Solid drama om lands­forræderen og sjele­sørgeren

FAKTA

Quislings siste dager

• Kinopremiere: 13.09.2024
• Skuespillere: Gard B. Eidsvold, Anders Danielsen Lie, Lisa Loven Kongsli, Lisa Carlehed
• Sjanger: Drama
• Regi: Erik Poppe
• Manus: Anna Backe-Wiig, Siv Rajendram Eliassen
• Nasjonalitet: Norge
• Aldersgrense: 12 år
• Språk: Norsk

Filmen henter sitt stoff fra perioden fra 7. mai 1945, da Quisling holdt sin siste radiotale som ministerpresident, til han ble henrettet på Akershus festning 24. oktober 1945. I det aller meste av filmen, fra tidlig morgen 9. mai, er Quisling innsatt i arresten i Møllergata 19 og på Akershus festning. Vi følger også utdrag av rettssalsbehandlingen.

Hovedfortellingen spinnes rundt den oppgaven presten Peder Olsen (Anders Danielsen Lie) fikk av biskop Eivind Berggrav — nemlig å være sjelesørger for Quisling (Gard B. Eidsvold) i denne perioden. Filmen tar delvis utgangspunkt i Olsens notater fra møtene de to hadde.

Ut fra dette utgangspunktet har regissør Erik Poppe skapt en film som mange vil ønske velkommen. Ikke minst fordi den bygger på et solid og levende manus, skrevet av Anna Bache-Wiig og Siv Rajendram Eliassen. Men også fordi det er en god film.

Det som kunne blitt et kjedelig rettssalsdrama, eller en treg og tung samtalefilm om mørke temaer, har heller blitt en høyst severdig film — iallfall for dem av oss som har en viss interesse for denne historiske perioden. Om den treffer den yngre generasjonen, er jeg mer usikker på.

Filmen kan plasseres i flere båser. Og det kan være interessant å nevne dem. Det er mulig å definere den som krigsfilm. Men den inneholder ingen kampscener, og den foregår rent faktisk i en periode med fred i landet. Den kan oppfattes som et historisk drama, og de historiske hendelsene den forteller om er viktige i fortellingen om Norge. Dessuten kan den forstås som et psykologisk drama, med temaer som ikke alene har med krig å gjøre, men som rett nok dreier seg om hva krig kan gjøre med mennesker. Denne siste forståelsen er kanskje den mest interessante, ikke minst hvis vi tenker at filmen kan ha potensial for å nå ut til andre publikumsgrupper enn nordmenn flest.

Sykehusprest Peder Olsen har ikke erfaring som sjelesørger i fengsel, noe han flere ganger nevner overfor sin oppdragsgiver. Det første møtet med Quisling går da heller ikke så bra. Den innsatte er prestesønn, og gjennomskuer Olsens teologisk orienterte framgangsmåte. Den biter ikke på ham. Han ønsker dessuten kun å snakke sak, og helst med biskopen. 

Men relativt raskt justerer Olsen seg og går en slags omvei, bort fra sitt teologiske oppdrag og over i en mer mellommenneskelig måte å arbeide på. Vi kan si at presten forsøker seg på et humanistisk spor. Det åpner det hele opp. Det oppstår en emosjonell dimensjon mellom de to mennene.

Samtalene mellom de to er interessante. Når de kommer ordentlig i gang får samtalene både preg av nettopp det emosjonelle elementet, og av en viss tung og mørk tristhet, som også preger filmen i noen av sekvensene før vi er halvveis. I denne delen av filmen var jeg litt i tvil om jeg ville henge med helt til slutten.

Vi inviteres inn i den trange cellen og luftegården — og her utnyttes det ekstreme vidvinkelobjektivet til å komme svært nær på ansiktene. Quisling er mannen som kjemper for sitt liv, og ikke minst; sin livsoppgave. Olsen er den tålmodige, men også den ubøyelige.

Men så kommer for alvor to kvinner inn «på scenen». Det er de to mennenes ektefeller. Manusforfatterne har gjort det noe uvanlige grepet å fortelle om mannlige historiske aktørers samtaler ved også å inkludere, ja faktisk framheve, deres kvinners blikk på hendelsene.

Maria Quisling (Lisa Carlehed) og Heidi Olsen (Lisa Loven Kongsli) blir viktige, både for samtalene og for sine menns valg underveis. Maria Quisling har også samtaler med Peder Olsen — og med sin mann på noen korte besøk i fengselet. Hun står fast på at mannen ikke bør vise anger. Heidi Olsen er på sin side i utgangspunktet fortørnet over at hennes mann har blitt landsforræderens sjelesørger.

Filmen er godt klippet, og får — særlig i siste halvdel — den gode kombinasjonen av dybde og nødvendig hastighet som kreves av gode emosjonelt drevne dramaer. Og det klippes klokt mellom de ulike arenaene som er nevnt, fengsel, rettssal — og de to kvinnenes hjemmearenaer.

Filmens visuelle karakter er relativt mørk, og fargepaletten er holdt i et lys som minner om skumring, men likevel med innslag av sterke farger. Disse valgene understreker, slik jeg forstår det, at filmskaperne ønsker å kommunisere dramatikk med en følelse av endetid (for den tiltalte).

Skuespillerne er også gode. Særlig merker vi oss Eidsvold — som endelig har fått en skikkelig hovedrolle — og Danielsen Lie. Men også Carlehed og Loven Kongsli. De fire skaper en slags hverdagslig realisme som kler det historiske dramaet. I hverdagen er vi alle i noen relasjoner som krever sitt, delvis uavhengig av de større begivenheter som utspiller seg rundt oss. Enhver historisk hendelse er jo innvevd i menneskers liv, og lever kanskje først og fremst der. Nettopp derfor kan vi noen ganger tillate oss å framheve menneskene, framfor den betydning de hadde for andre og for historien. Jeg oppfatter at Poppe har hatt en ambisjon i en slik retning.

Hvor tett framstillingen er på det som gjerne kalles «de virkelige hendelsene» skal være usagt her. Olsens notater borger for en sannhetsgehalt, men filmskaperne frasier seg samtidig ansvar for en dokumentarisk gjengivelse i rulleteksten. Noe selvmotsigende blir dette likevel når vi ser det opp mot filmens tittel.

Det er interessant at en «full utrulling» av denne fortellingen kommer først nå, nesten åtti år etter at hendelsene fant sted. Det ligger en annen forståelse bak prosjektet enn den vi kan lese i NRKs avslag (utformet av juridisk avdeling) til filmskaper Arnljot Berg i 1974, da han ville lage en fjernsynsdokumentar om rettssaken mot Quisling:

Man finner det vanskelig å vurdere virkningen av en dramatisert versjon. Den kan kanskje for noen fortone seg som en reinvasking av tiltalte eller oppfattes som en unfair behandling av en person som er straffet med døden. 

(Hentet fra Hans Fredrik Dahls forord til boka Arnljot Berg: Rettssaken mot Vidkun Quisling. Skuespill. 1982. Gyldendal)

Jeg ble ellers spesielt interessert i framstillingen av Quisling som prinsippfast og sterk i troen på egen livsoppgave, men samtidig forbausende vag i sin argumentasjon og i sitt moralske grunnlag. Han hevder flere ganger at han må forstås ut fra sine gode intensjoner. Det blir spennende å se hvordan dette poenget blir behandlet i den debatten som sannsynligvis kommer til å følge i filmens fotspor.

Det hele kan oppsummeres ganske kort: Filmen gir oss et solid drama i alle ledd, et drama det er verdt å se.