Dag Rune Olsen, rektor Universitetet i Bergen. Foto: Siri Øverland Eriksen
Dag Rune Olsen, rektor Universitetet i Bergen. Foto: Siri Øverland Eriksen

Sør-Afrika trenger en differensiert høyere utdanning

Likhetstrekk. UiB-rektor Dag Rune Olsen ser mange likhetstrekk mellom norske og sørafrikanske akademiske utfordringer.

Publisert   Sist oppdatert

Statsråd Iselin Nybø og hennes delegasjons besøk til Sør- Afrika nylig ble også et møte med to av de tydeligste og mest fremtredende akademiske røstene i landet. Adam Habib og Mamokgethi Phakeng er begge universitetsrektorer, henholdsvis ved University of Witwatersrand og University of Cape Town.

«All universities should deliver on the respective roles so that the diverse needs of the eonomy and society can be addressed collectively», skriver de i avisen Sunday Times ett par uker i forkant av at det norske besøket. De to er opptatt av å se helheten i høyere utdanning i Sør-Afrika og er tydelig på at høyere utdanning må være differensiert dersom den skal evne å fylle de ulike samfunnsbehovene.

Dag Rune Olsen og Mamokgethi Phakenga.
Dag Rune Olsen og Mamokgethi Phakenga.
Det er fortsatt slik at mange unge, lovende Sør-Afrikanske forskere ser seg best tjent med å ikke vende tilbake til hjemlandet etter lengre opphold og utdanning ved utenlandske institusjoner.
Dag Rune Olsen
Rektor, UiB

«Across the world, the most successful economies have differentiated higher education systems», påpeker de to rektorene. Det Habib og Phakeng skriver i Sunday Times kan synes udramatisk og nærmest åpenbart, men må leses på bakgrunn av et politisk ønske om omfordeling av resurser mellom institusjonene i landet. Sør-Afrika er med sine rundt regnet 55 millioner innbyggere og et brutto nasjonalprodukt på nær 350 milliarder USD, en middels stor økonomi og blant de 50 største i verden. Like fullt lever en foruroligende høy andel av befolkningen under fattigdomsgrensen og landet sliter med høy arbeidsledighet. Sør-Afrika har derfor ikke råd til å utvikle en universitetssektor uten klar arbeidsdeling og differensiering.

Det slår meg at, på tross av store ulikheter, finnes det paralleller til vår hjemlige sektor. Statsråder i Kunnskapsdepartementet har – gjennom skiftende regjeringer - argumentert for arbeidesdeling i sektoren, f.eks. som ledd i SAK- eller SAKS-prosesser. Og i den senere tid er vi også tilbudt utviklingskontrakter som skal hjelpe institusjonene frem til tydeligere profiler. Signaler og tiltak fra myndighetene mangler ikke; spørsmålet er vel snarere om vi som institusjonsledere på samme måte som Habib og Phakeng har tatt inn over oss ansvar for helheten i høyere utdanning.

Norske og Sør-Afrikanske universiteter fordeler seg relativt likt på THE-rangeringen over verdens universiteter. Ved de to universitetene som er høyest rangert er mer enn halvparten av studentene svarte eller fargede. (Hentet fra Forskningsrådets og DIKUs rapport «Roadmap for cooperation on higher education and research with South-Africa.»)
Norske og Sør-Afrikanske universiteter fordeler seg relativt likt på THE-rangeringen over verdens universiteter. Ved de to universitetene som er høyest rangert er mer enn halvparten av studentene svarte eller fargede. (Hentet fra Forskningsrådets og DIKUs rapport «Roadmap for cooperation on higher education and research with South-Africa.»)

Ut over en differensiert høyere utdanningssektor mener professor Habib at internasjonalisering som ikke medfører hjerneflukt og tilskudd fra Verdensbanken til 10 afrikanske forskningsintensive universiteter, er helt nødvendig dersom Afrika skal bidra til det globale akademiske fellesskapet. Sør-Afrika er i en noe spesiell situasjon sammenlignet med andre land på det Afrikanske kontinent ved at landet har flere solide forskningsintensive universiteter. Det fremkommer i Forskningsrådet og DIKU sitt dokument «Roadmap for cooperation on higher education and research with South-Africa».«»

Dag Rune Olsen og Adam Habib.
Dag Rune Olsen og Adam Habib.

Sør-Afrika har fire universiteter som er fullt på høyde med de beste norske dersom en legger Times Higher Education sin universitetsrangering til grunn. Professor Phakeng understreket da også overfor statsråd Nybø at det var i Cape Town at den første hjertetransplantasjonen ble foretatt, ikke i USA eller i Europa. Selv om Norge aktivt har støttet Sør-Afrika gjennom kapasitetsbygging etter apartheid-tiden, er det ikke bistand når både UiO- og UiB-forskere har mer enn 700 samforfatterskap med kolleger ved University of Cape Town, slik professor Phakeng kunne vise statsråden. Da er det snakk om forskningssamarbeid på like akademiske vilkår og fordi man mener man sammen kan bidra til kunnskapsutvikling av solid kvalitet. Og nettopp det er viktig for både Habib og Phakeng.

Som statsråd Nybø er professor Habib opptatt av internasjonalisering. Men for Sør-Afrika sin del må det skje på en slik måte at det ikke medfører hjerneflukt. Det er fortsatt slik at mange unge, lovende Sør-Afrikanske forskere ser seg best tjent med å ikke vende tilbake til hjemlandet etter lengre opphold og utdanning ved utenlandske institusjoner. Habib tar derfor til orde for kortere, gjensidige forskeropphold og forskningssamarbeid mellom likeverdige parter. Akkurat det bør det ligge godt til rette for i Forskningsrådets og DIKUs plan for samarbeid med Sør-Afrika.

Professor Adam Habib er statsviter og har lang erfaring fra universitetsledelse. Han er spaltist og politisk kommentator for ulike aviser, og omtaler seg selv som aktivist. Og i februar 2019 er han hovedtaler ved Bærekraftskonferansen i Bergen.