Det er som når Trump sier «America first», det er den samme tendensen vi ser i Europa, sier forsker og direktør ved Velferdsforskningsinstituttet NOVA, Bjørn Hvinden. Og det bekymrer han. Foto: Siri Ø. Eriksen
Det er som når Trump sier «America first», det er den samme tendensen vi ser i Europa, sier forsker og direktør ved Velferdsforskningsinstituttet NOVA, Bjørn Hvinden. Og det bekymrer han. Foto: Siri Ø. Eriksen

Den norske solidariteten er truet

Samtidig som forskjellene blant folk øker, mener instituttdirektør ved NOVA, Bjørn Hvinden, at vi blir mindre solidariske. Nå foreslår han en arbeidsgiverdugnad for å integrere flere i arbeidslivet.

Publisert Oppdatert

Det er ytterst få i Norge som lever i absolutt fattigdom, men de siste årene har inntektsforskjellene økt. Ifølge Barne- ungdoms- og familiedirektoratets oppvekstrapport for i år, lever ett av ti barn i lavinntektsfamilier i Norge, og andelen har tredoblet seg siden 2001. 

Barn med innvandrerbakgrunn utgjør godt over halvparten av alle barn i lavinntektsgruppen, viser tall fra Statistisk Sentralbyrå (SSB).

— Vi oppfatter 1.mai som en solidaritetsdag - men hvor inkluderende er den norske solidariteten, spør Bjørn Hvinden, direktør ved Velferdsforskningsinstituttet NOVA ved Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA).

Tydeliggjort i 2015

Han mener å se det han kaller en betenkelig dreining til en avgrenset solidaritet, som bryter med en langsiktig trend i Norge. 

Jeg mener sterkt at norske arbeidsgivere burde gå sammen om en slags dugnad, og gi folk som vanligvis står utenfor arbeidslivet en sjanse.

Bjørn Hvinden

— Det er som når Trump sier «America first», det er den samme tendensen vi ser i Europa, mener han. 

Hvinden leder to EU-prosjekter, et av dem om håndtering av jobbsikkerhet for unge, og han er partner i et annet EU-prosjekt om nye former for solidaritet i Europa. Han sier at solidaritet kan være både inkluderende og avgrensede i forhold til andre grupper enn den man tilhører selv.

— Flyktningekrisen som nådde toppen i 2015, tydeliggjorde dette på mange måter. I Norge virker det som om noen har et behov for å avgrense solidariteten til å gjelde en mindre gruppe. Det blir «oss i Norge», eller «vi som jobber», sier Hvinden, som er bekymret over utviklingen. 

Stigmatisering

Sosiologen peker på at politisk retorikk og stigmatisering av fattige grupper er med på å true solidariteten med dem.

— Vi er på villspor hvis vi klandrer fattige grupper for situasjonen de er i, hvis vi sier de har seg selv å takke. Fattigdom oppstår ikke i et vakuum, men i en sosial sammenheng. Hvis man skylder på de fattige selv, er det vanskelig å lage fornuftige tiltak. Tiltak må iverksettes i samarbeid med de berørte, og ikke få preg av å være rettet mot de fattige, snarere enn mot fattigdommen, mener han.

Hvinden sier videre at å solidarisere seg med en vanskeligstilt gruppe er noe mer og noe annet enn å synes synd på dem:

— Fattigdommen angår oss alle, og vi har en felles interesse av å utjevne økonomiske forskjeller, blant annet for å opprettholde samhold og tillit.

Innvandrere og mennesker med innvandrerbakgrunn er overrepresentert i fattigdomsstatistikken, og Hvinden mener det er mye som burde gjøres på integreringsfronten.

— Det er i alles interesse å integrere innvandrere og flyktninger bedre i arbeidslivet. Med en raskt aldrende befolkning, trenger vi at alle ledige hender kommer i arbeid, ikke minst i helse- og omsorgssektoren.

Lavt forbruk utstøtende

— Selv om de aller fleste som lever i relativ fattigdom i Norge har til mat og tak over hodet, kan det være ganske utstøtende å ha et veldig lavt forbruk, sier Hvinden, og utdyper:

— Samfunnet har tilpasset seg at hver husholdning har halvannen til to inntekter å leve av, og det skaper en forventning til hva man skal ha av for eksempel dingser, mat og muligheter til å reise. I tillegg er det at du kler deg riktig, at du er uthvilt og kan gå til tannlegen, med på å avgjøre hva slags jobb du kan få, sier han.

Dermed må sosialhjelp, ifølge ham, være tilstrekkelig til at folk kan komme seg inn på et nytt spor. 

— Man bør alvorlig vurdere å gjøre barnehage og Aktivitetsskole (AKS) gratis, både til beste for barna og for å lette begge foreldres mulighet til å jobbe. Man kan si at ordninger som kontantstøtten bidrar til å holde mødre borte fra arbeidslivet og barna deres fra organisert omgang med andre barn, framholder Hvinden.

Foreslår arbeidsgiverdugnad

Han lanserer en nasjonal arbeidsgiverdugnad som én mulig løsning.

— Jeg mener sterkt at norske arbeidsgivere burde gå sammen om en slags dugnad, og gi folk som vanligvis står utenfor arbeidslivet en sjanse. De som får jobb er ofte de som har hatt en jobb tidligere, og som har referanser på at de møter opp og har god arbeidsmoral, sier Hvinden og fortsetter:

— Hvis flere flyktninger fikk prøve seg i arbeidslivet, vil de kunne vise hva de kan. Den beste testen skjer på arbeidsplassen.

Velkommen til vårt kommentarfelt
Logg inn med en Google-konto, eller ved å opprette en Commento-konto gjennom å trykke på Login under. (Det kan være behov for å oppdatere siden når man logger inn første gang)

Vi modererer debatten i etterkant og alle innlegg må signeres med fullt navn. Se Khronos debattregler her. God debatt!
Powered by Labrador CMS