Seniorene kjemper om plass

Etter 15 år som pensjonist er Per Østerud i full aktivitet med skrivekurs og bokprosjekter. De siste fem årene har han undervist på skrivekurs for andre HiOA-pensjonister, og senest i fjor høst ga han ut enda en bok - «Lærerutdanning i liv og lære gjennom 50 år.»

– Jeg er her på kontoret nesten hver dag og er meget takknemlig for dette tilbudet, sier Østerud, som i sin tid var rektor ved Sagene lærerhøgskole og den sammenslåtte Oslo og Sagene lærerhøgskole.

Seniorsenteret har eksistert siden 2002 og er et tilbud til tidligere vitenskapelig ansatte som ønsker å fortsette sin faglige aktivitet, enten det er på oppdrag fra høgskolen eller i egen regi. Her er det også lunsjforedrag, kursvirksomhet og mulighet for sosial omgang med tidligere kolleger.

Stor søknad

Antall faste brukere har økt fra 50 for et år siden til 78 i dag, og med nesten 200 vitenskapelig ansatte som er over 63 år i dag venter lederen for Seniorsenteret, Per Lilleengen, at pågangen bare vil øke. Alle tidligere ansatte kan søke om plass, og mens noen får fast kontorplass må andre nøye seg med drop-in-plasser etter «først til mølla»-prinsippet. De fleste deler plass med en eller flere kolleger og bytter på å bruke den.

– Eldrebølgen ved høgskolen kommer helt klart til å gi oss noen utfordringer, og vi ser på muligheten for å utvide, sier Lilleengen.

Har evig stipend

En av de nyeste brukerne er professor Mons Oppedal (68), som ble pensjonist høsten 2012. Nå nyter han godt av «pensjonen som et evig stipend», som han sier. Han har kontorplass to dager i uken og har rukket å publisere en artikkel om rettssikkerhet i dagens barnevern, veilede noen masterstudenter og begynne på flere artikler.

Nå er han på plass for å holde lunsjforedrag om barns rettssikkerhet. Rundt bordet sitter rundt 25 av Seniorsenterets brukere og er klare for faglig påfyll om et vanskelig juridisk tema. Oppedal engasjerer med sine klare påpekninger av hvordan norsk rett i for liten grad respekterer eksterne rettskilder som FNs barnekonvensjon og menneskerettskonvensjonen i saker som angår barn.

Veileder og foreleser

En av tilhørerne Inger Anne Kvalbein, som gikk av som professor ved lærerutdanningen for syv år siden, da hun var 62. Hun jobber på senteret de fleste dagene når hun ikke er ute og reiser. Arbeidsoppgavene er blant annet veiledning av doktorgradsstudenter og deltakelse i kommisjoner som skal vurdere kandidater til ledige stillinger og opprykk til professorstillinger ved flere høgskoler. Med sin professortyngde bidrar hun til å profilere høgskolen utad.

–Mange av oss blir hanket inn som forelesere også, og mange bruker den første tiden som pensjonister til å gjøre ferdig rapporter og artikler til publisering. Etter hvert blir det kanskje tid til egne forskningsprosjekter, og flere skriver lærebøker eller reviderer tidligere bøker. Veiledningsoppgaver er også vanlig, sier hun.

Mange andre kjente HiOA-profiler, som tidligere rektor for journalistutdanningen Ole Christian Lagesen, tidligere HiO- direktør Åsulv Frøysnes og tidligere førsteamanuensis Theo Koritzinsky, er også tilstede for å høre på lunsjforedraget. Det varer en time, men så er det brått slutt, for pensjonistene har jo arbeid å gjøre.

Roser seniorpolitikk

Koritzinsky (71) sluttet i jobbet som førsteamanuensis ved lærerutdanningen i 2009 fordi han var uenig med ledelsens prioriteringer, men i dag roser han seniorpolitikken ved høgskolen.

– All ære og honnør for det. Det betyr veldig mye å få ha kontor her, ikke bare fordi jeg har et sted å arbeide, men også på grunn av det tverrfaglige miljøet og samværet med tidligere kolleger. Når det er sagt, kunne høgskolen vært enda flinkere til å utnytte de eldre medarbeidernes ressurser og kritiske erfaringer, sier han.

Koritzinsky anslår at han jobber 70-80 prosent, både med undervisning på HiOA, Universitetet i Oslo og på LO-skolen på Sørmarka, i tillegg til at han holder foredrag og kurs og spiller i høgskolens storband.

Skryteskapet

Etter foredraget haster mange av pensjonistene tilbake til pc`er og nye avtaler, forbi «skryteskapet» der publikasjoner og bøker som brukerne har utgitt står utstilt. Her er blant annet fire rapporter med tekster fra skrivekursene og flere bøker som er blitt til i disse lokalene.

– Selv om mange her jobber ganske mye, blir det heldigvis tid til samtale også. Vi er jo tross alt pensjonister, sier Koritzinsky.