev på førstesiden enn av å lede landet. Inntrykket vi får er at Gro nærmest var alene om å drive seriøs politikk og få saker gjennom. Særlig Reiulf Steen (Jan Gunnar Røise) blir framstilt i et lite sympatisk lys. Mange av de andre karakterene blir rene sjablonger. En Einar Førde (Nader Khademi) som ikke kommer med ett eneste politisk utsagn gjennom de fire første episodene, men kun opptrer i bakgrunnen som partyfikser og som derfor først og fremst serverer drinker til kollegene blir i overkant og fungerer ikke så godt.

Serieskaperne har med andre ord ikke skapt verken en historisk gjennomgang av perioden eller et uttømmende portrett av Arbeiderpartiet. De har heller ønsket å lage en underholdende serie som bygger på hva vi vet og kan gjette fra de årene Gro kom til makten i Norge. Gitt dette premisset er serien vellykket – tildels svært vellykket - selv om jeg nok skulle ønsket at Makta dykket dypere. Serien er innom det faktum at Gro representerte en ny tid, både som kvinne og som den som overtok etter «de trøtte herrer» Bratteli og Nordli. Men den nevner mer enn den diskuterer. Den tar oss gjennom overgangsperioden til jappetiden på åttitallet uten en eneste gang å nevne dens temaer.

De beste skuespillerne i serien er Kathrine Thorborg Johansen som Gro Harlem Brundtland og Jan Gunnar Røise som Reiulf Steen. Det er også de som får mest å spille på i disse første seks episodene. Torborg Johansen er rett og slett et funn som Gro. Hun legger både stemme, kommunikasjonsstil, mimikk og framtoning tett opp til utgangspunktet for sin karakter. Røise er friere i sin tolkning av Steen, og det fungerer også svært godt. Øyvind Brandtzæg som Bjartmar Gjerde og Manish Sharma som Ivar Leveraas gjør også gode roller.

Totalt sett er Makta en god serie som mange vil følge. Det er den fordi serieskaperne har angrepet sitt materiale med dødsforakt og ikke tatt særlige hensyn til etablerte forestillinger om hvordan en politisk biografi skal fortelles. Serien åpner en ny dør i norsk seriehistorie ved den formen skaperne av den har valgt. På samme tid gjør dette serien mer til en underholdende serie enn til et bidrag til å forstå dens tema. Det hadde ikke skadet om den dykket dypere på flere punkter. Det hadde det vært mulig å gjøre innenfor den herlig kreative formen den har fått.

Her kan du se traileren til tv-serien(ekstern lenke).