Jonas Gahr Støre blir tegnspråk-tolka. Foto: HiOA
Jonas Gahr Støre blir tegnspråk-tolka. Foto: HiOA

Ta tegnspråk på alvor

Det er et paradoks at det mest synlige språket vi har her i landet, tegnspråk, så lett blir usynliggjort og glemt, skriver professor Arnfinn Muruvik Vonen. Mandag er tegnspråk tema på HiOA.

Publisert   Sist oppdatert

Det er mye å glede seg over i norsk tegnspråks nyere historie. Samtidig henger tidligere tiders kunnskapsløshet igjen. La oss håpe at 2017 blir året da det ikke lenger er nødvendig at slitne foreldre forteller om møter med rådgivere og lokale myndigheter som ikke vet å gjøre det som trengs for at barnet deres skal få den opplæringen det har rett til.

Mandag 16. januar arrangerer Høgskolen i Oslo og Akershus den utdanningspolitiske dagskonferansen «Norsk tegnspråk - fra rettigheter til praksis».

Om ikke mange uker kan vi igjen ta plass i godstolen og kose oss med den norske finalen i Melodi Grand Prix. I fjor fikk denne tradisjonen en ny dimensjon: For første gang hadde NRK sørget for at det ble laget oversettelser av sangene til norsk tegnspråk. Ikke bare tegnspråkkyndige, men også mange som ikke behersker tegnspråk selv, valgte å se finalen på kanalen NRK Tegnspråk for å oppleve tegnspråktolkenes uttrykksfulle framføringer av sine oversettelser i tillegg til artistenes egne prestasjoner.

Formidling på tegnspråk i det offentlige rom gleder naturligvis tegnspråkbrukerne, men begeistrer også mange andre. Et annet ferskt eksempel på det er at artisten Ravi ble utnevnt til Årets fremmedspråkambassadør i 2016 for sitt arbeid med musikkvideoen «Å», der tegnspråk var en viktig ingrediens. Paradoksalt og uforståelig er det da at mange familier med døve barn har måttet og fortsatt må kjempe hardt for å få oppfylt barnas rett til å få tilegne seg dette språket.

Norsk tegnspråk (vanligvis kalt bare «tegnspråk» når vi snakker om norske forhold) er et selvstendig språk som ble til da norske døve barn fra 1820-tallet av fikk anledning til å vokse opp sammen og kommunisere utvungent med hverandre. Det tok ikke mange årskull før barnas kommunikasjon hadde skapt et helt nytt, visuelt basert språk, med alt det vi forventer av et språk: grammatisk struktur, nyansert ordforråd, og ikke minst slang, vitser, ordspill, ironi og annen moro. I dag anslår Norges Døveforbund at ca. 16500 personer bruker tegnspråk, og det er dermed et av de største minoritetsspråkene i landet.

Formidling på tegnspråk i det offentlige rom gleder naturligvis tegnspråk-brukerne, men begeistrer også mange andre.

Arnfinn Muruvik Vonen
Professor, Høgskolen i Oslo og Akershus

Bare de få barna som selv har foreldre eller andre familiemedlemmer som bruker tegnspråk, får språket med seg hjemmefra. Andre barn er avhengig av at voksne legger til rette for at de skal kunne møte andre tegnspråkbrukere. I tillegg hjelper det naturligvis godt om foreldrene lærer seg tegnspråk så snart de vet at de har fått et barn som hører dårlig.

I våre dager finnes det hørselstekniske hjelpemidler – ikke minst kokleaimplantater (CI) – som gjør det mulig for mange døve barn å tilegne seg talespråk og føre talespråklige samtaler så lenge det er få samtalepartnere og lite bakgrunnsstøy. Men omgivelsene bør ha klart for seg at det er uhyre anstrengende å basere kommunikasjonen på den svakeste sansen sin hele tiden. Også for et barn med CI vil det være en lettelse å kunne bruke et språk som er like tilgjengelig uansett hørsel og uansett lydnivå rundt dem. Forskning tyder på at tegnspråkferdigheter på ingen måte kommer i veien for tilegnelsen av talespråk – snarere tvert imot. Og dessverre er det ofte ikke før langt oppe i skolealder at lærerne oppdager «hullene» i hørselshemmede elevers talte (og skrevne) ordforråd.

På bakgrunn av dette er det trist å tenke på at tegnspråk i en lang periode, fra slutten av 1800-tallet til 1970-tallet, var lite velkomment i klasserom med døve barn i Norge. Som en eldre døv mann sa til meg en gang: «I geografitimene brukte vi så mye tid og krefter på å øve på uttalen av ordet Afrika at vi aldri rakk å lære noe særlig om Afrika.» I den grad tegn ble brukt i opplæringen, var det som en nødløsning når ingenting annet fungerte.

Ikke før på 1980-tallet påviste norske språkforskere at norsk tegnspråk måtte betraktes som et fullverdig språk på linje med norsk, engelsk og alle andre talespråk. I 1997 fikk døve barn og unge rett til opplæring i og på tegnspråk. I Språkmeldingen («Mål og meining») fra Kulturdepartementet i 2008 slo myndighetene fast at norsk tegnspråk er et genuint norsk språk og en del av den norske kulturarven og språkmangfoldet som vi alle har en særlig plikt til å ta vare på. Språkrådet har fått utvidet sitt språkpolitiske ansvarsområde til å omfatte tegnspråk. Den statlige tjenesteyteren Statped har fått et tydeligere språkpolitisk mandat og har opprettet et faglig nettverk for tegnspråk.

Foreldre får tilbud om systematisk opplæring i tegnspråk. Tolketjenesten i Nav har blitt stadig bedre, og det samme gjelder utdanningene i tegnspråk og tolking ved Høgskolen i Oslo og Akershus (Oslo), Høgskolen på Vestlandet (Bergen) og Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (Trondheim). Utviklingen på disse og flere andre felter har vært meget gledelig. Vi ser da også en ny generasjon av unge døve voksne som ikke vil la mangelen på hørsel stå i veien for seg i livets ulike valg.

Ifølge opplæringsloven har skoleelever som har tegnspråk som førstespråk eller av andre grunner har behov for det, rett til opplæring i og på tegnspråk. Dessverre gjelder denne rettigheten ennå ikke hørende barn som vokser opp med tegnspråk som sitt morsmål. Men det er mange skjær i sjøen også for barn som hører dårlig og dermed har loven i ryggen på sin språklige seilas. Ett av disse skjærene heter rådgivning. Mye tyder på at mange av dem som har ansvar for å gi foreldre råd, både i helsesektoren og i utdanningssektoren, fortsatt er dårlig informert om tegnspråk. Med den kunnskapen som i dag er tilgjengelig om språkutvikling hos barn generelt og hos barn med nedsatt hørsel spesielt, skal det mye til for å forsvare et råd til foreldre om å takke nei til tegnspråkopplæring, men slike råd blir visstnok ennå gitt, iallfall råd om å «vente og se».

Et annet skjær heter kommunalt enkeltvedtak: I henhold til opplæringsloven skal et vedtak om opplæring i og på tegnspråk bygge på en sakkyndig vurdering. Igjen skal det med den kunnskapen vi har i dag, mye til for å forsvare et negativt vedtak i en slik sak, men slike vedtak blir visstnok ennå truffet.

Et tredje og stort skjær heter lærerkompetanse. Selv med gode råd og vedtak er det ikke sikkert at retten til opplæring i og på tegnspråk blir ivaretatt, fordi kommunen ikke får tak i lærere som behersker språket godt nok. Heldigvis er norsk tegnspråk et av de prioriterte fagene i den pågående lærerutdanningsreformen, så vi kan håpe at dette vil bedre seg.

Det er et paradoks at det mest synlige språket vi har her i landet, tegnspråk, så lett blir usynliggjort og glemt. Altfor ofte blir det fortsatt betraktet som et spesialpedagogisk verktøy, en slags nødløsning som må velges når ingenting annet fungerer. La oss håpe at dette snart er et tilbakelagt stadium, og at norsk tegnspråk blir tatt på alvor på lik linje med andre språk i norsk utdanning og arbeidsliv.

Foto: hioa.no