«Ernesto» og «Fabian» ser ikke verdien av å studere, og vil heller forlate landet. Foto: Ragnhild Ås Harbo
«Ernesto» og «Fabian» ser ikke verdien av å studere, og vil heller forlate landet. Foto: Ragnhild Ås Harbo

Ser ikke vitsen med å ta legeutdanning på Cuba

— Det er bortkastet å studere medisin i seks år for å tjene mindre som lege enn jeg gjør nå, sier vaskehjelpen «Ernesto» til Khrono, selv om utdanning er gratis på øya. Jusstudenter ved Universitetet i Havanna er uenige.

Publisert   Sist oppdatert

CUBA (Khrono): «Ernesto» (20) og kjæresten «Fabian» (26) bor i gamlebyen i Havanna. Etter å ha spurt i tre forskjellige kiosker finner de endelig en hvor de selger halvannenliters flasker med vann. Det har vært vanskelig å få tak i drikkevann på flasker i hele Havanna de siste tre dagene, med temperaturer over 30 grader.  

— Uno cinquenta, sier mannen bak disken. 1,5 dollar. 

En dyr turist-kiosk med andre ord. Så vi går videre mellom de grå husene med vippesikringer på ytterveggene, og prøver å ikke tråkke på bevisene etter løshundene på fortauet.

Endelig finner de et bakeri som selger store flasker Naturaleza-vann for 70 cent. 

Ingen av dem har vokst opp her. Fabian er fra Santiago de Cuba, øst i landet, mens Ernesto kommer fra provinsen Matanzas. De viser vei mellom betongbygninger med forfallen dekor fra før revolusjonen, vaklevorne skur og en og annen byggeplass. 

Vi kan ikke si hva vi vil, ikke engang tenke hva vi vil. Vi har ingen framtid her.

"Ernesto" (20)
Cubaner

Det er en ære å få studere her, det er det for alle studentene. Jeg er stolt.

José Manuel Fuertes Rua
Student, Universitetet i Havanna

— Jeg tjener fem dollar de dagene jeg jobber som vaskehjelp, til sammen rundt 75-80 dollar i måneden. Det må dekke mat og halvparten av månedsleia på 100 dollar i måneden, forteller Ernesto. Fabian tjener penger på å bake kaker til bursdager og andre begivenheter, men det er lite forutsigbare inntekter.

Det hender de spiller lotto på svartebørsen for å få det til å gå rundt, og så langt har de heldigvis hatt flaks nok.

Den gjennomsnittlige, statlige månedslønnen er på 25 dollar i måneden.

Selv om de ikke har noen problemer med å snakke om sin egen økonomi ute blant folk, er det andre temaer som må vente til vi er innendørs.

Tjener mer som vaskehjelp enn lege

— Vi vil vekk herfra, sier Ernesto, sittende på sengekanten i det lyserosa rommet de leier.

Det er han som snakker best engelsk. Nå som han snakker om det som er viktigst for ham å få fortalt, blir han lavmælt. Han lener seg nærmere og er bare et hakk unna å hviske.

— Det er få muligheter her. Vi føler at vi ikke kan si hva vi vil, ikke engang tenke hva vi vil. Vi har ingen framtid her, mener han.

Ernesto forteller at han vurderte medisinstudiet, men at legelønnen er 60 dollar i måneden - mindre enn han tjener nå, som vaskehjelp i turistnæringen.

— Å bli lege er seks års utdanning for ingenting. Jeg skulle gjerne ha studert, men her er det bortkastet, synes han. 

Ser verden med internett

— Den gamle generasjonen, våre besteforeldre, de er takknemlige for hva som helst, så lenge du gir dem mer enn de er vant med. I hjembyen min fikk de strøm i husene i 2000, og de gamle var overlykkelige og takket myndighetene på knærne. Men det er ikke godt nok, mener Ernesto. 

Bestefaren til Fabian mottar den statlige pensjonen på 242 nasjonale pesos i måneden, omtrent 9 amerikanske dollar.

— Når han har betalt strøm-, vann- og gassregningene er det ingenting igjen. Hvis vi ikke hjelper ham, dør han, hevder Ernesto.

Fabian nikker.

De er lei av hvor lite frihet cubanere har i sitt eget land.

Sommeren 2015 ble det satt opp 25 WiFi-punkter i flere parker rundt i byen, og mange flere fikk tilgang til internett enn tidligere. Ernesto mener det bidrar til unge cubaneres misnøye med myndighetene.

— Nå kan vi se hvordan de lever andre steder i verden, og vi sammenligner det med vår egen hverdag, forteller 20-åringen.

330.000 emigrert på ti år

Så har også flere cubanere gjort som kjæresteparet planlegger: Reist fra landet. Ifølge tall fra Unicef har 330.000 cubanere reist fra landet i årene mellom 2005 og 2015. Prognosene fram mot 2020 sier at de forventer den samme emigrasjonsraten som de foregående årene.

Fra de nåværende 11,2 millioner innbyggerne, forventer FNs befolkningsrapport fra 2015 at befolkningen i 2045-2050 kommer til å være nede på 9,4 millioner. Verdens befolkning forventes å øke fra 7,5 milliarder i dag til 9,7 milliarder i 2050. 

Det er også langt flere 45-49-åringer på Cuba, enn det er mennesker i 35-39-års alderen:

(Graf: UNESCOs institutt for statistikk)

Vil reise på turistvisum

Målet for reisen til Ernesto og Fabian er Argentina.

— De snakker spansk, og vi har noen venner der. Venner som kan hjelpe oss, sier Ernesto. 

Planen er å reise på turistvisum til et land på nordsiden av Latin-Amerika, og siden ta seg nedover kontinentet. 

Selv om regelverket har blitt myknet opp de siste årene, er det fortsatt vanskelig å få reise ut av Cuba. Det krever ofte en søknadsprosess, og at de reisende kan dokumentere at de har økonomi til oppholdet - og dokumentasjon på hele reisen.

I tillegg trenger de et internasjonalt bankkort, Visa eller Mastercard, for eksempel, for å kunne kjøpe flybilletter og reservere hotell, sier de. Det kan de ikke få med en cubansk bank.

Kjæresteparet er redde for at de ikke skal kunne forlate landet hvis de viser ansiktet og blir sitert med sine virkelige navn i avisen. De vil være anonyme - enn så lenge.

— Når vi kommer til Argentina, skal vi sende et bilde. Da må du love å skrive om oss!

Europa uoppnåelig

Likevel er det ikke et annet land i Latin-Amerika som er den største drømmen. Egentlig vil de til Europa. Det er blant annet de politiske systemene, snøen og monarkiene i Skandinavia som frister.

— Og Eurovision Song Contest! Jeg elsker det, kostymene, musikken, alt, sier Ernesto.

For selv om internett-tilgangen er begrenset, blir videoklipp, musikk og filmer distribuert med USB-pinner eller eksterne harddisker.

— Men, Europa er en uoppnåelig drøm for oss. Vi har verken pengene eller midlene for å komme oss dit. 

Studerer likevel

Trass i lave lønninger, finnes det studenter som synes det verdt det å være nettopp studenter.

Midt i den massive steintrappa opp til søylene som er hovedinngangen til universitetet i Havanna, sitter Alma Mater med armene utstrakt. Under henne durer de amerikanske, mangefargede bilene forbi.

I skyggen av den ene bygningen står det en gjeng studenter. En av dem, José Manuel Fuertes Rua (34), studerer fysioterapi og rehabilitering. Han viser vei inn i et grøntområde mellom flere fakulteter, bak steinsøylene.

Den støvete og eksosfylte luften som ellers fyller gatene i Centro Havana er klarere her inne, og det er lettere å puste. På benker mellom palmetrær og på steintrappene foran fakultetsbyggene sitter studenter med pensumbøker på fanget.

— Det er det juridiske fakultetet, der har Fidel studert, forteller Rua, og peker på bygningen på nordsiden av campus. I skyggen av palmetrærne i midten av de gamle bygningene står en stridsvogn.

— Vi er nok det eneste universitetet i verden som har en stridsvogn stående inne på skoleområdet, ler han, og forteller at den er fra revolusjonen.

En ære å studere

Rua sier han er 34 år, og at på Cuba kan man studere når man vil, alderen spiller ingen rolle. Han har studert TV- og film-produksjon, i tillegg til PR.

— Det er en ære å få studere her, det er det for alle studentene. Jeg er stolt, sier han.

Rua forteller at han har forelesninger en dag i uka, og ellers bruker han ettermiddagene på å jobbe ved universitetssykehuset.

— Jeg tjener ikke så mye, rundt 440 nasjonale pesos i måneden. Det tilsvarer rundt 10 dollar, forklarer han.

— Det er ikke nok, legger han til.

— Kommer du til å tjene mer når du er ferdig utdannet?

— Kanskje rundt 5-600 pesos. Det er lite, og den økonomiske situasjonen er vanskelig. Men jeg vil dra til Miami. Moren og søsteren min er der allerede, og snart vil jeg dra også, innrømmer han.

Rua (bildet under) har opplevd at flere venner, i tillegg til familie, har reist fra øya. 

Han tror grunnen til at han fortsatt har klassekamerater på Cuba er at de ikke har hatt muligheten til å emigrere.

— Hvis de kunne, ville de ha dratt i dag, uten å tenke seg om to ganger, tror han.

— Det eneste jeg bekymrer meg for er at jeg må ta medisinsk eksamen på engelsk hvis jeg jobber der. Det kommer til å bli vanskelig, smiler han.

— Det handler om mer enn penger

På trappa til et av fakultetene sitter Maria Karla Hernandéz (18), Ana Moreno Gutierrez (19) og Adrian Casanova (19) med en gruppe medstudenter, som alle går første året på jusstudiene.

Med skolebøkene på fanget nyter de skyggen i en pause, når det er 35 grader i skyggen i støvete Havanna.

— Dere studerer jus, som Fidel gjorde?

— Ja, smiler de, og Hernandéz tar ordet:

— Det er veldig vanskelig å komme inn, og det var som om en drøm gikk i oppfyllelse da jeg kunne begynne her. Det er bare 58 plasser i året, og vi er stolte over å få gå her. 

Selv når denne gjengen er ferdig utdannet, vil de ikke tjene mer enn rundt 60 dollar. De mener likevel utdannelsen er verdt det.

— Det er viktig å ha en utdannelse og kunne et yrke. Å være profesjonell, mener Gutierrez (bildet over).

— Det handler om mer enn penger. Det handler om verdier og prinsipper, sier Hernandéz, og Moreno og Casanova nikker. 

Ikke forsvarsadvokat

Ettersom de alle er førsteårsstudenter, går dagene med til forelesninger i jus-historie, og nå leser de om antikkens Hellas. 

Hvilken retning de skal velge neste år, har de ikke bestemt seg for ennå, men Maria Karla Hernandéz (bildet under) er sikker på én ting. Hun vil ikke bli forsvarsadvokat, på grunn av møtene med kriminelle.

— Jeg tror jeg ville angret på at jeg hver dag ville blitt konfrontert med en side av samfunnet jeg ikke ønsker å se, sier hun.