Lokal lønnsdannelse holder kvalitet nede

Trond Giske hevdet under en konferanse nylig at lærerutdanningene er i en krise som har med rekruttering og kompetanse å gjøre, og som får følger for kompetansen til de ferdigutdannede lærerne. Det kan nok stemme, selv om lærerutdanningene er fulle av engasjerte og dyktige pedagoger og fagfolk, mangler det noe: røstene fra praksisfeltet. Årsakene handler om et fragmentert lønnssystem og fokus på akademiske prestasjoner innenfor tellekantregimet.

Tellekantregimet har kanskje sin sterkeste begrunnelse innenfor den delen av akademia som ikke har den type forventning om praksisrelevans- som lærerutdanningene har. Det er et nobelt og viktig mål å holde en høy akademisk standard, men uten av samfunnsrelevansen utvikles, forblir deler av akademia i en boble. En boble som blant annet kunnskapsministeren har utfordret med den ferske humaniora-meldingen.

Akademia er dominert av lokal lønnsdannelse, og det har negative konsekvenser for kvalitet på noen områder. Kvalifiserte og erfarne pedagoger går ned 140.000 kroner i lønn ved å gå fra skole til lærerutdanning og har få eller ingen lokale tillegg å arbeide mot. Å være universitets- eller høyskolelektor er dermed et økonomisk tapsprosjekt. Det bidrar til at lærerutdanningene har for lav rekruttering av folk som vet hva som venter studentene i skolen. 

Kunnskapsministeren selv har etterlyst karrièreveier for lærerne, samt en mer praksisnær lærerutdanning. I lærerrollerapporten fra høsten 2016 understrekes også viktigheten av sterkere bånd mellom skole og lærerutdanning. Å ha lærere med bred praksiserfaring som tar steget inn i lærerutdanningene vil kunne styrke studentenes kunnskapsgrunnlag på mange måter.

Å møte lærere som kjenner mulighetene, kravene, strukturene og kulturene i skolen vil uten tvil gi en mer substansiell og skikkelig innføring i yrket. Å kunne undervise i lærerutdanningene ville i tillegg til å styrke innholdet i lærerutdanningen også kunne tilføre en tiltrengt karrièrevei til læreryrket. Lærerutdanningene ville med et styrket bånd til praksis fått styrket sin legitimitet, og utdanningsløpet ville fått en styrket indre og reell sammenheng. 

Det er flere hinder i veien. Et av dem er Nasjonalt organ for kvalitet i utdanninga (NOKUT), et nasjonalt faglig uavhengig organ under Kunnskapsdepartementet som skal sikre kvalitet i høyere utdannelse. De fronter riktignok et syn på utdanningsløpet som et sammenhengende løp fra grunnskole til doktorgradsnivå, som de rammer inn med det de kaller «kvalifikasjonsrammeverket». Den helhetlige tenkningen er da for så vidt på plass. I teorien. Alltid i teorien. Kun i teorien. 

I praksis rakner det mange steder. Jo flere høyskole- og universitetslektorer man har, jo færre stillinger blir det til høyere kompetanse, noe som kan true produksjonen av doktorgrader. Å ha høyskoler som innfrir krav til doktorgradsproduksjon, er øyensynlig viktigere for NOKUT enn å stimulere til best mulig undervisning for dem som skal ut i skolene og undervise.

Å veilede doktorgrader slik at de kan bli professorer som kan veilede nye doktorgrader kan da virke som viktigere enn å få best mulig lærere til barna våre. 

Det er likevel ikke den største barrieren for at pedagoger med konkret erfaring skal søke seg mot høyskole- og universitetssystemet. Fagforeningskrefter i høyskoler og universitet har nemlig flyttet det meste av sin lønnsutvikling over i lokale forhandlinger. Vi i skolen har vår lønn regulert i en kompetanselønnsstige som gir lønnsgaranti for alle, uansett skole. I tillegg fordeles en liten del av lønnsmassen vår i lokale forhandlinger. 

Jeg er selv tillitsvalgt i Utdanningsforbundet, som vil ha et konsistent lønnssystem som ikke lager den type økonomisk skeivfordeling som lokal lønnsdanning bidrar til. Har du fem-seks års høyere utdannelse skal du ha uttelling for det, om du arbeider i grunnskole, høyskole eller universitet, om det er i Agder, Trøndelag eller Alta. Vi er store på kommune, men i stat har vi ikke hatt nok folk på «kjøttvekta» til å definere retning, heller ikke i vår egen moderorganisasjon Unio. Unio bør også stikke fingeren i den jorda som lærerne daglig både pløyer, planter, vanner og sår, og arbeide for sentral lønnsdanning og et helhetlig lønnssystem som ikke preserverer høyskole- og universitetslektorene som akademia sin pariakaste.

Argumentet for lokal lønnsdannelse er at styrkede pengeinsentiv gir bedre kvalitet på utført arbeid. I praksis har imidlertid pedagoger med mest sentral lønnsdannelse høyere lønn enn pedagoger med tilsvarende utdannelse i høyskoler og universitet. Det sterkeste insentiv for å gjøre en god jobb er å kunne bruke kompetansen sin i et stimulerende miljø, og å utvikle den gjennom å ha autonomi i jobbutførelsen. 

Argumentet om styrket kvalitet gjennom lokal lønnsdannelse holder på ingen måte mål. Akademikerne har skutt seg selv i doktorgraden. I tillegg har høyskoler og universitet finansieringsmodeller som svekker tid til kjerneoppgavene forskning og undervisning. 

Sektoren gir nemlig fra seg midler som den enkelte forsker og forskergruppe så må søke om å få tilbakeført til konkrete prosjekter. Søknadsskriving er blitt en større og større del av forskerhverdagen. I stedet for kjerneoppgavene forskning og undervisning må en bruke store deler av hverdagen til prosjektbeskrivelser og søknader. At sammensatte komiteer bestemmer hva som kan bli realisert og hva som blir vraket, gjør også noe med forskningens frie stilling. 

Et eksempel: En lektor tilleggsutdanning med full opptjening vil i KS-området (grunnskole og videregående) kunne ha en sentralt fremforhandlet grunnlønn på over 600.000 kroner. Med noen lokale tillegg for kompetanse og kontaktlærerfunksjon kan han eller hun nærme seg 650.000 kroner. Om vedkommende får jobb i høyskole eller universitet, kan han eller hun risikere å bli innplassert på lønnstrinn 59, som i dag er 508.800 kroner. Differansen på ca. 140.000 er det ikke mulig å arbeide inn via lokale tillegg der. Uten doktorgrad er du ikke verdens beste kandidat til å søke om forskningsmidler og vil i de fleste tilfeller få jobb som ren underviser. 

Det fokuset som deler av akademia har hatt på lokal lønnsdannelse, er dermed et hinder for styrking av båndet mellom skole og lærerutdanning. Hvem er villig til å gå ned 150.000 i lønn for å være nederst i hierarkiet på en ny arbeidsplass? 

Lønnssystemet i grunnskole, videregående, universitet og høyskole må ses i sammenheng. Lønnsdannelsen må ikke være en propp i systemet. Med sentral lønnsdannelse som bærebjelke og noen lokale tillegg på toppen, ville en ved lærerutdanningene oppleve et helt annet påtrykk av erfarne pedagoger på søkerlistene. Akademikerne skriver for øvrig i en brosjyre om lokal lønnsdannelse at «Lokale forhandlinger og lokale justeringer er et nødvendig verktøy i rekrutteringsprosesser. » Det er et verktøy, ja, men det er ikke selve motoren. Motoren er en sentral modell som anerkjenner kompetanse og gir noe rom for lokalt å styre pengestrømmen naturlig. 

Vi vil ikke ha forskere som har profittmotivet som kjerne i sin virksomhet og bruker flere tastetrykk på søknader enn forskning. Vi vil ha en skikkelig lønn til alle, god rekruttering og verdens beste undervisning av blivende lærere. 

Lokal lønnsdannelse er kontraproduktivt og hindrer rekruttering. Vordende studenter blir undervist om hva som venter dem i praksisfeltet av folk som selv har sittet på skolebenken sammenhengende i tjue år. Det sier seg selv at det lett blir en mangelfull fremstilling, som heller ikke bidrar til å dempe det beryktede praksissjokket. 

Lokal lønnsdanning er basert på en type kvalitetsforståelse. Denne er ikke gyldig for lærerutdannere som har tyngden sin i undervisning. NOKUT trenger å nyansere kvalitetsforståelsen sin, og stille krav om praksisrepresentasjon i lærerutdanningene.

Det er på tide at noen forklarer situasjonen med så lange ord at til og med universitetslærerne, høyskolelærerne og forskerne skjønner det og får virkelighetsorientert de mest sendrektige fagforeningene sine. NOKUT kan da inntil ting skjer kalle seg «Nasjonalt organ for middels kvalitet i utdanninga»