Etterlyser etikkplakat for akademiske tidsskrifter

I en kronikk i Khrono spør Dag Herbjørnsrud om det ikke er på tide at akademiske og kulturelle tidsskrifter følger i pressens fotspor og får sin egen etikkplakat.

— Jeg ser en holdning der man bare antar at akademisk baserte tidsskrifter er mer vitenskapelige og dannede enn andre. Jeg har selv opplevd det motsatte helt nylig og jeg mener det er på høy tid at tidsskriftene får sin egen etiske plattform, sier Herbjørnsrud.

Herbjørnsrud er idéhistoriker, sakprosaforfatter og intitiativaker og leder av Senter for global og komparativ idéhistorie. Han har vært ansvarlig redaktør og administrerende direktør i Ny Tid.

Generalsekretær for Norsk Tidsskriftsforening, Bente Riise, forteller på sin side at foreningen tidligere krevde at medlemmene skulle følge redaktørplakaten, og at mange fortsatt gjør det. Et årsmøte fjernet kravet forteller hun, og siden har ingen tatt opp en sak om nye etiske krav. 

Flere etikkdebatter

I kronikken trekker Herbjørnsrud fram at etikkdebattene har økt også innenfor andre publiseringsfelt enn hos pressen som har hatt sin plattform og selvjustis i form av Vær Varsom-plakaten og Pressens faglige utvalg siden 1936.

Han trekker fram at etter 22. juli-bøkene bidro Forleggerforeningen til debatt om etiske regler i sakprosaen, og et notat ble vedtatt som påpeker at forlagene stilles overfor «etiske avgjørelser som kan få følger for forfatteren, omtalte parter og andre berørte».

Les kronikken til Herbjørnsrud: Det trengs en ny etikkplakat

En annen etisk debatt Herbjørnsrud nevner er debatten etter fjorårets roman av Vigdis Hjort, Arv og miljø. Etikkdebattene har nådd selv skjønnlitteraturen og dens grenseoppdragning overfor levende mennesker, skriver han.

— Jeg tror noe av av årsaken til at de etiske debattene dukker opp i sterkere og sterkere grad er internett, sosiale medier og dermed vår nye borgerlige offentlighet, sier Herbjørnsrud og fortsetter:

— Vi har alle blitt vår egen redaktør på Facebook. Vi kan spre påstander og anklager over det ganske land i løpet av sekunder. Samtidig med folkeliggjøringen av ordskiftet synes vi å ha fått et hardere og mer politisert debattklima, men det er egentlige ikke «mannen i gata» som er det største problemet her.

— Akademikere innrømmer sjeldnere feil

Herbjørnsrud forteller at når han debatterer med folk på facebook og han påpeker faktafeil hos dem, ser han at de ofte endrer på statusen sin eller eksempelvis sletter twitter-meldinger.

— Folk flest har ikke lyst til å lyve og spre usannheter. Men når jeg påpeker det samme hos kolleger innen akademia sitter det mye lenger inne å endre eller slette meldinger i sosiale medier som sprer feilaktige eller grunnløse påstander, sier han.

Han mener også å se at blant verstingene som sprer ufine meldinger og hatretorikk er det ikke unge og uutdannede som er i flertall, her finner han mange godt voksne menn, med solid utdanning.

«Saken med seksuell trakassering fra en ansatt på Universitetet i Stavanger, den omdiskuterte straffen med undervisningsfri og behovet for et akademisk opprop, viser at det ennå er en vei å gå.» skriver Herbjørnsrud i sin kronikk.

Han mener tiden er overmoden for at tidsskriftene også setter seg ned og lager sine etiske normer.

Helt nye «omgivelser» for artiklene

— I våre dager er skillene mellom vanlige avisartikler og tidsskrifter på nett brutt ned. Vi ser det eksemplifisert gjennom utfordringene som møter en tradisjonell «leder» i en avis. I en vanlig avis finner du lederen på fast plass og du vet hva den er og står for, sier han.

Herbjørnsrud trekker fram at på internett finner du lederen kanskje som en tilfeldig usignert artikkel helt ute av sider og kontekst.

— Aftenposten har gått til det skritt og forklarer hva en leder faktisk er. Tidsskriftartiklene er jo i nøyaktig samme situasjon på nett. De står nå side om side med andre saker, fra aviser, blogger med videre.

Herbjørnsrud trekker fram at for ikke så mange år siden var det slik at man måtte vente et halvt år på å få svare for seg, og man var vant til at påstander fikk stå uimotsagt så lenge.

— Slik er det ikke lenger, og det er disse nye problemstillingene jeg mener det er på høy tid at Tidsskriftsforeningen tar inn over seg, og på en ny måte stiller krav til medlemmene sine, understreker han.

Vær modig seminar

1. november arrangerer Tidsskriftforeningen et seminar med overskriften «Mot i brystet, vett i pennen. Seminar om ytringsmot».

Dag Herbjørnsrud mener det er langt større behov for et «vær etisk seminar», og når  tidsskriftforeningen spør: «Pressa har sin Ver varsam-plakat, men treng vi no ein Ver Modig-plakat?», svarer Herbjørnsrud: Nei.

På seminaret skal redaktørene Ole Martin Mortvedt i Politiforum og Tove Lie i Khrono fortelle om saker og stormer de har stått i. Jurist Anine Kierulf, Joachim M. Lie fra Fritt Ord, redaktør Ivar Kvistum i Handikapnytt/leder i Fagpressens Redaktørforum og andre kommer for å legge fram tanker og perspektiver på ytringsmot.

— Det er ikke mot som gjør at eksempelvis Politiforum og Khrono har satt dagsorden, men snarere god metode bygget på et etisk grunnfjell. Begge er nemlig med i Fagpressen og følger slik Vær varsom-plakaten, skriver Herbjørnsrud i sin kronikk og legger til:

— I kontrast stilles det ingen faglige eller etiske krav for å bli medlem av Tidsskriftforeningen. Der er det kun krav om at publikasjonen utkommer to ganger årlig, samt at man betaler kontingenten. Foreningen gir i ni ulike faktaark informasjon til medlemmene om slippfester, lanseringer og dramaturgi – men ingen etiske råd om publisering, imøtegåelse og tilsvar.

Ett av bakteppene for Herbjørnsrud

I Tidsskriftet Arr sin septemberutgave trykket de en bokanmeldelse av Herbjørnsruds bok Globalkunnskap. Renessanse for en ny opplysningstid skrevet at Per Strømholm. Under tittelen et Global takras får Herbjørnsrud som forfatter gjennomgå på mange ulike vis.

Bokanmeldelsen står i tidsskriftets andre utgave i år. Herbjørnsrud forteller at han først etter press har fått på et essaylignende svar hvor han korrigerer det han mener er en rekke faktafeil i Arr-teksten. Han sier at tidsskriftet selv verken svarer på henvendelser for å rette faktafeil, som om at enkelte bøker ikke står omtalt i Globalkunnskap (2016), eller selv retter feilene.

Strømholm er ikke spesielt imponert av Herbjørnsruds bok. I ingressen heter det: «Det globalhistoriske prosjektet hadde fortjent ei bedre bok.». Men det er ikke Strømholms kritiske blikk Herbjørnsrud skriver at han er bekymret for, men det er påstander og holdninger knyttet til Herbjørnsruds person som kommer fram i anmeldelsen, og som han ikke får samtidig imøtegåelse på, slik det ville vært i en avis eller tidsskrift som var redigert etter redaktørplakaten, i dagspressen eller fagpressen ellers.

— Dette er eksempel på hvordan det kan gå når man ikke har noen kvalitetskrav eller mulighet til sanksjoner. Dette er «Norges største idéhistoriske tidsskrift» og «et av Norges største kulturtidsskrifter» – støttet av UiO, Kulturrådet og Fritt Ord, samt medlem av Tidsskriftforeningen, skriver Herbjørnsrud.

Herbjørnsrud mener Strømholm selv avslører at han nærmest inhabil, da han er den fagpersonen som trekkes mest negativt frem i boken – vel å merke i anonymisert form.

«Denne rollen forhindrer likevel ikke skribenten fra å gjøre flere sammenligninger med nazi-Tyskland. Bokens forfatter sammenlignes med jødehatende tyskere: «Han (forfatteren, i dette tilfellet undertegnede) tar heller ikke inn over seg at dersom han sjøl hadde levd i Tyskland på Webers tid, ville han høyst sannsynlig vært en så god antisemitt som noen.»

Hadde redaktørplakat før

Generalsekretær i Norsk Tidsskriftforening, Bente Riise, som også blant annet har vært redaktør i tidsskriftet Syn og Segn, forteller at foreningen fram til for noen få år siden krevde at tidsskrifter som ville være medlem bandt seg til Redaktørplakaten.

— Men årsmøtet snudde. Ikke alle tidsskrifter driver med journalistikk, og ikke alt stoff i tidsskriftene kan vurderes på samme måte som artikler ellers i pressen, sier Riise og fortsetter:

— Konklusjonen ble at årsmøtet fjernet krav om Redaktørplakaten. Etterpå har det ikke kommet noe ønske eller krav om å diskutere dette på nytt, eller om man skulle erstatte redaktørplakat-kravet med noe annet. Mange av medlemmene i Norsk tidsskriftforening følger Redaktørplakaten og Vær Varsom-plakaten, og foreningen lenker også til disse på nettsiden sin.

Usikker på det reelle behovet

Riise understreker at hun er ansatt i foreningen som generalsekretær og at det er opp til medlemmene og styret å ta opp slike problemstillinger.

— Jeg har ikke mandat til å mene noe om vi skal ha en slik etisk norm eller plakat eller ikke, sier Riise, men legger til at hun prinsipielt ikke ser at det skulle være noe i veien for det, og at foreningen gjerne kan ta diskusjonen.  

— Herbjørnsrud mener at dere burde hatt et vær etisk-seminar heller enn et vær modig-seminar. Hva tenker du om det?

— Her er jeg helt uenig med Herbjørnsrud. Jeg tror alle som skriver og publiserer i våre dager blir presset fra mange hold. For noen år siden var jeg på et SKUP-seminar der daværende leder av Pressens faglige utvalg sa at han kanskje kunne tenke seg et vær modig-punkt i Vær varsom plakaten. Utsagnet var til stor inspirasjon, og det er på denne bakgrunn vi har dette seminaret om ytringsmot 1.november, forteller Riise.

Hun påpeker at en fersk Fafo-rapport viser at det blir færre og færre varslere i det offentlige.

— Mange er redde for sanksjoner hvis de ytrer seg, og stadig flere i arbeidslivet får munnkurv. Det kan bli en redsels- og forsiktighetskultur som ikke er bra for samfunnet. Vi må tørre å stå opp mot dette, og da trenger vi flere modige skribenter og redaktører. Selvsagt trenger vi etikk, men på dette seminaret vil vi snakke om mot, sier Riise.

— Unødvendig med etisk plakat

Anmelder Per Strømholm svarer til Khrono at han ikke har tid til på svare Herbjørnsrud utdypende akkurat nå, men når det gjelder spørsmålet om etisk plakat for tidsskrifter skriver han:

— Nei, jeg tror etiske normer for tidsskrifter er unødvendig. I dag er de digitale mediene så åpne og så vanskelige å kontrollere at noen sensur synes meningsløs. Dessuten er det jo redaktørenes rolle å ta seg av det etiske.

Vi har sendt redaktøren i tidsskriftet Arr spørsmål om de synes det er nødvendig med en etikkplakat, og trukket fram at Herbjørnsrud bruker anmeldelsen av hans bok og tidsskriftet Arrs håndtering av saken som et eksempel på at man trenger en etikkplakat også for akademiske tidsskrifter.

— Ikke godt utgangspunkt for etikkdebatt

Redaksjonen og redaktøren i Arr, Sarah Hervé, svarer oss av praktiske årsaker på epost. Hervé skriver:

— Det er mange interessante spørsmål, men vi synes ikke Herbjørnsruds misnøye med Strømholms bokanmeldelse er er godt utgangspunkt for en diskusjon om etikk. Herbjørnsrud er ikke blitt kalt antisemitt i Arr. Han har også fått publisere et langt svar til bokanmeldelsen. Der skriver han ikke noe om noen slik anklage. Både anmeldelsen og svaret hans kan leses på nettsidene våre. Det virker som om Herbjørnsrud leser setningen tatt ut av kontekst.

Og fortsetter:

— Slik vi forstår Strømholms kritikk av Herbjørnsrud i den aktuelle passasjen så går den på at han mener Herbjørnsrud i sin bok i for stor grad feller moralske dommer over fortida. Strømholms poeng i den siterte setningen går da ut på at dersom jeg eller du hadde levd i en annen tid, hadde vi hatt andre tanker og holdninger enn vi har i dag.