Studentenes samskipnad - departementets «fusjon»

Det er tydelig at mange har hatt et klart mål om å få denne fusjonen i land. Innholdet i vedtaket var derimot det som overrasket meg mest.

Samskipnadene ble som kjent ikke enige om betingelsene for en fusjon og Kunnskapsdepartementet tok beslutningen på vegne av dem. I vedtaket deres står det at «Det vil være opp til det nye styret for å treffe beslutninger om intern organisering av studentsamskipnaden». Jeg synes det er direkte ansvarsløst av departementet å spille ballen rett tilbake til to uenige samskipnader uten å legge premisser for en likeverdig fusjon.

Det kan se ut som at Samskipnaden i Sogn og Fjordane (SiSOF) sine idéer om hvordan organiseringen skal være kun blir innspill, siden Samskipnaden i Bergen (SiB) er den organisasjonen som består og «overtar rettigheter, eiendeler og forpliktelser» til de to mindre samskipnadene. Det er forståelig i et økonomisk perspektiv at SiB ser det som tungvint å endre på organisasjonsstrukturen sin. Som et resultat er det bekymringsverdig at vår region kan komme til å bli hektet på som en «7. avdeling» i SiBs eksisterende organisasjonsstruktur. Det finnes bedre løsninger som vil ivareta effektiv drift samt lokal forankring.

Slik Tollak Mikal Kaldheim skriver i Sogn Avis den 13.10.16 tror jeg og at det å ha en lett og ledig ledelse er en av grunnene til at SiSOF lykkes godt. SiB-direktør har ymtet frempå at den øverste leder regionalt kun skal ha personalansvar, og at alle beslutninger skal igjennom direktøren eller styret i Bergen. Jeg ser dette som en helt unødvendig omvei. Man må kunne jobbe for studentvelferd regionalt, med all den myndigheten man trenger for å gjennomføre det. 

Jeg tror avstanden til beslutningstakerne i den nye samskipnaden vil utfordre studentengasjementet når det kommer til studentvelferdssaker i Sogn og Fjordane. Dersom den jevne student går på kontoret til en «direktør» med personalansvar som ikke har myndighet til å endre på noe, vil følelsen av maktesløshet øke.

Det å få studenter til å stille til valg til styret i Studentsamskipnaden på Vestlandet vil kunne bli krevende. Det ser helt klart bra ut på CVen, man får være med å styre en stor organisasjon, bygge nettverk og man får prøvd organisasjonstalentet sitt. Men møtene er i Bergen. 8 timers reising må påregnes for et enkelt møte. De studentene du bygger nettverk med kan du ikke møte på gangen eller kveldstid. På saklisten står hovedsakelig spørsmål som angår Bergen, og det er jo helt naturlig ettersom flest studenter befinner seg der! Det betyr samtidig at studentenes stemme fra Sogn og Fjordane blir svekket i saker som angår deres velferd som regionsstudent.

Jeg ser for meg at det i prioriteringsspørsmål vil bli utfordrende å overtale et bergenstungt styre om behovene for satsing i regionene. Kjøttvekt og «best for flest»-prinsippet er helt naturlige utgangspunkt for prioriteringer, og det taper studentene i Sogn og Fjordane på.

Vi blir tvunget inn i et system som ikke er designet for å ta høyde for de store geografiske avstandene. Ved å la de to regionale samskipnadene bli svelget av SiB legger ikke departementet opp til at endring skal være en naturlig del av sammenslåingen. Ikke for SiB ihvertall. Her må SiB ta det ansvaret departementet ikke ville ta – de må være endringsvillige, se utfordringer med våre briller, og gjøre dette mer til en fusjon enn det departementet har lagt til rette for. Alt dette vil nok være en mer arbeidsom prosess enn det som er minstekravet, men dette vil nok den nye samskipnaden tjene på på sikt.

Vi vil fortsette å følge prosessen med fusjon mellom samskipnadene og ha god dialog med alle parter. Vi kan bare håpe at de tre samskipnadene arbeider som likestilte parter i det daglige arbeid med fusjon, og at de kommer til en enighet om hvordan fusjonen skal gjennomføres og hvordan den nye Samskipnaden på Vestlandet skal se ut.