Rangeringer måler ikke kvalitet på utdanning

Vi har nok en gang fått en debatt om universitetsrangeringer og bruken av disse. I denne sammenheng er det interessant å gå tilbake til statssekretær Bjørn Haugstads uttalelser etter offentliggjøringen av NIFU’s rapport om rangeringer i 2014:

«Rangeringane er ikkje særleg brukande verken til å styra institusjonane eller dei nasjonale prioriteringane.» Og videre: «Me skal heller ikkje lata rangeringane påverka politikken vår.» (Fra Uniforum, red. anm)

Men nå avfeier altså Bjørn Haugstad min kritikk av departementets bruk av rangeringer for å tildele studiestøtte. Bakgrunnen er at jeg i et debattmøte hos NOKUT forrige uke tok til orde for at dette er misbruk av rangeringer og at svært gode studieprogram i utlandet nå ikke lenger kvalifiserer til støtte fra Lånekassen. Haugstad mener jeg har tatt for mye tran. Jeg kan berolige ham med at jeg holder med til regelen - tran inntas i måneder med «r».

Les også: 

• Hard kritikk av rangeringsbruk
• Haugstad avviser UiO-rektors kritikk av bruk av rangeringer

Rangeringene som departementet bruker, måler først og fremst omdømme og forskningskvalitet. De er dårlige indikatorer for utdanningskvalitet og gir ingen garanti for at tilleggsstipendet etter departementets egen forskrift gis «til utdanning av særlig høy kvalitet».

Hva vil skje dersom bruken av rangeringer griper om seg og blir styrende for alt internasjonalt samarbeid? Hvis vi kun åpner for samarbeid med institusjoner blant topp 50 på Shanghairangeringen vil vi stort sett leke med rike universiteter i vesten. Vi vil miste den perspektivrikdommen som er så viktig for både forskning og utdanning. Kanskje nettopp dette - perspektivrikdom - burde tas inn på departementets liste over kriterier for utdanningskvalitet?

Dette ville virke forebyggende - akkurat som inntak av tran.