Skriveopplæring mer enn rettskriving

Lærerstudent på HiOA svarer på kronikk i VG om lærere, deres skriveferdigheter og utdyper hva hun mener det er å kunne skrive.

Lærere fokuserer på mye mer enn rettskriving i skriveopplæringen. De vektlegger skrivelyst og formidlingsevne. De verdsetter elevenes frimodighet til å delta og å ytre seg og ser dette som en viktig forutsetning for at deres stemmer skal bli hørt slik at de på en demokratisk måte kan få delta i samfunnet. 

Sanna Sarromaa spør i en kronikk i VG den 08.09. under overskriften «Det norske språks forfall» om ikke rettskriving er en sentral del av utdannelsen og dannelsen i dette landet? Og om alle skrivefeilene skyldes lærere som heller ikke selv kan skrive?

Les også i VG: Det norske språks forfall

Sarromaa leverer i en spiss og provoserende tone mange eksempler på at studenter, journalister, forskere, lærere, barnehageansatte og andre kommunalt ansatte skriver feil når det gjelder sammensatte ord og bruk av og/å.

Det er interessant å merke seg at et av disse problemområdene, nemlig bruk av og/å, også er en av de to vanskene i rettskriving som professor i norsk språkvitenskap Geir Wiggen allerede på syttitallet identifiserte som de mest gjenstridige og problematiske for elever gjennom flere generasjoner. Det andre problemområdet han pekte på i sin forskning var enkel- og dobbeltskriving av konsonant.

Sarromaa hevder at det er to yrkesgrupper som ikke burde tillates å begå skrivefeil, nemlig journalister og lærere, fordi hun mener at disse burde være språkets frontkjempere i samfunnet.

Det er riktig at lærere og journalister har et særlig ansvar for å skrive korrekt norsk, altså i samsvar med gjeldende skriftspråknormering. 

Jeg er også enig med Sarromaa i at lærere må være godt kjent med rettskrivingsregler for å kunne rettlede elever slik at elevene kan nå læreplanens kompetansemål i norsk etter 7. trinn. Der står det at elevene skal kunne: «mestre sentrale regler i formverk og ortografi (altså rettskrivning) og skrive tekster med variert setningsbygning og funksjonell tegnsetting». Som profesjonsutøvere er vi altså forpliktet til å mestre regler for rettskriving og kunne formidle disse til elevene.

 «Hvordan kan jeg være sikker på at læreren kan lære mitt barn å skrive når han eller hun ikke kan skrive selv?», spør Sarromaa, og dette er et godt spørsmål.

Deretter kommer hun med det jeg mener er et svært godt eksempel på hvorfor lærere og barnehagelærere ikke alltid prioriterer å rette språkfeil hos elevene. I barnehagen der Sarromaas barn gikk, skrev de ansatte små tekster om hvilke aktiviteter de hadde gjort med barna hver dag. Her fant Sarromaa stadig språkfeil. Gang på gang rettet hun de ansattes feil, uten at feilene forsvant. Hun skriver: «Jeg måtte slutte med min utadrettede pedagogiske virksomhet fordi de ansatte følte seg mobbet.» 

Sarromaa er bekymret for hvordan lærere skal kunne lære hennes barn å skrive.

Men, hva er det å kunne skrive?

Å kunne skrive er en av de grunnleggende ferdighetene i læreplanen for Kunnskapsløftet fra 2006, og i Dagrun Skjelbreds bok Fra Fadervår til Facebook kan vi lese at skriveopplæringen både har en praktisk side, en kommunikativ side og en kognitiv side.

Literacy, skrivekyndighet, kan forstås slik: Elevene skal lære å skrive for å beherske de ulike tekstene de trenger for å kunne fungere og delta i samfunnet, de skal kunne kommunisere skriftlig med andre, og de skal kunne uttrykke og utvikle sine egne tanker gjennom skriving. Under formål med norskfaget i LK06 står det at opplæringen skal stimulere elevenes lese- og skrivelyst. Når voksne mennesker føler seg mobbet av Sarromaas «utadrettete pedagogisk virksomhet», er det kanskje like greit at skriveopplæringen overlates til lærere som har et mer nyansert syn på hva det er å kunne skrive enn det Sarromaa gir uttrykk for i denne kronikken.

Det er allment kjent at rettskrivingskompetanse har vært sett som et tegn på dannelse, og at det å gjøre elementære rettskrivingsfeil i mange sammenhenger har vært sosialt stigmatiserende. Slik tror jeg det er fremdeles.

Derfor kan Sarromaa, og vi andre, glede oss over professor Kjell Lars Berge som i denne sammenhengen kan forsikre det norske folk om at norske elever blir bedre til å skrive hvis de får skikkelig skriveopplæring, og at den er i ferd med å utvikles nå, i det som kalles Normprosjektet.

Innenfor Normprosjektet, som startet i 2012, jobbes det systematisk med å styrke norske elevers skriveferdigheter. Der er det utviklet normer for hvilke skriveferdigheter norske elever skal oppnå etter fire og sju års opplæring (bl.a. i rettskrivning og tegnsetting). Det finnes også et nasjonalt skrivesenter for skriveopplæring. Dette kommer til å gi resultater!

Jeg tenker at det er bra at lærere får retningslinjer for hvilke skriveferdigheter norske elever skal oppnå på ulike trinn. Det er bra hvis lærere er klar over at konstant retting av feil kan virke mot sin hensikt, slik lærerutdanner Tony Burner skriver i en kommentar i VG torsdag 11.09. Det er også etter min mening helt riktig slik han påpeker, at læreres praksis i retting av skrivefeil må baseres på forskning på hva som virker positivt på læring. Vi lærere må ha mange tanker i hodet samtidig når vi skal diskutere hvordan vi kan skape den beste skriveopplæringen for elevene, og da er rettskrivingskompetanse bare ett av flere viktige aspekter.

Velkommen til vårt kommentarfelt
Logg inn med en Google-konto, eller ved å opprette en Commento-konto gjennom å trykke på Login under. (Det kan være behov for å oppdatere siden når man logger inn første gang)

Vi modererer debatten i etterkant og alle innlegg må signeres med fullt navn. Se Khronos debattregler her. God debatt!
Powered by Labrador CMS