Humanist, vis deg frem

Hvilken privat bedrift har behov for en filosof? Hvor mange historikere trengs egentlig for å bringe Norge videre? Og hva skal man med fem år med russisk språk?

Det kan virke som om ikke engang humanistene selv alltid har en klar tanke om hva de kan bidra med. Undersøkelser utført av Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning (NIFU), viser at humanister er mindre fornøyd med utdanningens relevans for arbeidslivet enn andre.

Misnøyen er naturlig å knytte til hvordan studentene klarer seg i jobbmarkedet senere. Mange av studentene havner i stillinger der de ikke får brukt utdannelsen sin, for eksempel fortsetter de i deltidsjobben de hadde under studiet i en butikk eller på restaurant.

De humanistiske fagene oppfattes nemlig av mange som virkelighetsfjerne og lite konkrete, fordi man i motsetning til profesjonsutdanninger ikke lærer ett «håndverk» eller forbereder seg på én bestemt type arbeidsoppgave.

Disse oppfatningene må vi gjøre noe med. For samfunnet trenger humanistene. Vi trenger filosofen, vi trenger historikeren og vi trenger mastere i fremmedspråk. Folk som forstår kompleksiteten rundt integrering, teknologiskifter og klimaspørsmålet, og har kunnskap om identitet, religion og etikk.

Humanistene er utdannet til kritisk tenkning og har solid tekstkompetanse. Når Norge skal ut i verden og selge laks og vindkraft er det behov for inngående språk- og kulturkompetanse, ikke høflighetsgloser.

Når robotene overtar stadig flere arbeidsoppgaver, er det viktigere enn noen gang ikke å miste etiske og menneskelige perspektiver. Og i en verden med en jungel av informasjonskilder og fake news, vil ikke kritisk tenkning bli noe mindre viktig.

Denne våren la regjeringen frem historiens første stortingsmelding om humaniora. I meldingen slår regjeringen fast at samarbeidet mellom utdanningsinstitusjonene og arbeidslivet er nødt til å bli bedre.

Forskning fra NIFU finner at humaniora-ansatte samarbeider mindre med eksterne parter enn andre deler av akademia, og at humanistiske fag legger mer vekt på å utdanne for videre studier og forskerkarriere, enn å rette blikket mot arbeidslivet. Problemstillinger og oppgaver må i mye større grad hentes fra arbeidslivet utenfor akademia i årene som kommer.

For eksempel: Når nordisk-studenten lærer om språklig kommunikasjon, må oppgavene være reelle problemstillinger, for eksempel nettsidene til et selskap. I tillegg er mer praksis i næringslivet og samarbeid på tvers av fagområder under studiet to gode tiltak. Slik vil privat næringsliv presenteres for humanistkompetanse – og for humanisten selv vil det bli lettere å reflektere rundt faktiske bruksområder for egen kompetanse.

For det vi først og fremst trenger, er at humaniora synliggjør hva de kan bidra med, og det i hele bredden av arbeidslivet. For studentene vil det være lettere å fremsnakke eget fag dersom de tidlig er trent i å tenke arbeidslivsrelevans.

Humanistisk kompetanse er ønsket. Arbeidsgiverundersøkelsen til UiO fra 2016 viser at humanistene gjennomgående skårer høyt på tilpasning til arbeidslivet. Mange arbeidsgivere ytrer nemlig ønske om mer humanistisk kompetanse når de blir spurt, som for eksempel Forsvaret.

Her forteller ledelsen at humanistisk kompetanse er helt nødvendig i deres forståelse av mennesket, organisasjonen og samfunnet i krig og konflikt.

Hovedoppgaven fremover må være å vise frem hva denne kompetansen består i, og helt konkret hva humanister kan bidra med. Målet må være at privat sektor ansetter humanister med samme selvfølgelighet som kandidater med en hvilken som helst annen fagbakgrunn.

Hvis dette mislykkes er det først og fremst samfunnet som blir taperen.

Innlegget er først publisert hos NRK Ytring